Guds langmodighet — en evig velsignelse for menneskeheten
«KJÆRLIGHETEN ER LANGMODIG.» — 1 Kor. 13: 4.
1. a) Hvordan blir Jehova beskrevet i Bibelen? b) Hvorfor er Jehova langmodig?
BIBELEN taler mye om Guds langmodighet. Den omtaler Jehova som en saktmodig Gud, en Gud som heller vil velsigne enn straffe. Selv når noen har begått en synd og fortjener å bli straffet, holder Jehova i sin overbærenhet det velfortjente slag tilbake. I sin langmodighet finner han seg i gjentatte utfordringer fra mennesker og engler. Salmisten kaller ham en Gud som er «sen til vrede». (Sl. 103: 8, NW) Jehova er langmodig fordi han er Gud, og fordi han er kjærlighet, for «Gud er kjærlighet». — 1 Joh. 4: 16.
2. Hva vil det si å være langmodig?
2 Å være langmodig vil si å finne seg i feil eller urett uten å gjengjelde med samme mynt. Det betyr å være overbærende med slike som i ord eller handling vekker ergrelse, vrede eller harme. Det greske ordet som er gjengitt med langmodig, kan også bety tålmodig, det motsatte av bråsint.
3. Hvilket uttrykk bruker New World Translation i mange skriftsteder i de hebraiske skrifter i stedet for «langmodig»?
3 I 2 Mosebok 34: 6; 4 Mosebok 14: 18; Nehemias 9: 17; Salme 86: 15; 103: 8; 145: 8; Joel 2: 13; Jonas 4: 2 og Nahum 1: 3 bruker den vanlige norske oversettelsen ordet «langmodig», mens New World Translation bruker uttrykket «sen til vrede», som er en mer bokstavelig gjengivelse av det hebraiske uttrykket «lengde av ansikt eller nesebor hvor vreden blusser opp». De to uttrykkene «langmodig» og «sen til vrede» ser således ut til å være synonyme eller å ha den samme betydning.
4. Hva betyr det å være langmodig ikke, og hvorfor ikke?
4 Å være langmodig betyr ikke å fire på de rettferdige normer for hva som er rett og urett. Profeten Moses forsikrer oss om dette, for han skrev angående Jehova: «Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5 Mos. 32: 4) De som ringeakter Guds overbærenhet, vet ikke hvorfor Gud er overbærende. De som betrakter den som et uttrykk for svakhet, urettferdighet eller likegyldighet, er rett og slett blinde i åndelig henseende.
5. Hvorfor har langmodighet ikke noe med pasifisme å gjøre?
5 Guds langmodighet har heller ikke noe med pasifisme å gjøre. Den går ofte hånd i hånd med en kamp for å utrydde ondskap eller urett. De inspirerte ordspråkene sier: «Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke noen av alle hans veier! For en falsk mann er en vederstyggelighet for [Jehova], men med de oppriktige har han fortrolig samfunn. [Jehovas] forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.» (Ordspr. 3: 31—33; 2 Mos. 20: 5, 6) Jehova inngår ikke kompromiss med de onde, men han er tålmodig med dem, for ’han vil ikke at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse’ og leve. — 2 Pet. 3: 9; 1 Tim. 2: 4; Esek. 3: 17—21.
6. Hvorfor er langmodighet ikke helt det samme som tålmodighet, og hvordan blir dette bekreftet i forbindelse med Israels folk?
6 Langmodighet er således ikke helt det samme som tålmodighet. En som er langmodig, holder ikke bare tålmodig ut når noen utfordrer ham, men han gir heller ikke opp håpet om at de skal forandre seg, slik at det igjen kan bli opprettet et godt forhold. Det var en slik langmodighet som kom til uttrykk i følgende ord som Jehova gjennom profeten Esaias rettet til det gamle Israel: «Jeg bredte ut mine hender hele dagen til et gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, etter sine egne tanker, til et folk som alltid krenker meg like i mitt åsyn.» Trass i dette fornekter eller ødelegger Gud dem ikke. Hvorfor ikke? Profeten sier videre: «Så sier [Jehova]: Liksom folk sier når de finner saft i druen: Ødelegg den ikke, for det er en velsignelse i den, således vil jeg gjøre for mine tjeneres skyld og ikke ødelegge hele folket. Men jeg vil la en ætt komme av Jakob og av Juda en arving til mine fjell, og mine utvalgte skal arve landet, og mine tjenere skal bo der. . . . Men I som forlater [Jehova], som glemmer mitt hellige berg, . . . eder vil jeg overgi til sverdet, og I skal alle sammen måtte bøye eder ned for å slaktes, fordi jeg kalte, og I ikke svarte, fordi jeg talte, og I ikke hørte, men gjorde det som ondt var i mine øyne, og valgte det jeg ikke hadde behag i.» (Es. 65: 2—12) Jehova viste således en særlig langmodighet til gagn for dem som ville vise seg å være trofaste mot ham. Han lovte å gi dem en kostelig arv, men de onde ville han til slutt ødelegge.
