De kristnes fred

«Jeg vil høre hva Gud [Jehova] taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme [lojale, NW].» — Sl. 85: 9.

1, 2. Hva får ordet «fred» en til å tenke på, og hvilken profeti gir en vakker beskrivelse av fredelige forhold?

FRED! Hvor mange vidunderlige ting forbinder en ikke med dette ordet! Fred får en til å tenke på stillhet, ro, sikkerhet, vennskap, forståelse og frihet fra tvil og frykt. Det er ikke noe å undres over at de løfter om fred som finnes i Guds Ord, er så trøsterike.

² Profeten Esaias gir en virkelig vakker beskrivelse av fredelige forhold: «Rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal ha sitt hjem på den fruktbare mark. Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid. Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.» — Es. 32: 16—18.

3. Hvem var det som opprinnelig forstyrret freden i universet, og hvorfor er det så lite fred i verden?

³ Guds vilje er at alle hans skapninger skal leve i fred, og det var fred i hele universet helt til den store fredsforstyrrer, Satan Djevelen, trådte fram på skueplassen. Siden den tid har det vært lite fred her på jorden. Ja, i de siste 3370 årene av menneskenes historie har det vært 3143 år med krig og bare 227 år med fred, eller 13,8 år med krig for hvert år med fred. Men er ikke det akkurat hva en kunne vente, ettersom Satan, den store fredsforstyrrer, er «denne verdens gud»? Han er den personifiserte ondskap, og ondskap og fred hører ikke sammen. Vi kan lese: «Men de ugudelige [onde, NW] er som det opprørte hav; det kan ikke være stille, og dets bølger skyller opp skam og dynn. Det er ingen fred for de ugudelige [onde, NW], sier min Gud.» — 2 Kor. 4: 4; Es. 57: 20, 21.

4. Spesielt siden når har det vært lite fred på jorden, og hvilke profetier har fra da av fått sin oppfyllelse?

⁴ Det har vært mindre fred på jorden enn noensinne siden 1914, da den røde hesten og dens rytter, som apostelen Johannes så i et syn som er gjengitt i Åpenbaringen, trådte fram på skueplassen: «Og jeg så, . . . en annen hest, som var rød, og ham som satt på den, ble det gitt å ta freden fra jorden, og at de skulle slakte hverandre, og det ble gitt ham et stort sverd.» Det året avmerket også begynnelsen på oppfyllelsen av Jesu store profeti angående enden på denne tingenes ordning: «For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike.» Fra da av har også det Jesus videre sa, fått sin oppfyllelse i stor målestokk: «På jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser, mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike.» — Åpb. 6: 2, 4; Matt. 24: 7; Luk. 21: 25, 26.

5. Hva er det som viser at folk i sin alminnelighet ønsker fred, men hvorfor klarer ikke menneskene å skape fred?

⁵ Folk i sin alminnelighet ønsker selvfølgelig ikke at det skal være slik. De ønsker oppriktig at det skal være fred, og det er bare når de blir opphisset av propaganda som vekker hat, at de ønsker krig. Det framgår klart av menneskenes bestrebelser for å slutte fredsavtaler og inngå overenskomster som forbyr krig. Et av de viktigste formål med De forente nasjoner er tydeligvis å skape fred, slik det framgår av den uttalelsen som er inngravert på en mur utenfor denne organisasjonens hovedsete: «De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» Politikerne kommer med løfter om fred i håp om å bli valgt. Men på grunn av intriger, grådighet og nasjonalisme og fordi Satan Djevelen, den store fredsforstyrrer, er denne verdens gud, blir menneskene fortsatt hjemsøkt av kriger, trass i politikernes løfter, planer og bestrebelser.

6. Hvilken påstand kommer enkelte verdsligvise mennesker med i et forsøk på å rettferdiggjøre krig, og hva er det som viser at de tar feil?

