En begivenhet som fortjener å bli kunngjort over hele verden

1. Hvilken begivenhet fant sted for 2500 år siden som fortjente å bli kunngjort i så stor utstrekning som mulig, og har denne begivenheten noen betydning for oss i dag?

NYHETEN om at et stort, undertrykkende verdensrike som hadde underlagt seg andre nasjoner og holdt dem i fangenskap, var falt, ville være en meget gledelig nyhet for freds- og frihetselskende mennesker på jorden. Det ville især være tilfelle hvis denne verdensmakten var meget grusom og endog hadde gått så langt at den hadde flyttet en hel nasjon bort fra dens hjemland og forsøkt å påtvinge den en hedensk form for religion som besto i avgudsdyrkelse. Seieren over en slik undertrykkende nasjon ville i sannhet fortjene å bli kunngjort i så stor utstrekning som mulig. Det var nettopp en slik begivenhet som fant sted for 2500 år siden, og hele den tids verden ble gjort oppmerksom på den. Den var en så betydningsfull omveltning at den utgjorde et vendepunkt i historien, og den har hatt stor innflytelse på jordens nasjoner og folk i vår tid.a

2. a) Hvilket trekk ved kunngjøringen av denne begivenheten er av særlig interesse? b) Hvorfor og hvordan ble den kunngjort på forhånd?

² Noe uvanlig ved denne historiske begivenheten var at den 75 år før den fant sted i 539 f. Kr., ble kunngjort både, i den nasjonen som skulle bli undertrykt, og i den nasjonen som skulle bli undertrykkeren. Grunnen til dette var at den nasjonen som skulle føres i fangenskap, på den tid var Guds utvalgte folk, og at den undertrykkende nasjonen var Guds gamle fiende Babylon. Jeremias var den profet Gud benyttet til å kunngjøre denne nyhet om Babylons fall på forhånd, og han ga en levende beskrivelse av det. Dette budskap ble forkynt både for Juda og i Babylon i 614 f. Kr., det vil si sju år før Jerusalem ble ødelagt av kong Nebukadnesar av Babylon. (Jer. 51: 59—64) Vi vil nå drøfte denne profetien, som føyer utfyllende detaljer til den profetien som profeten Esaias tidligere hadde kunngjort om Babylons fall. Vi finner den i Jeremias, kapitlene 50 og 51.

3. Hvordan understreket Jehova den internasjonale betydning som Babylons fall skulle få?

³ Jehova Gud, som er den «som bor over jordens sirkel hvis beboere er som gresshopper», og den som iakttar alle jordens begivenheter ut fra deres relative betydning, understreket den internasjonale betydning og virkning som Babylons fall skulle få, da han gjennom Jeremias sa til Babylon: «Forkynn det iblant folkene og kunngjør det og løft opp banner, kunngjør det, dølg det ikke, si: Babel er inntatt, Bel er blitt til skamme, Merodak er blitt forferdet, dets gudebilder er blitt til skamme, dets vederstyggelige avguder er forferdet!» — Jer. 50: 2; Es. 40: 22, NW.

4. Hvorfor bør det gamle Babylons fall bli kunngjort i dag?

⁴ Ettersom Jehova har latt denne profetien bli nedskrevet i sitt Ord, og ettersom en av Jesu apostler sa at «den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig», bør den også i vår tid bli vigd stor oppmerksomhet og kunngjort vidt og bredt, for den tjener som et forvarsel og en advarsel om at en undertrykkende makt i vår tid skal falle, og viser hvordan en kan unngå å bli rammet av følgene av dens fall. — 2 Tim. 3: 16; 1 Kor. 10: 11.

5. a) Hvem var Merodak? b) Hvordan ville Merodak bli forferdet og hans bilder bli til skamme?

⁵ Merodak er det hebraiske ord for Marduk, som var Babylons hovedgud i kong Nebukadnesars og hans dynastis dager. Ifølge den babyloniske gudelære var det han som hadde bygd babyloniernes hovedstad og deres berømte templer. Merodak (Marduk eller Bel) viser seg derfor bare å være et symbol for Nimrod, som var en opprører mot Jehova Gud, og som i virkeligheten bygde Babylon. (1 Mos. 10: 9, 10, NW) Som følge av de seirer Babylon tidligere hadde vunnet da det underla seg nasjonene og ble den tredje verdensmakt, hadde Merodak slått nasjonene med forferdelse. Men nå var det hans tur til å bli forferdet. Han skulle bli avslørt som en svak og verdiløs gud som ble representert ved stumme, verdiløse avgudsbilder. Han skulle bli kraftløs og vise seg å være en falsk gud. Merodak og de andre gudene i Babylon skulle svikte den tredje verdensmakt og sine tilbedere i den. Disse tilbedernes skjebne ville være uviss, for Merodak ville miste sin verdighet og ikke være i stand til å beskytte sine tilbedere mot å bli forfulgt av deres beseirere, som var tilhengere av Zarathustra og tilba andre guder.

