Spørsmål fra leserne

● Hvis det er slik at de som får en oppstandelse, skal dømmes på grunnlag av den handlemåte de legger for dagen etter at de er blitt oppreist fra de døde, hvorfor brukte da Jesus fortid da han drøftet dette spørsmålet i Johannes 5: 28, 29? — H. M., Papua, Ny Guinea.

Versene lyder slik ifølge New World Translation: «Vær ikke forundret over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde det gode, til en livets oppstandelse, de som praktiserte det onde, til en dommens oppstandelse.»

Jesus uttrykte seg tydeligvis på denne måten fordi han hadde i tankene alle dem «som er i minnegravstedene».

De som får himmelsk liv sammen med Kristus, blir dømt på grunnlag av de gjerninger de gjør i sitt liv på jorden. (2 Kor. 5: 10) Når de blir oppreist til et åndelig liv, får de udødelighet. (1 Kor. 15: 53; Rom. 6: 5) De kommer ikke da til dom, men de blir selv bemyndiget til å handle som dommere sammen med Kristus. (Åpb. 20: 4) Deres oppstandelse er en «livets oppstandelse», og for deres vedkommende er «det gode» som det tales om, det gode de gjorde før de døde.

Men hvordan forholder det seg med dem «som er i minnegravstedene», og som blir oppreist som mennesker for å bo her på jorden? Vil det like etter deres oppstandelse bli avgjort hvorvidt deres oppstandelse er en «livets oppstandelse» eller en «dommens [en ugunstig doms] oppstandelse»? (Sammenlign Johannes 5: 24 med vers 29.) Ville det kunne tjene til noe å reise opp fra de døde millioner av mennesker hvis tidligere liv var fylt av onde gjerninger, bare for å fortelle dem at de er onde, og så fullbyrde dommen over dem? Bibelen viser at når dødsriket [gresk: hades] gir tilbake de døde som er i det, vil de ’bli dømt, enhver etter de gjerninger’ de gjør etter sin oppstandelse. (Åpb. 20: 13) Oppstandelsen vil gi dem en anledning til å oppnå liv.

Apostelen Paulus skrev i Hebreerne 9: 27, 28 at det «er menneskenes lodd én gang å dø», som følge av Adams synd, «og deretter dom», noe som er gjort mulig på grunn av Jesu Kristi gjenløsningsoffer, og som gir menneskene anledning til å oppnå «frelse». Det vil uten tvil være lettere for dem som tidligere gjorde det gode, å gjøre det gode da, og hvis de fortsetter å gjøre det gode og også består den endelige prøve som kommer etter Kristi tusenårige styre, vil deres oppstandelse vise seg å ha vært en «livets oppstandelse». De som tidligere gjorde onde ting, vil således få anledning til å forandre sin handlemåte og oppnå frelse. De som ikke gjør det, vil imidlertid ikke bli frelst, men deres oppstandelse vil, senest ved den endelige prøve, vise seg å ha vært en ’oppstandelse til fordømmelse’.

Hva ville skjedd hvis Jesus hadde uttrykt seg på en annen måte og ganske enkelt sagt at de gjerninger som enhver skulle bli dømt etter, ville være alle de gjerninger de gjorde etter sin oppstandelse? Hvis han hadde gjort det, ville han ikke ha tatt med dem som skulle få himmelsk liv sammen med ham. Ved at han brukte en meget kortfattet beskrivelse, tok han i stedet med alle dem «som er i minnegravstedene». Det ser ut til at han, etter at han først har omtalt oppstandelsen som én, altomfattende oppstandelse, hopper over alle de ting som skal finne sted i løpet av de 1000 år, og så betrakter saken fra et framtidig synspunkt, fra det tidspunkt da det blir tatt et tilbakeblikk på det liv enhver har levd i løpet av de 1000 år, og beskriver hvordan stillingen er på den tid da de som er blitt oppreist, får den endelige lønn, det vil si «de som gjorde det gode, til en livets oppstandelse, de som praktiserte det onde, til en dommens oppstandelse».

● Hvem var de «menn som [hadde] godt vitnesbyrd», som blir omtalt i Apostlenes gjerninger 6: 3, og er det noen som svarer til dem i vår tid?

Etter at pinsefesten var over, oppsto det en uvanlig situasjon blant de kristne i Jerusalem. Mange jøder og jødiske proselytter som hadde kommet til Jerusalem for å være der så lenge høytiden varte, ble nå kristne og bestemte seg derfor for å bli i byen litt lenger og lære mer om sin nye tro. Noen hadde ikke de midler de trengte til et slikt forlenget opphold, men andre hadde mer enn de trengte, og derfor ble det en tid samlet sammen materielle ting for at en kunne foreta en utdeling til de trengende. — Ap. gj. 2: 44—46; 4: 34—36.

Det framgår av beretningen at denne hjelpen etter hvert ble innskrenket, men at en fortsatte med å dele ut mat til trengende enker i menigheten. Det står imidlertid at «de gresktalende jøder [ga] seg til å knurre mot hebreerne over at deres enker ble satt til side ved den daglige utdeling». (Ap. gj. 6: 1) For å gjøre slutt på disse uoverensstemmelsene innførte apostlene den ordning som blir omtalt i Apostlenes gjerninger 6: 3.

Menigheten valgte sju menn, og de var mange nok til å ta seg av det arbeid som skulle gjøres. De som ble foreslått av menigheten, hadde godt vitnesbyrd, det vil si at de hadde godt ord på seg, var kvalifisert for oppgaven og var «fulle av Ånd og visdom». Det er interessant å merke seg at alle sju hadde greske navn, noe som tyder på at blant alle dem i menigheten som var kvalifisert, var det gresktalende jøder som ble valgt, foruten en proselytt. Det var slike menn som lettest ville bli godtatt av den gruppen i menigheten som var blitt forurettet. Apostlene tok menighetens anbefaling i betraktning, og etter å ha bedt utnevnte de de sju mennene. — Ap. gj. 6: 5, 6.

De som ble utnevnt til å utføre dette organisasjonsmessige arbeid, sluttet ikke å være aktive forkynnere av Guds Ord. Bibelen omtaler spesielt to av dem. Vi leser om Stefanus, som «gjorde undergjerninger og store tegn blant folket», og om «Filip, evangelisten», som Jehovas engel sendte av sted for at han skulle forkynne for en etioper. — Ap. gj. 6: 8; 21: 8; 8: 26, 27.

I Jehovas vitners menigheter i vår tid blir forskjellige kvalifiserte brødre også utnevnt til å ivareta plikter innen organisasjonen, for eksempel til å levere bibelsk litteratur, føre menighetens regnskap og tildele distrikt til dem som skal ta del i tjenesten fra hus til hus. Den samme framgangsmåte som ble fulgt blant de første kristne, blir også fulgt i vår tid ved at menigheten anbefaler dem som er kvalifisert for slike oppgaver. Avgjørelsen med hensyn til hvem som skal bli utnevnt, blir med rette overlatt til det styrende organ. De som blir utnevnt til å ivareta visse plikter i menighetene, tar i samsvar med det eksempel disse første kristne satte, ledelsen i tjenesten.