Jehovas vitner — samfunnsfiendtlige eller atskilt fra verden
REVOLUSJONER, mord, opptøyer — alt dette ryster jorden. Men vil en finne Jehovas vitner blant opprørerne? Deltar de i slike samfunnsfiendtlige ting, og viser de seg å være en trusel mot sine medmenneskers velferd og sikkerhet?
Hvis de deltok i ting som førte til at mennesker ble drept, eller til at lov og orden ikke ble opprettholdt, ville de selvfølgelig være samfunnsfiendtlige. Men Jehovas vitner prøver ikke å reformere denne tingenes ordning, avsette dens herskere eller styrte dens regjeringer og opprette nye regjeringer. Noe som vitner om den fredselskende innstilling disse kristne vitner for Jehova har, er følgende ord som er hentet fra en resolusjon de vedtok for en tid siden:
«At vi billedlig talt har smidd våre sverd om til hakker og våre spyd til vingårdskniver, og at vi ikke vil løfte sverd mot hverandre selv om vi er av så mange nasjonaliteter, ettersom vi er kristne brødre og medlemmer av Guds eneste familie, og at vi heller ikke mer vil lære å føre krig mot hverandre, men at vi vil vandre på Guds stier i fred, enhet og broderkjærlighet.» Denne fredselskende innstilling karakteriserer deres opptreden overfor alle mennesker.
Men fordi Jehovas vitner i visse henseender er annerledes enn sine medmennesker, blir de ofte misforstått. Grunnen til at de er annerledes, er ikke at de legger an på å være annerledes, men at de ønsker å følge det eksempel som de første kristne satte.
Var de første kristne samfunnsfiendtlige?
De første kristne var ikke verdslige, det vil si, de var ikke av verden. De tok ikke del i noen av de foretagender og fornøyelser som var så populære på den tiden. Av den grunn sier en historiebok følgende: «Den tidlige kristendom ble lite forstått og ble ikke sett på med blide øyne av dem som styrte den hedenske verden. Hedenske forfattere omtalte . . . de kristne som ’villedte skapninger’ . . . skyldige i ’hat mot menneskeslekten’.» — On the Road to Civilization, A World History av Heckel og Sigman, 1937, side 237.
Hvorfor ble disse anklagene rettet mot de første kristne? Fordi de ikke var «av verden», som Jesus uttrykte det. De feiret ikke de romerske helligdagene, slik som andre mennesker gjorde. Folk pyntet husene sine på slike dager, men det gjorde ikke de kristne. Hvis de hadde vært med på å feire helligdager som var vigd til de romerske guder, ville de ikke ha vært lojale mot den sanne Gud. Det at de ikke var med på disse feiringene, gjorde at mange mennesker, herskere innbefattet, med urette trodde at de var samfunnsfiendtlige. — Joh. 17: 16.
De gamle romere fant stor glede i å se på moralsk nedverdigende teaterforestillinger, blodige gladiatorkamper, voldsomme kamper mellom ville dyr og hensynsløs kappkjøring i sirkusene. De kristne tok imidlertid ikke del i denne nedverdigende underholdning. De delte ikke folks begeistring for brutale former for sport som var i strid med den kristne lære om nestekjærlighet og fred, og som også var i strid med Bibelens forbud mot å slå i hjel. Dette gjorde dem upopulære.
Tertullianus, en kristen skribent som levde i det annet og tredje århundre etter Kristus, skrev følgende angående det standpunkt de første kristne tok til disse former for underholdning i det gamle Roma: «Blant oss blir det aldri sagt, sett eller hørt noe som har noe å gjøre med den dårskap som blir lagt for dagen i sirkuset, den usømmelighet som blir framvist i teatret, de grusomheter som blir begått på arenaen, og de unyttige øvelser som foregår på brytegulvet. Hvorfor tar dere anstøt av oss fordi vi skiller oss ut ifra dere med hensyn til fornøyelser?»
De første kristne var ikke samfunnsfiendtlige selv om de ikke tok del i feiringen av helligdager og fornøyelser sammen med verdslige mennesker. De var ikke fiender av staten. De var tvert imot til meget stort gagn for samfunnet. Jo flere kristne det var i en by, desto tryggere var herskerne, og desto færre problemer fikk de som styrte. Ved at de kristne bestrebet seg på å hjelpe andre i samfunnet til å leve et fredelig og moralsk rent liv, utførte de en tjeneste som var av uvurderlig betydning for folkets velferd og til gagn for samfunnet. Legg merke til det argument Tertullianus benyttet overfor de romerske myndighetene for å forsvare de kristne:
«Hvem var det som omringet keiseren mellom de to laurbærlundene? Hvem var det som øvde seg i bryting for at de kunne bli i stand til å kvele ham? Hvem var det som i full rustning brøt seg inn i palasset? . . . Hvis jeg ikke tar feil, var det romere, det vil si, de var ikke kristne. . . . Kan dere peke på et eneste tilfelle da vi har hevnet en forurettelse, vi som er så forent, og som alltid er rede til å ofre vårt liv? . . . Likevel velger dere å kalle oss fiender av menneskeheten i stedet for fiender av menneskers feiltrinn. . . . Jeg vil imidlertid uten å nøle innrømme at det er noen — for eksempel ruffere, koblere ved badene, snikmordere, giftmordere, trollmenn, sannsigere, spåmenn og astrologer — som nok kan klage over at de kristne er et ufruktbart folk. Men det at de kristne ikke har noen befatning med slike mennesker som dette, er en av deres edle frukter. Og likevel er det slik at den beskyttelse vi gir dere, fullt ut oppveier det deres interesser måtte lide på grunn av den religion vi bekjenner oss til.» — Apology, oversatt av Alexander Roberts i The Ante-Nicene Christian Fathers, bind III.