6. a) Hvordan åpenbarte Jehova hvem Babylons beseirere skulle være? b) Hva bestemte Jehova at Babylon skulle bli til?

⁶ Jehova åpenbarte hvem seierherrene skulle være, da han sa: «For et folk drar opp imot det fra nord, det gjør dets land til en ørken [gjenstand for forbauselse, NW], og det er ingen som bor i det; både mennesker og dyr [husdyr, NW] er flyktet bort.» (Jer. 50: 3) Mederne som utgjorde den største delen av den persiske hærføreren Kyros’ tropper, var fra nord. Babylons guder ville være fullstendig maktesløse når det gjaldt å hindre deres framrykking og forpurre deres strategi. Jehova bestemte således at denne mektige byen skulle falle for at den skulle bli gjenstand for forbauselse og bli en forlatt ødemark som blir skydd av både mennesker og husdyr.

7. Hva sa Jehova skulle skje med de fangne israelittene når Babylon falt?

⁷ Men hvordan ville det gå med Jehovas folk som var i fangenskap i Babylon, når det falt? Jeremias fortsetter ved å si: «I de dager og på den tid, sier [Jehova], skal Israels barn komme, de og Judas barn sammen; de skal gå og gråte, og [Jehova] sin Gud skal de søke. Etter Sion skal de spørre, hit er deres åsyn vendt: Kom og gi eder til [Jehova] ved en evig pakt, som ikke glemmes!» — Jer. 50: 4, 5.

8. Hvilken virkning hadde Babylons fall i 539 f. Kr på trofaste jøder i Babylon?

⁸ Da Babylon falt i 539 f. Kr., var det bare to år til de 70 årene som Jeremias tidligere hadde profetert at landet skulle ligge øde, var utløpt. (Jer. 25: 11) Daniel og andre trofaste tilbedere av Jehova begynte derfor å be til Jehova om at han snart måtte oppfylle sitt løfte om å befri dem, og denne befrielsen fant virkelig sted da Kyros utstedte sitt dekret i sitt første regjeringsår i 537 f. Kr. Titusenvis av fangne jøder dro fordel av dette dekret og vendte tilbake til Sion.

9. a) Hvordan ville de trofaste frigitte jøder stille seg til dette, og hva ville de føle? b) Hva var og hva var ikke deres formål med å vende tilbake til Sion? c) Med hvilke ord minnet Jehova jødene om at de selv var skyld i at de var kommet i fangenskap?

⁹ Det var lang vei til Sion, og de løslatte jødene ville spørre etter veien. De ville gråte av glede fordi Jehova hadde befridd, ledet og sørget for dem under den lange vandringen gjennom ørkenen til Jerusalem, og de ville gi uttrykk for sin takknemlighet for at Jehova hadde tilgitt dem. Før de kom i fangenskap, hadde de glemt Jehova og brutt hans pakt. Etter at de ble løslatt som følge av at Gud viste barmhjertighet mot dem, ville de på ny anerkjenne denne pakten. Den hensikt de hadde med å vende tilbake, ville ikke være politisk. Deres motiv kunne ikke være ønsket om å gjenopprette et kongerike, for de skulle erkjenne at de var underlagt Persia, den nasjon som Jehova ville bruke til å befri dem. Hvorfor ville de så utholde denne lange reisen og dens gjenvordigheter? Jo, de ville gjøre det for å kunne gjenopprette den sanne tilbedelse ved å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem som Nebukadnesar hadde ødelagt 70 år tidligere, nemlig i 607 f. Kr. Grunnen til at de hadde kommet i fangenskap, var at de hadde forlatt den sanne tilbedelse, noe Jehova minnet dem om:

«Fortapte får var mitt folk, deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort; fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested. Alle som traff dem, åt dem, og deres fiender sa: Vi skal ikke bøte for det — fordi de hadde syndet mot [Jehova], rettferdighetens bolig, og mot sine fedres håp, [Jehova].» — Jer. 50: 6, 7

10. a) Hvilken forfatning var jødene i da babylonierne kom over dem, og hvilken holdning inntok babylonierne overfor dem? b) Unnskyldte Jehova babylonierne for deres handlinger fordi de handlet som hans domsfullbyrdere? c) Hvilken befaling som Jehova ga til de fangne, var til stor oppmuntring for dem?