Langmodighet overfor menneskeheten
7. Hvorfor kan vi være glad for at Jehova er langmodig, og hva tok Gud i betraktning?
7 Menneskene kan være glad for at Jehova er langmodig, at han er en Gud som er sen til vrede. Hvor ville vi ha vært hvis han bare skulle behandle oss etter fortjeneste? Hvis Jehova utelukkende hadde handlet i samsvar med sin rettferdighet da det første menneskepar overtrådte hans bud, ville det ha betydd slutten på menneskeslekten på det tidspunkt. (1 Mos. 2: 17) Det var bare Guds kjærlighet og dens frukt «langmodighet» som hindret en slik katastrofe. I sin langmodighet tok Gud i betraktning at han ville bli herliggjort i langt større grad gjennom den lovte ætt. — 1 Mos. 3: 15; Joh. 3: 16; Gal. 5: 22.
8. a) Hvorfor måtte Jehova vise langmodighet før vannflommen? b) Hvilken viktig hensikt tjente hans langmodighet?
8 Etter at det første menneskepar var blitt drevet ut av Edens hage, måtte Jehova fortsatt bære over med menneskene. På Enos’ tid begynte de å «påkalle [Jehovas] navn» på en vanærende måte. (1 Mos. 4: 26) Etter hvert som det ble flere mennesker, ble også ondskapen mer og mer utbredt. Både mennesker og engler satte seg opp imot Gud. Til slutt var det slik at menneskenes «tanker og påfunn bare var onde den hele dag». Den guddommelige beretningen sier: «Men jorden ble fordervet for Guds åsyn, og jorden ble full av urett. Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden.» (1 Mos. 6: 5—12) For jordens og noen få rettskafne menneskers skyld (det var bare åtte i alt) gjorde Gud slutt på ondskapen ved å ødelegge de onde i vannflommen. (1 Pet. 3: 20; 1 Mos. 7: 17—23) Hans tålmodighet hadde nådd sin grense. Ikke desto mindre tjente hans langmodighet en viktig hensikt. Den rettferdiggjorde beslutningen om å rense jorden. Det var ingen av dem som overlevde vannflommen, som et øyeblikk tvilte på at det var forstandig av Jehova å gripe inn. På grunn av Guds langmodighet kunne ingen være i tvil om at han hadde handlet rett.
9. Hvordan var Jehovas langmodighet en velsignelse for menneskeheten etter vannflommen, og hvordan ble den betraktet?
9 I sin overbærenhet ga Jehova således menneskeheten en ny start på jorden. Den gjorde det mulig for menneskeheten å fortsette å bestå. Vannflommen burde for all tid ha innprentet i menneskenes sinn at det var Jehova, deres frelser, de skulle frykte og ære, men det gjorde den ikke. Etterkommere av dem som overlevde vannflommen, betraktet snart feilaktig Guds langmodighet som likegyldighet. De tenkte som dem som salmisten skrev om, og som sa i sitt hjerte: «Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri. Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?» (Sl. 10: 11, 13; Pred. 8: 11—13) På Abrahams tid nådde ondskapen et nytt høydepunkt.
10, 11. a) Hvorfor måtte Jehova vise langmodighet i forbindelse med byene Sodoma og Gomorra? b) Hvorfor er dette et advarende eksempel for oss?
10 I Mamre ba Abraham, Jehovas trofaste tjener, Gud om ikke å ødelegge Sodoma og Gomorra. Jehova gjorde ham imidlertid oppmerksom på at disse byene var blitt fullstendig fordervet. «Ropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær,» sa Jehova til Abraham. (1 Mos. 18: 20) Likevel ba Abraham om at disse byene måtte bli bevart. Det ser ut til at han ikke kunne tro at de var så fullstendig fordervet at det ikke var mulig å frelse dem. Han spurte derfor: «Vil du da rykke den rettferdige bort sammen med den ugudelige?» (1 Mos. 18: 23) Abraham tenkte at det fortsatt var noen gode mennesker i Sodoma, og at det å ødelegge byen ville være ensbetydende med å begå en urett mot de rettferdige. Han sa derfor til Gud: «Kanskje det er femti rettferdige i byen; vil du da rykke dem bort og ikke spare byen for de femti rettferdiges skyld som kunne være der? Det være langt fra deg å gjøre slikt og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme vis som den ugudelige! Det være langt fra deg! Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett?» — 1 Mos. 18: 24, 25.
