Hedenske helligdager i kristenhetens kalender

DE FØRSTE kristne gjorde alt de kunne for å holde seg borte fra hedenske skikker. «Selvfølgelig,» sier du kanskje, «det gjør også det kirkesamfunn jeg tilhører.»

Men gjør det virkelig det?

Du vil kanskje bli overrasket over å få vite at mange religiøse høytider i virkeligheten ikke har sin opprinnelse i den sanne kristendom, men i hedendommen. I denne forbindelse er det interessant å legge merke til hva Louis Réau, som var medlem av det berømte franske akademi, og som underviste i middelalderlig kunst ved Sorbonne, Frankrikes ledende universitet, skrev for noen få år siden:

«Selv om teologene er uvillige til å innrømme at de kristne høytider har en hedensk opprinnelse, er de fleste av dem klar over at en må se hen til [de hedenske] romernes fruktbarhetskultus og begravelsesritualer for å finne opprinnelsen til og en forklaring på mange av de kristne høytider.»a

Men hvorfor tok så kristenheten hedenske helligdager med i sin kalender? «For å slippe å komme i strid med og forandre på populære oppfatninger,» sier Réau, «opprettholdt [kristenhetens ledere] datoene på [de hedenske] religiøse høytider.» Han gjør oppmerksom på at det at kristenheten antok hedenske helligdager og fortsatte å feire dem under andre navn, «i betraktelig grad bidro til hurtig å kristne den hedenske verden».b

Tenkende mennesker vil imidlertid spørre seg selv om dette ikke også førte til at kristenheten ble hedensk. Se for eksempel på noen av de vanlige helligdager i kristenhetens kalender og sammenlign ditt kirkesamfunns lære og skikker med det de første kristne lærte, og de skikker de hadde.

Minnedager for de døde, påske og jul

På grunn av den utbredte troen på menneskesjelens udødelighet har kristenheten antatt forskjellige dager til minne om de døde. Réau sier for eksempel: «Allehelgensdag, som blir feiret i begynnelsen av november, er en minnedag for de døde, en hedensk høytid som kirken har kristnet.»c

Og hvordan forholder det seg med allesjelersdag, som feires den 2. november, da en gjennom bønn og almisser ønsker å hjelpe de døde i skjærsilden? Dette er også en hedensk skikk som kristenheten har antatt. Et oppslagsverk sier i denne forbindelse: «Allesjelersdag er hovedsakelig en tilpasning av en skikk som er utbredt over nesten hele verden, og som går ut på å sette til side en del av året (vanligvis den siste del) til minne om de døde. Babylonierne feiret en månedlig allesjelersfest hvor prestene frambar offer.»d Også grekerne og romerne feiret høytider til minne om de døde, høytider som hadde sin opprinnelse i babylonisk hedendom.

Hvordan forholder det seg så med den fastetiden som mange medlemmer av den anglikanske, den gresk-katolske og den romersk-katolske kirke overholder før påsken? Et oppslagsverk som omhandler hedensk tilbedelse, sier: «Den 40 dager lange fasten er lånt direkte fra tilbedelsen av den babyloniske gudinne.»e

Det bør derfor ikke overraske oss at påsken også ble tatt med i kristenhetens kalender, ikke på grunn av at Jesus Kristus eller hans apostler hadde påbudt at den skulle feires, men på grunn av at den var en hedensk skikk. Presten Alexander Hislop skrev:

«Hva betyr selve ordet ’Easter’ [det engelske ordet for påske]? Det er ikke et kristent navn. Det er tydelig at det er av kaldeisk opprinnelse. ’Easter’ [påske] er ikke noe annet enn Astarte. . . , himmeldronningen, hvis navn, slik innbyggerne i Ninive uttalte det, tydeligvis var det samme som det som nå vanligvis brukes her i landet [England]. Dette navnet, som Layard fant på assyriske monumenter, er Istar. Tilbedelsen av Bel og Astarte ble på et meget tidlig tidspunkt innført i Storbritannia. . . . Dette er påskefeiringens historie. De populære skikkene som fremdeles er knyttet til denne høytiden, understreker tydelig dens babyloniske opprinnelse. Varme langfredagsboller og fargede påskeegg som brukes i vår tid, var også noe som hørte med til de kaldeiske religiøse seremonier.»f

Ettersom påsken har en slik hedensk opprinnelse, kan en med rette spørre hvordan det forholder seg med julen, en annen av kristenhetens store høytider. Når en undersøker forskjellige oppslagsverk, vil en se at denne høytiden ikke ble feiret av de første kristne. I det femte århundre e. Kr. påbød imidlertid den romersk-katolske kirke at det skulle feires en høytid til minne om Jesu fødsel. Den skulle feires på den dagen en i forbindelse med Mithra-dyrkelsen feiret solens tilbakevending og avsluttet Saturnalia, en romersk høytid som ble feiret til ære for guden Saturn. De festlighetene og den utvekslingen av gaver som fant sted i forbindelse med denne hedenske høytiden, har dannet mønster for mange av juleskikkene.g Etter reformasjonen avholdt protestantene seg derfor for en tid fra å feire både jul og påske,h men etter hvert begynte de å ta del i de hedenske festlighetene.