⁶ I et forsøk på å rettferdiggjøre krig hevder enkelte av verdens vise menn at krig er en velsignelse og en nødvendighet for at det skal kunne bli framgang. Angående den avdøde britiske evolusjonisten Sir Arthur Keith kan vi således lese: «I 1931 ga han uttrykk for samme oppfatning som Herbert Spencer og andre neodarwinister og hevdet at krig er nødvendig for framgang. ’Naturen,’ sa han, ’beskjærer trærne i sin menneskelige frukthage for å få hagen til å trives. Den bruker krig som sin hagekniv.’ Han hevdet også at rasefordommer er av stor betydning for en nasjons levedyktighet.»a Kan en tenke seg en mer absurd påstand? Mister ikke et land sine beste krefter når det er krig? De svake, de som avviker i mental, moralsk og fysisk henseende, er ikke ønsket i de væpnede styrker. Er det noen som vil påstå at tilstandene i verden i moralsk, fysisk og økonomisk henseende er så mye bedre i dag enn før 1914, fordi vi har hatt to verdenskriger? For å ta et eksempel: Kan noen påstå at sveitserne er mindreverdige fordi de ikke ble ’beskåret’ ved å bli innblandet i noen av disse to krigene eller i noen annen krig på aldri så lang tid? Nei, en historiker sier tvert imot følgende angående en bestemt periode av Sveits’ historie: «Den etterfølgende fredsperioden bidro til at livet i Sveits ble forbedret på alle områder.b Det var altså ikke krig, men fred som bidro til en slik forbedring. Ja, denne verdens visdom er sannelig dårskap for Gud og for alle klarttenkende mennesker! — 1 Kor. 3: 19.

Fredens Gud og Fredsfyrsten

7. Hvordan viser Bibelen at Jehova er en fredens Gud?

⁷ Som en direkte motsetning til Satan, den store fredsforstyrrer, og menneskene, som ikke klarer å skape fred, står Jehova Gud, fredens Gud. I hans Ord, Bibelen, tales det om fred over 350 ganger. Gjennom hele Bibelen blir det gitt løfter om fred, og det blir gang på gang understreket hvor viktig det er at menneskene holder fred med hverandre. I de kristne greske skrifter blir Jehova Gud gjentatte ganger omtalt som «fredens Gud», og det er bare hva en kunne vente at en allvis, allmektig, rettferdig og kjærlig Gud skulle være. — Rom. 15: 33; 16: 20; 1 Kor. 14: 33; 2 Kor. 13: 11; Fil. 4: 9; 1 Tess. 5: 23; Heb. 13: 20.

8. Hvordan setter Bibelen Jesus Kristus i forbindelse med fred?

⁸ Akkurat som Jehova er fredens Gud, er hans Sønn, Jesus Kristus, ’fredsfyrsten’ og «fredens Herre». (Es. 9: 6; 2 Tess. 3: 16) Angående hans herredømme kan vi lese: «Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende.» Når han har tatt makten over jorden, skal det «være megen fred, inntil månen ikke er mer». — Es. 9: 7; Sl. 72: 7.

9, 10. Hvem har Jehova Gud og Jesus Kristus gitt fred, og hvilke profetier er det en oppfyllelse av?

⁹ Jehova Gud og Jesus Kristus holder ikke sin fred for seg selv. De lar de trofaste kristne på jorden få del i denne fred, noe vi også kan lese om: «[Jehova] skal velsigne sitt folk med fred.» «Jeg vil høre hva Gud [Jehova] taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme [lojale, NW].» (Sl. 29: 11; 85: 9) Dette har i særlig grad vært tilfelle siden Jesus ble født, for den gang sang englene: «Fred på jorden blant mennesker som har nåde hos Gud,» (UO) eller: «Fred på jorden, i mennesker hans [Guds] velbehag!» (Luk. 2: 14) Og like før Jesus forlot sine apostler og vendte tilbake til sin far, sa han til dem: «Fred etterlater jeg eder, min fred gir jeg eder.» — Joh. 14: 27; 16: 33.