¹⁰ De hadde derfor fart vill som følge av at de hadde fulgt sine konger og prester som ledere på en urett vei som førte bort fra deres hvilested i Jehova og hans rene tilbedelse. Da de babyloniske seierherrene angrep, fant de at jødene var villfarne og splittet, og babylonierne handlet som ulver, bjørner og løver ved å fortære dem som får. Babylonierne følte ikke noen personlig skyld ved å ødelegge dem eller gå til handling mot dem, for de sa at ettersom israelittene hadde syndet mot Jehova, hadde de rett til å føre hevn over dem, og de benyttet anledningen til fullt ut å få avløp for sin ondskap. Men Jehova betraktet imidlertid babylonierne som skyldige da de handlet ut fra dette urettferdige, ondskapsfulle motiv. Jehova taler oppmuntrende til sitt folk idet han lover at de ikke for alltid skal fortsette å være under dette forhatte åket:

«Fly ut av Babel og dra bort fra kaldeernes land, og gå som bukker foran hjorden! For se, jeg vekker og fører opp imot Babel en skare av store folkeslag fra landet i nord, og de skal stille seg opp imot det; av dem skal det bli inntatt; deres piler er som en prøvd kjempes [en mektig manns piler som forårsaker barns død, NW], ingen vender tilbake med uforrettet sak. Og Kaldea skal bli til rov; alle som røver det, skal mettes, sier [Jehova].» — Jer. 50: 8—10.

11. a) Når kunne flukten ut av Babylon finne sted, og ville de løslatte være raske til å forlate Babylon? b) Hvem ville Gud bruke til å befri dem, og hvordan ville de røve og plyndre Babylon? c) På hvilken måte uttrykker Gud på forhånd sin dom overfor babylonierne som skulle ødelegge Juda?

¹¹ Det ville først være etter Babylons fall at Jehovas folk kunne fly ut av det. Denne tilbakereisen måtte finne sted etter at de 70 år da landet ifølge Jehovas bestemmelse skulle ligge øde, var utløpt. Men da Babylon falt to år før de 70 årene var utløpt, kunne de trofaste jøder som var i Babylon, begynne å forberede seg til å dra ut, og de kunne derfor være så raske til å dra ut at det ville virke som om de flydde, selv om det ikke ville bli en panikkartet flukt, men en velordnet utreise. De ville være som ledergeitene, som forsøker å være de første til å komme ut når kveen blir åpnet. De som skulle befri dem, ville være hærer fra en rekke store nasjoner som alle hadde som mål å innta Babylon. Deres berømte bueskytteres piler ville berøve moderorganisasjonen Babylon hennes barn. Persernes piler ville ikke vende tilbake med uforrettet sak. Babylon, som plyndret nasjonene, hadde så stort bytte at perserne ville bli fullstendig tilfreds med sitt rov. Jehova kunngjør sin dom for disse babylonierne som hadde plyndret Juda rike:

«Ja, gled eder bare, ja, juble bare, I som plyndrer min arv! Ja, hopp bare som en treskende kvige og vrinsk som de sterke hester! Eders mor blir storlig til skamme, hun som fødte eder, blues [er blitt skuffet, NW]; se, hun blir det siste blant folkene, en ørken, et tørt land og en øde mark. For [Jehovas] vredes skyld skal det aldri bo folk der igjen, det hele skal bli til en ørken; hver den som går forbi Babel, skal forferdes og spotte over [stirre i forbauselse og plystre på grunn av, NW] alle dets plager.» — Jer. 50: 11—13.

12. a) Hvorfor ga Gud uttrykk for sin vrede over babylonierne når de handlet som hans redskap til å fullbyrde dommen over Juda? b) I hvor stor grad skulle Guds dom ramme Babylon? c) Hvordan uttrykker Jehova seg som den medo-persiske hærs feltherre?