11 Jehova svarte da Abraham: «Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare hele byen for deres skyld.» Men Abraham gikk videre. Kanskje det fantes 45 eller 40 eller 30 eller 20 eller i det minste ti, hva da? Abraham mente tydeligvis også at Sodoma ikke fortjente å bli spart hvis det var færre enn ti rettskafne mennesker der. Det var imidlertid ikke mulig å finne ti rettferdige mennesker, men bare fire. Det er mange mennesker i vår tid som mener at verden ikke er så fordervet i moralsk og åndelig henseende som Jehovas vitner sier at den er. De taler forhåpningsfullt om den. Bibelen sammenligner imidlertid verden i vår tid med Sodoma og Gomorra hvor det den dag de ble dømt, ikke engang fantes ti rettferdige mennesker. Disse byene ble ødelagt med ild og svovel, noe som både Jesus Kristus og arkeologien har bekreftet. Denne verden går også ifølge Guds Ord mot sin ende. — 1 Mos. 18: 26—33; 19: 1—29; Luk. 17: 29, 30; 2 Pet. 3: 7.
12. Hvilken god hensikt tjente Jehovas langmodighet i forbindelse med disse byene?
12 Abraham beklaget seg ikke overfor Gud da Sodoma og Gomorra gikk opp i flammer. Han sørget ikke over de materielle ting og de menneskeliv som gikk tapt der. De ugudelige fikk sin fortjente lønn. Guds langmodighet forplikter, ja, tvinger Guds tjenere til fullt ut å være tilfreds med at Gud fullbyrder sine rettferdige dommer. De er ikke i tvil om at de onde ble rettferdig behandlet, og at Jehova er en Gud som er sen til vrede og full av miskunnhet og sannhet. Den langmodighet Gud har vist, hjelper dem dessuten til å forstå at «de rettferdiges frelse kommer fra [Jehova], deres sterke vern i nødens tid. Og [Jehova] hjelper dem og utfrir dem, han utfrir dem fra de ugudelige og frelser dem, fordi de har tatt sin tilflukt til ham». — Sl. 37: 39, 40.
Guds langmodighet og Israel
13. Hvordan la Jehova langmodighet for dagen ovorfor israelittene, men hvordan så de på det?
13 Ingen andre steder i Bibelen kommer Guds langmodighet så tydelig fram som i beretningen om den måten Gud handlet med det gamle Israels folk på. Jehova hadde utfridd dette folk av slaveriet i Egypt og gjort det til en mektig nasjon. Han begunstiget israelittene og holdt dem atskilt fra alle andre folk. I løpet av mange århundrer velsignet han dem med både timelige og åndelige goder. Til slutt sendte han dem til og med sin enbårne Sønn. Trass i at de drepte hans Sønn på en torturpel, ordnet Jehova i sin uendelige barmhjertighet det slik at det gode budskap først ble forkynt for dem. Gjennom sine profeter, apostler og forkynnere oppfordret han dem inntrengende til å godta hans frelse gjennom hans Sønn Jesus Kristus. Likevel ønsket de fleste av dem ikke å ta imot denne frelsen. De overså hensikten med Guds godhet. Den skulle ha ledet dem til omvendelse. Den ledet også en levning av dem til omvendelse, men de fleste av dem ringeaktet i sin utakknemlighet Guds godhet. De trakk den slutning at Gud i sin overveldende barmhjertighet og langmodighet fortsatt ville begunstige dem, uansett om de i sin utakknemlighet satte seg opp imot ham. Historien viser at de tok grundig feil. — Se Nehemias 9: 4—35 og Apostlenes gjerninger 2: 14—47; 7: 51—53.
14, 15. a) Var det forgjeves at Jehova var langmodig overfor jødene? Begrunn svaret. b) Hva førte det til at jødene kastet vrak på Guds langmodighet?