¹⁰ Har så Jehova Gud og Jesus Kristus holdt sine løfter om å gi de trofaste kristne fred? Ja, det har de! Det hersker fullstendig fred og enhet blant Jehovas trofaste tjenere, Jesu etterfølgere, slik det også er forutsagt at det skulle gjøre: «Fred, fred for fjern og nær.» «Jeg vil gjøre fred til din øvrighet.» «Se, jeg lar fred komme over henne som en elv.» Det er blant disse kristne menneskene og ikke blant De forente nasjoners medlemsland at de profetiske ord i Esaias 2: 4 får sin oppfyllelse: «Og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» — Es. 57: 19; 60: 17; 66: 12.

11, 12. a) Hva slags budskap forkynner Guds tjenere, og hva blir sagt om dem i Esaias’ profeti? b) Hvordan forkynner de sitt budskap?

¹¹ De som disse profetiene blir oppfylt på, etterligner Jehova Gud og Jesus Kristus og går uselvisk inn for å dele sin fred med andre. Det er grunnen til at det budskap de forkynner, blir kalt «det gode budskap om fred» eller «fredens evangelium». (Ap. gj. 10: 36, NW; Ef. 6: 15) De er de budbærere som er profetisk omtalt i Esaias 52: 7: «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!»

¹² Disse kristne tjenere for Jehova forkynner dessuten dette budskapet om fred på en fredelig måte, akkurat slik som Jesus rådet de 70 evangelister til å gjøre da han sendte dem ut: «Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus! Og er det et fredens barn der, da skal eders fred hvile over ham, men hvis ikke, da skal den vende tilbake over eder.» Legg merke til hvilken viktig rolle freden spiller. Det er mennesker som er fredens barn, de kristne leter etter når de går fra hus til hus med «det gode budskap om fred». At de kristne skal frambære sitt budskap om fred på en fredelig måte, framgår også tydelig av det råd apostelen Paulus ga Timoteus: «Og vis fra deg de dårlige og uforstandige stridsspørsmål, for du vet at de føder strid! Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot.» — Luk. 10: 5, 6; 2 Tim. 2: 23—25.

En uforlignelig fred

13. Hvilken ytterligere betydning har de hebraiske og greske ordene som vanligvis blir oversatt med fred? Nevn noen skriftsteder som viser det.

¹³ Ordet fred slik det blir brukt i Bibelen, innebærer ofte noe mer enn bare det motsatte av krig. Det hebraiske ordet ’shalóm, som vanligvis blir oversatt med fred, betyr også sunnhet, lykke, og velferd. Det svarer til ordet salam i moderne arabisk, og det blir akkurat som det brukt i hilsninger’.c Vi leser således at kong David spurte Urias «om det sto vel til med Joab og med krigsfolkene, og hvorledes det gikk med krigen», eller bokstavelig oversatt: Hvordan det sto til med Joabs «fred», krigsfolkenes «fred» og krigens «fred». (2 Sam. 11: 7) Gjennom profeten Jeremias sa også Jehova følgende til israelittene da de var i landflyktighet: «Søk den bys vel [fred, NW] som jeg har bortført eder til, og be for den til [Jehova]! For når det går den vel, så går det eder vel [for i dens fred vil det vise seg å være fred for dere, NW].» (Jer. 29: 7) Det ser også ut til at denne betydningen av det hebraiske ordet for fred er blitt overført til det greske ordet for fred, ei.re’nē, iallfall slik det blir brukt i de kristne greske skrifter. Et eksempel på dette har vi i Jesu ord til det troløse Jerusalem: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred!», det vil si til din åndelige velferd. — Luk. 19: 42.

14, 15. I hvilken henseende er de kristnes fred i første rekke uforlignelig?