¹² For en hårdhjertet, ondskapsfull holdning babylonierne inntok da de fullbyrdet dommen over Juda som hadde syndet mot Gud! Det var i virkeligheten et uttrykk for deres hat til Jehova og hans folk. De følte seg spreke som en velfødd kvige da de ødela byen Jerusalem og dens tempel og deretter tok de kostbare tempelkarene og satte dem i templet til Babylons falske gud Marduk. De handlet som vrinskende hester som var fulle av kraft. Dette var ikke den rette ånd, og det var derfor synd mot Gud. På grunn av dette skulle byen Babylon bli som en mor som er til skam for sine barn, sine borgere eller sine innbyggere, for hun skulle bli styrtet ned fra sin stilling som verdens herskerinne og bli inntatt. Hun skulle bli skuffet i sine stolte forventninger for sine barn. Og Guds harme skulle bli vist henne i enda større grad inntil hun ble den minst betydningsfulle av nasjonene ved å bli en vill, vannløs ødemark. Hun skulle bli lagt så fullstendig øde at de som kjente hennes tidligere glans, ville bli forbauset. Når de gikk forbi henne, ville de plystre for å holde motet oppe som om de var på et sted hvor det spøker. Mederne og perserne kunne ikke få den største æren for Babylons fall, for det ble i virkeligheten forårsaket av Jehova Gud som hadde bestemt det, og som brukte Medo-Persia som sitt redskap. Han sier derfor som om han var den medo-persiske hærs feltherre:

«Still eder opp mot Babel rundt omkring, alle I som spenner bue! Skyt på det, spar ikke på pilene! For mot [Jehova] har det syndet. Oppløft hærskrik mot det rundt omkring! Det har overgitt seg, dets grunnvoller er falt, dets murer er brutt ned; for det er [Jehovas] hevn. Hevn eder på det! Gjør mot det således som det har gjort! Utrydd av Babel både såmann og den som fører sigden i høstens tid! For det herjende sverd skal de vende seg hver til sitt folk og fly hver til sitt land.» — Jer. 50: 14—16.

13. a) På hvilken måte syndet Babylon mot Jehova ved sine handlinger mot Juda? b) Forklar hva som blir vist i profetien i Jeremias 50: 14, 15.

¹³ Babylons synd var stor for Jehova. Det ødela Juda rike og var den første til å ødelegge Jehovas tempel i Jerusalem. Det gikk deretter lenger i sin synd ved å vanhellige de hellige karene fra templet i en hedensk guds hus og under kong Belsasars siste gjestebud. (Dan 1: 1, 2; 5: 1—4, 22, 23) Gud hadde rett til å ta hevn over det. Profetien viser at eksekusjonsstyrkene skulle være menn som var dyktige i bueskytning, noe mederne og perserne var. Det ville være forgjeves for Babylon å gjøre motstand. Det ville bli nødt til å overgi seg. Selv om de angripende bueskytterne trengte inn i byen ved å følge Eufrats elveleie, var det akkurat som om grunnvollene som bar den, og som om murene som beskyttet den, hadde falt.

14. a) Hvordan skulle Guds ord i Jeremias 50: 16 bli oppfylt? b) Hva sier Jehova så for å trøste sitt folk?

¹⁴ Selv om Babylon var meget fruktbart takket være dets elver og kunstige kanaler, skulle det fruktbare land bli en ødemark. Bøndene skulle bli hogd ned. Sverdet skulle bli nådeløst brukt mot det, mens de som var forent med det og støttet det som den tredje verdensmakt, ville overlate det til dets fortjente dom idet de alle vendte seg til sitt eget land og folk. De som gjorde lønnsomme forretninger med det, skulle bli atspredt. Men til sitt eget folk sier Jehova disse trøstende ord:

«Et bortdrevet lam er Israel, løver har jaget det bort; først åt Assurs konge det, og nå sist har Babels konge Nebukadnesar knust dets bein. Derfor sier [Jehova], hærskarenes Gud, Israels Gud, så: Se, jeg hjemsøker Babels konge og hans land, likesom jeg har hjemsøkt Assurs konge. Og jeg vil føre Israel tilbake til dets beitemarker, og det skal beite på Karmel og i Basan, og på Efra’ims fjell og i Gilead skal det ete seg mett. I de dager og på den tid, sier [Jehova], skal de søke etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes; for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli igjen.» — Jer. 50: 17—20.

15. Hvordan var det sant at ’først åt Assurs konge Israel’, men hvordan gikk denne kongen for langt da han angrep Jehovas folk?