14 Det var ikke forgjeves at Gud var langmodig overfor jødene. Hans langmodighet tjente sin hensikt. Den gjorde det mulig for noen få, en levning, å omvende seg. Da de ble klar over at Gud hadde vist dem barmhjertighet, ble de tilskyndet til å vende om fra sin tidligere onde handlemåte og gjøre det som var rett. De fikk således Guds godkjennelse og kunne bli hans åndelige sønner i et himmelsk rike under Kristi ledelse.
15 Det var i virkeligheten de jøder som kastet vrak på Guds langmodighet, som tapte på det. Det at de mistet sine privilegier, var en vinning for hedningene som på grunn av jødenes vantro fikk anledning til å bli medlemmer av det himmelske rike. Jødenes fortsatte gjenstridighet førte til at de mistet Jehovas gunst og dermed også hans beskyttelse og velsignelse, noe som tydelig ble tilkjennegitt i år 70 e. Kr. da Jerusalem ble ødelagt av romerske hærer. Hverken jøder eller ikke-jøder vil ha noen fordel av å ringeakte Guds langmodighet. — Romerne, kapittel 11.
Hvorfor Gud er overbærende
16. Hvorfor er ifølge apostelen Paulus Jehova langmodig?
16 Men hva er hensikten med Guds langmodighet? Er det utelukkende for å frelse menneskene at han har utholdt deres forhånelser? Paulus, en av Jesu Kristi apostler, svarer: «Om nå Gud, skjønt han ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang, så han også kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet? Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger, som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede, og det skal skje: På det sted hvor det ble sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.» (Rom. 9: 22—26) Hensikten med Guds langmodighet er med andre ord å ta ut et folk for hans navn. Og ved hjelp av dette folk herliggjør han seg selv over hele jorden. — 1 Kor. 3: 9, 16, 17; 2 Kor. 6: 16; Ap. gj. 15: 14.
17. Hvilke velsignelser for menneskeheten har Guds langmodighet ført til?
17 De som blir medlemmer av dette folk, blir Jehovas vitner, og de er ordinert til å forkynne Jehova Guds dyder vidt og bredt. Apostelen Peter skrev følgende om dem: «I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys, I som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk, I som ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.» (1 Pet. 2: 9, 10) Guds miskunnhet og langmodighet hadde gjort det mulig for dem å bli hans sønner, hans barn eller folk. «Men er vi barn,» skrev Paulus, «da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham. For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.» (Rom. 8: 3, 4, 14—18; 2 Kor. 5: 17; Gal. 6: 15) For noen vidunderlige framtidsutsikter! De skal sammen med Kristus utgjøre det himmelske rike og herske med ham over jorden i 1000 år og bringe evige velsignelser til menneskene. Gjennom dem skal Jehova ifølge sitt løfte herliggjøre det sted hvor hans føtter står. (Es. 60: 13) Vi forstår således at Gud er langmodig, og at han skal herliggjøre sitt navn og sitt Ord gjennom Kristus og hans rike.
Jesu Kristi langmodighet — et eksempel for oss
18. Hvem la samme langmodighet for dagen som Jehova, og hvordan gjorde han det?
18 Blant menneskene på jorden var Jesus Kristus et eksempel på en som la for dagen samme langmodighet som Jehova. Apostelen Paulus skrev: «Vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset [en torturpel, NW], uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone.» (Heb. 12: 2) Hvor langmodig var ikke Jesus overfor de syke og de fattige! Hvor langmodig var han ikke overfor Pilatus og Herodes! Til og med overfor dem som hengte ham på en pel, var han langmodig, for han sa: «Fader, forlat dem! for de vet ikke hva de gjør.» (Luk. 23: 34) Profeten Esaias skrev om Jesus Kristus: «Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn.» (Es. 53: 7) Han beklaget seg ikke og knurret heller ikke, men gledet seg i sine lidelser, for han var klar over den glede som ventet ham.
19. Hvordan lærte Jesus Kristus sine etterfølgere å legge langmodighet for dagen?
19 Jesus viste menneskene hvordan en på en verdig måte kan utholde lidelser. Ved sitt eksempel lærte han sine etterfølgere hvordan de skulle bære over med hverandres svakheter. Husk hvordan Jesus var overbærende med Peter, Tomas og de andre apostlene, og hvordan han etter sin oppstandelse bygde dem opp. (Joh. 20: 24—29; 21: 15—17) Han viste også sin langmodighet ved å bære over med drankere, spedalske og skjøger trass i deres feil og svakheter. Han utholdt spott fra uvitende mennesker som stilte ham spørsmål, og hat fra de ondsinnede, og dette gjorde han uten å bli ergerlig eller sint og uten å tenke på å gjøre gjengjeld. Ved dette ga han oss et eksempel til etterfølgelse.