Nei, de første kristne motarbeidet ikke det som er gagnlig for samfunnet, selv om de ble betraktet som samfunnsfiendtlige. De var riktignok ikke verdslige mennesker, men det betydde ikke at de var samfunnsfiendtlige. De ble betraktet som villedte mennesker, men i virkeligheten var de ledet av de høyeste prinsipper, av Jesu Kristi og hans apostlers bud.
Bibelens lære leder dem
Slik er det også med Jehovas vitner i vår tid. De følger den handlemåte som Jesus Kristus sa at hans etterfølgere skulle følge. Dette gjør dem ikke samfunnsfiendtlige. Da for eksempel Jesus svarte på spørsmålet om det var riktig å betale skatt, sa han: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Matt. 22: 21) Ettersom pengene ble laget av keiseren eller av regjeringen, skulle en kristen betale skatt til keiseren for alle de godene regjeringen tilveiebrakte. Det at Jehovas vitner er villige til å betale alle slags skatter, gjør at de er gode samfunnsborgere og ikke samfunnsfiendtlige.
Uansett hvor Jehovas vitner bor, følger de Bibelens lære om å være lydige mot herskerne i det samfunnet de bor i. Bibelen gir de kristne følgende påbud: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter!» (Rom. 13: 1) Bibelen formaner dem til «å underordne seg under myndigheter og øvrigheter». (Tit. 3: 1) De er selvfølgelig ikke samfunnsfiendtlige når de adlyder dette budet. Til og med i tider med mye uro har de nektet å delta i opprør mot regjeringen eller tilskynde borgerne til å være ulydige mot den.
Det faktum at Jehovas vitner setter Gud på førsteplassen i sitt liv, gjør dem heller ikke samfunnsfiendtlige. Hvis en hersker krever at et Jehovas vitne skal gjøre noe som er et brudd på Guds lov, står vitnet overfor to motstridende øvrigheter, og vitnet kan ikke gjøre noe annet ennå være lydig mot den øvrighet som er den høyeste. Det var dette de første kristne gjorde da herskerne i det gamle Roma forlangte at de skulle brenne røkelse for keiseren. Den handlemåte de første kristne fulgte, var i overensstemmelse med det som Jesus sa: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» (Matt. 4: 10) I vår tid gjør Jehovas vitner derfor det samme som Peter og de andre apostlene gjorde da de sto overfor to motstridende myndigheter. De lyder «Gud mer enn mennesker». (Ap. gj. 5: 29) Ved å vise så stor respekt for Guds lov setter de et godt eksempel for andre i samfunnet.
De er ikke av verden, men gjør godt mot alle
Jehovas vitner er derfor ikke samfunnsfiendtlige; de er bare atskilt fra verden. Dette er i samsvar med det Jesus sa om sine etterfølgere: «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 15: 19.
Hva vil det si at Jehovas vitner «ikke er av verden»? Det vil si at de ikke er en del av det menneskelige samfunn som ikke er innvigd til Gud, og som ikke gjør hans vilje. De tar avstand fra dets politikk, kriger, opprør, falske religion, utsvevelser, umoral og uriktige fornøyelser. Selv om de tar avstand fra de ting som er så utbredt blant verdslige mennesker som viser liten respekt for Gud og hans lover, er de ikke samfunnsfiendtlige eller slike som hater menneskeheten. De forsøker tvert imot å gjøre godt mot alle mennesker.
Jehovas vitner følger derfor Bibelens oppfordring: «La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!» (Gal. 6: 10) Disse kristne vitner hjelper med glede andre, slik som Jesus gjorde. Han gikk omkring og gjorde godt og hjalp andre. I sin lignelse om den barmhjertige samaritan fortalte han om en mann som var blitt slått, røvet og etterlatt halvdød. Det kom en prest og en levitt forbi, men de hjalp ham ikke. Men så kom en samaritan, og han forbandt sårene hans og tok ham med til et herberge og betalte regningen for ham. Jesus sa: «Gå du bort og gjør likeså!» (Luk. 10: 29—37) Jehovas vitner prøver derfor å gjøre godt mot alle. Hvis de unnlot å gjøre godt mot andre, ville de ikke etterligne Gud.
Jehova Gud elsket verden av mennesker så høyt at han ga sin enbårne Sønn, slik at de som viser tro, kan få evig liv. Ettersom Jehovas vitner hjelper andre til å høste gagn av denne foranstaltning, er det innlysende at de ikke hater menneskeheten. De viser tvert imot den samme slags kjærlighet som Gud viste. — Joh. 3: 16.
Men fordi Jehovas vitner ikke er verdslige, det vil si «ikke er av verden», blir de i likhet med de første kristne ofte misforstått. Det står imidlertid fast at de ikke er samfunnsfientlige. Som følge av at de er lydige mot Bibelens lære, er de ikke av verden, men de er oppriktige mennesker som gjør det gode mot alle. De er ikke samfunnsfiendtlige, men de følger Bibelens råd om å «leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og sømmelighet». — 1 Tim. 2: 2.
Uansett hvor folk bor, kan de stole på at Jehovas vitner vil følge denne fredselskende handlemåte til beste for hele menneskeheten.