¹⁵ Dette var et uttrykk for Jehovas aldri sviktende kjærlighet til sitt folk. Da assyrerne beseiret og bortførte tistammeriket Israel, ble han bedrøvet. Men Israel hadde syndet mot Gud. Assyria gikk imidlertid altfor langt da det truet den hellige byen Sion. På en natt ødela Jehova 185 000 mann av den assyriske hær, og senere tok han hevn over Assyria ved å iverksette sin beslutning om å ødelegge dets hovedstad, Ninive, i 633 f. Kr. (2 Kong. 18: 9 til 19: 36; Nah. 1: 1 til 3: 19) Den gangen lot han imidlertid de landflyktige israelittene være i et fremmed land.

16. a) På hvilken måte ’knuste Nebukadnesar Israels bein’? b) Hvorfor var Babylons synd større enn Assyrias?

¹⁶ Babylon ble så den som i første rekke angrep Juda rike. Dette lille riket var som skjelettet som var blitt igjen av det større, tallrikere Israels folk. Kong Nebukadnesar ønsket å få den viktigste del av Israels legeme, det sted hvor kongen satt på «Jehovas trone», og hvor templet for Jehova lå. Nebukadnesar tilba den falske guden Marduk som hadde løven som symbol. Og som en løve ødela han byen Jerusalem og dens tempel idet han knuste dem mellom tennene som lammebein for å få den saftige margen ut av dem. Hans ødeleggelse av Jerusalem og templet var langt mer beryktet og blasfemisk enn Assyrias ødeleggelse av Israels hovedstad Samaria, som var blitt helt hedensk, og dens tempel for den falske gud Ba’al. Når Assyria og dets hovedstad fikk smake Guds harme, fortjente derfor Babylon at det ble ført en enda større hevn over det.

17. Hva blir vist ved at Karmel, Basan og fjellområdene i Efra’im og Gilead blir nevnt i denne profetien?

¹⁷ Da Babylon falt, var det mulig for Jehova å føre sine får tilbake til deres beitemarker i det lovte land. De stedene som er nevnt i denne profetien, nemlig Karmel, Basan og fjellområdene i Efra’im og Gilead, lå i Israels tidligere område utenfor Juda land. Det at disse stedene blir nevnt, antyder derfor at israelitter fra alle stammene skulle komme tilbake til sitt hjemland, noe som virkelig fant sted i makkabeertiden ettersom israelittene da overtok disse områdene igjen.

18. a) Til hvilken tid sikter Jehovas ord i Jeremias 50: 20: «I de dager og på den tid»? b) Hvordan viste Gud at han hadde tilgitt de synder israelittene hadde begått før de ble ført i fangenskap, etter at de var kommet tilbake til sitt land?

¹⁸ Ved slutten av Jehovas fastsatte tid på 70 år tilga han derfor de synder og feiltrinn som var blitt begått av hans utvalgte folk, av dem som ønsket at den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet. Han utslettet fortegnelsen over disse synder. Det kunne derfor ikke bli funnet noe som talte imot israelittene og judeerne selv om det ble lett omhyggelig. Han førte dem tilbake til Sion og Juda land som ett forent folk.

19. a) Hvorfor fortjente det at Babylon hadde falt, og det at Jehovas folk hadde kommet tilbake til sitt land, å bli kunngjort i så stor utstrekning som mulig? b) Hvordan er dette blitt kunngjort?

¹⁹ Dette forbausende uttrykk for Jehovas kjærlighet og barmhjertighet overfor sitt angrende folk og for hans makt til å utfri og føre dem tilbake fortjente i høy grad å bli kunngjort i så stor utstrekning som mulig. Det er blitt gjort kjent, og noe som framhever det, er den kjensgjerning at Babylon i dag er nøyaktig det som Jehova sa det skulle bli, nemlig fullstendig øde uten innbyggere. Jehovas vitner kunngjør i vår tid dette for millioner av mennesker i 194 land på jorden, ikke bare på grunn av at det er et eksempel på Jehovas kjærlighet til hans tilbedere og hans evne til å bevare dem, men enda mer på grunn av det denne milepelen i menneskenes historie er et forbilde på i vår tid. Det Gud videre sa gjennom Jeremias, skal vi drøfte i neste nummer av Vakttårnet, og det vil gi våre lesere et enda bedre grunnlag for å få en klar forståelse av dette forbildet.

[Fotnote]