«Abba, Fader»

● Markus viser i sitt evangelium at Jesus brukte uttrykket «Abba» da han kort tid før sin død var i Getsemane og ba til Jehova Gud. Vi leser: «Abba, Fader! alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil!» (Mark. 14: 36) Dette er en sønns inderlige bønn til sin elskede Far, etterfulgt av en forsikring om at han vil være lydig uansett hva som måtte skje. Ordet abba er arameisk og betyr «far», og det tilsvarer det hebraiske ordet ab (far), men står i den bestemte form. Det var det fortrolige navn som barn brukte på sin far, og det uttrykker noe av den samme fortrolighet som det norske ordet «pappa», men beholder samtidig det høytidelige preg som ordet «far» har. En slik tiltaleform var med andre ord både uformell og ærbødig. Abba var derfor et tiltaleord som uttrykte hengivenhet i større grad enn en tittel ville gjøre det, og det var et av de første ord et barn lærte å uttale. Apostelen Paulus brukte ordet to steder i sine brev, nemlig i Romerne 8: 15 og Galaterne 4: 6. Begge steder blir ordet brukt i forbindelse med kristne som var blitt kalt til å være åndsavlede sønner av Gud, og det betegnet det nære forhold slike kristne står i til sin Far. Selv om de er «Guds slaver», er de også sønner i en kjærlig fars hus, og ved den hellige ånd, som de får gjennom sin Herre, Jesus Kristus, blir de gjort fullstendig klar over at de har denne stilling. — Rom. 6: 22, NW; 8: 15; Gal. 4: 6.