20. Hva må vi lære for å kunne være langmodige og utholde lidelser?
20 For å kunne være langmodig og utholde lidelser er det noe som må læres, og til og med det fullkomne menneske Jesus måtte lære det. Bibelen sier: «Han [Kristus] har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» (Heb. 5: 7—9) Alle som ønsker å bli frelst, må lære lydighet. — 1 Sam. 15: 22, 23.
Guds langmodighet i vår tid
21. Hvordan har Jehova vist sin langmodighet i vår tid?
21 Jesus Kristus viste tydelig at det også var behov for Guds langmodighet i vår tid, da han sa: «Skal ikke Gud sørge for at det blir gjort rett mot hans utvalgte som roper til ham dag og natt, selv om han er langmodig overfor dem? Jeg sier eder: Han skal sørge for at det hastig blir gjort rett mot dem. Men likevel, når Menneskesønnen kommer, vil han da virkelig finne troen på jorden?» (Luk. 18: 7, 8, NW) Da Jehova Gud kom til sitt tempel for å holde dom sammen med sin Sønn som var innsatt på tronen som konge, måtte han være meget langmodig mot dem som bekjente seg til kristendommen på jorden. De kristne som var innvigd til ham, var sterkt påvirket av babylonisk religion. Deres klær var tilsmusset som følge av at de hadde lagt religiøst hykleri for dagen og hadde inngått kompromiss. Gud hadde lenge båret over med deres svakheter. Oppriktige mennesker verdsatte etter en tid Guds langmodighet. De angret sine synder og la en rett livsførsel for dagen. Jehova velsignet dem da med det privilegium å bli hans vitner over hele jorden. Han ga dem en herlig skatt i form av en tjeneste som består i å forkynne om hans opprettede rike og om Harmageddon, krigen på Guds, den allmektiges, store dag, som nå nærmer seg med raske skritt. — Matt. 24: 14; Åpb. 16: 16.
22. Hvordan har Jehovas langmodighet brakt menneskeheten mange velsignelser?
22 Guds langmodighet har brakt mange velsignelser. Den har resultert i at han er blitt herliggjort i enda større grad, og at menneskene har fått en gjenløser og et håp om å oppnå evig liv. (Tit. 1: 1, 2; 1 Joh. 2: 25) Som et resultat av Jehovas langmodighet er det blitt opprettet en himmelsk regjering som består av mange åndelige sønner, og som menneskene skal bli velsignet gjennom. I disse siste dager har hans langmodighet ikke bare gjort det mulig å fullføre innsamlingen av alle dem som skal utgjøre Riket, men den har også gjort det mulig for en stor skare mennesker å få nyte godt av hans barmhjertighet og foranstaltning for frelse. Den har dessuten ført til at den sanne tilbedelse er blitt gjenopprettet på jorden, og at det er blitt dannet et samfunn av mennesker som har innvigd seg til Gud og trofast tjener ham. I våre øyne er dette vidunderlig, for hvis Jehova ikke hadde vært langmodig, da ville intet kjød ha blitt frelst. (Matt. 24: 22) Nå ser vi imidlertid de kostelige fruktene av Guds langmodighet, nemlig over en million mennesker som lovpriser Gud. Ja, Jehovas herlighet er blitt enda større på grunn av at han har vist langmodighet.
23. a) Hvilken advarsel blir gitt i forbindelse med Guds langmodighet? b) Hva bør de kristne alltid huske, slik at de ikke overser hensikten med Guds langmodighet?
23 Til dette gode budskap er det imidlertid også knyttet en advarsel om at vi både som enkeltpersoner og som et samfunn betraktet ikke må overse hensikten med Guds langmodighet. Apostelen Peter advarer oss med følgende ord: «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» Så sier han videre: «Men Herrens dag skal komme som en tyv.» De onde skal bli ødelagt. Vi bør være fast overbevist om den kjensgjerning at Jehovas dag vil komme, og at de onde skal bli ødelagt. Vi bør derfor ’akte vår Herres langmodighet for frelse’ og dra nytte av den. Foran dem som gjør det, ligger det evige velsignelser i Guds nye ordning under Kristus, velsignelser som er en følge av Guds langmodighet. — 2 Pet. 3: 9—18; Gal. 6: 9.