Hvor motvillige de religiøse lederne enn måtte være til å innrømme at mange av helligdagene i kristenhetens kalender har en hedensk opprinnelse, er det likevel en kjensgjerning at de kan føres tilbake til hedendommen, noe en kan finne bevis for i leksika og andre oppslagsverk som er tilgjengelige i nesten alle slags offentlige biblioteker. Kristenheten har ikke fulgt det eksempel som trofaste kristne satte i de to første århundrer e. Kr.

De første kristne feiret ikke hedenske høytider

Det er sant at fra det andre til det fjerde århundre e. Kr., særlig etter Konstantins tid, var det flere og flere av de navnkristne som begynte å feire hedenske høytider. Men de sanne kristne, som holdt fast ved det Jesus Kristus hadde lært, høytideligholdt ingen av de hedenske helligdager. En kort granskning av kjensgjerningene vil vise at de ikke gjorde det.

De første kristne hadde ikke noen minnefest for de dødes «sjeler», for de forkynte ikke den hedenske læresetning om menneskesjelens udødelighet. De visste at Bibelen klart og tydelig sier: «Den sjel, som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, eldre norsk overs.

Etter at du nå har fått vite at fasten er av hedensk opprinnelse, vil du sikkert ikke bli overrasket over å høre hva Cassianus, en munk fra Marseille, skrev i det femte århundre e. Kr. Han stilte de kristne i det første århundre opp som en motsetning til kirken på hans tid og sa: «En bør være klar over at de 40 dager [fasten] ikke ble feiret så lenge urkirkens renhet ble bevart.»i

Angående påsken blir det sagt: «Det er ikke noe i Det nye testamente eller i de apostoliske fedres skrifter som tyder på at de første kristne feiret påske. Den tanke at spesielle tider skulle helligholdes, var fremmed for dem. . . . Kirkehistorikeren Sokrates [ikke den greske filosof] framholder sannheten når han sier at hverken Herren eller hans apostler hadde påbudt å feire denne eller noen andre høytider. Han sier: ’Apostlene tenkte ikke på å fastsette forskjellige høytidsdager. De la vekt på å leve et uklanderlig og fromt liv.’ . . . Det var uten tvil slik det forholdt seg.»j

De første kristne feiret heller ikke Jesu fødsel, for Jesus Kristus hadde ikke befalt sine etterfølgere å feire hans fødsel, men hans død. (1 Kor. 11: 24—26) I The Encyclopedia Americana sies det derfor: «Den kristne kirke feiret ikke denne høytiden [julen] i det første århundre.» — Bind VI, side 622, 1956-utgaven.

De mange høytider som i årenes løp er blitt tatt med i kristenhetens kalender, kan ikke føres tilbake til noe som Jesus Kristus eller hans apostler befalte, men de er en følge av frafallet fra den sanne kristendom.

Uforenelig med Guds Ord

På hvilket grunnlag unnlot de første kristne å feire hedenske høytider? På grunnlag av Guds ord. Mange av de kristne i det første århundre hadde tidligere levd under den jødiske eller mosaiske lov og hadde feiret de høytider den foreskrev. De tenkte ikke på å erstatte disse høytidene som Gud hadde påbudt dem å feire, men som han nå hadde avskaffet gjennom Jesus Kristus fordi de hadde tjent sin hensikt, med hedenske høytider som var knyttet til tilbedelsen av falske guder. Paulus, en av Jesu Kristi apostler, skrev til og med følgende til de hebraiske kristne som fortsatt feiret de jødiske høytider som de i sin tid var forpliktet til å feire:

«I tar vare på dager og måneder og tider og år; jeg frykter for eder at jeg kanskje forgjeves har gjort meg møye med eder.» — Gal. 4: 10, 11.

Det er helt utenkelig at apostelen Paulus ga høytider som ble feiret til ære for hedenske guder, kristne navn. Han oppfordret tvert imot dem som tilba Jupiter og Merkur, til å vende seg «bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er». — Ap. gj. 14: 12—15.

Apostelen Paulus antok ingen av de hedenske helligdager i den hensikt å få flere hedninger til å bli kristne. Nei, de kristne i det første århundre holdt fast ved Guds Ord og følgende guddommelige formaning:

«Hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial, eller hva lodd og del har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem . . . Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» — 2 Kor. 6: 14—17.

Det finnes således overveldende beviser for at kristenhetens høytider er av hedensk opprinnelse. Det finnes også tydelige beviser for at de første kristne ikke praktiserte disse hedenske skikker, og at Bibelen advarer de kristne mot å anta dem. Spør derfor deg selv oppriktig: «Hvilket standpunkt har jeg tatt til disse hedenske høytider? Hvordan ser det kirkesamfunn jeg tilhører, på dem? Har jeg og mitt kirkesamfunn inntatt samme standpunkt som de første kristne?» Selv om det religiøse samfunn du tilhører, praktiserer slike skikker, kan da du, når du nå har fått kjennskap til disse ting, fortsette å gjøre det?

[Fotnoter]