¹⁴ Guds fred, som de kristne har, er uforlignelig i og med at den er basert på rettferdighet. Den er ikke en fred som en oppnår for enhver pris, for eksempel ved at en inngår kompromiss. Det er på ingen måte en fred som en slutter med Guds fiender ved å gå på akkord med sannhet og rettferdighet, slik mange religiøse organisasjoner har sluttet fred med de ateistiske kommunister for å få fortsette sin virksomhet og holde sine gudstjenester uten å bli forstyrret av myndighetene. Angående den katolske kirke på Cuba sier M. A. Rauf jr. følgende i sin bok Cuban Journal (1964): «Kirkens makt er imidlertid blitt brutt. Grunnen til at kirken fortsatt eksisterer i det hele tatt, er at den har inngått den samme slags uoffisielle avtale med myndighetene som den har inngått i Sovjetunionen og andre jernteppeland — for å få lov til å eksistere har biskopene sluttet å sende ut hyrdebrev som taler mot kommunismen . . . En søndag dro jeg til Jesus de Miramar-kirken i Havana . . . Alt virket meget redusert og mekanisk. Det var ingen ånd eller begeistring i noe. Det ble holdt en preken, men den varte bare i tre minutter.» Som en motsetning til dette forteller forfatteren at myndighetene på Cuba treffer strenge forholdsregler overfor Jehovas vitner og protestantene, men av forskjellige årsaker.

¹⁵ Trenger Jehova Gud å inngå kompromiss med noen av sine fiender? Selfølgelig ikke! Han er jo allmektig! Hvem kan stå hans vilje imot? Han forhandler ikke om fred med sine fiender. Det er grunnen til at englene ved Jesu fødsel ikke sang om fred blant alle mennesker, men blant mennesker som har nåde hos Gud. (Luk. 2: 14, UO) Da Israels konge Joram spurte hærføreren Jehu: «Kommer du med fred, Jehu?», svarte Jehu: «Hvorledes kan du tale om fred så lenge din mor Jesabel holder på med sitt horelevnet og sine mange trolldomskunster?» Nei, ingen som med rette representerer Jehova, vil inngå kompromiss for fredens skyld. — 2 Kong. 9: 22.

16. Hvordan viser Bibelen at rettferdighet kommer foran fred?

¹⁶ Hvis freden ikke er basert på rettferdighet, kan den ikke vare. Selv om Bibelen legger stor vekt på fred, viser den derfor gjentatte ganger at rettferdighet kommer foran fred. Som apostelen Paulus sa: «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd.» Og da disippelen Jakob beskrev himmelsk visdom, sa han: «Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter.» I samsvar med dette ser vi også at Jesus nevnte de fredsommelige som nummer sju i de saligprisninger som han innledet Bergprekenen med. — Rom. 14: 17; Jak. 3: 17; Matt. 5: 3—9.

17. I hvilken annen henseende er de kristnes fred uforlignelig?

¹⁷ De kristnes fred er også uforlignelig ved at den ikke er avhengig av omgivelsene. Paulus omtalte den med rette som «Guds fred, som overgår all forstand». Den gir dem ro i hjerte og sinn, en indre ro som ikke er avhengig av hva som skjer omkring dem. Se for eksempel på en fuglemor som rolig og uforstyrret ligger på eggene i reiret sitt i et tre under storm og uvær. Hun har tydeligvis en fred som verden ikke kjenner. Jesus sa da også: «Fred etterlater jeg eder, min fred gir jeg eder; ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke!» «Dette har jeg talt til eder for at I skal ha fred i meg. I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» Ja, trass i tilstander som vanligvis ville gjøre menneskene bekymret og få dem til å vike tilbake i frykt, trass i trengsler, kan Jesu Kristi sanne etterfølgere ha fred. — Fil. 4: 7; Joh. 14: 27; 16: 33.

Hvordan en får Guds fred

18, 19. a) Hva må til for at en kan få Guds fred? b) Hva kalles derfor den tjeneste de kristne har fått i oppdrag å utføre?

¹⁸ Hvordan kan en få denne fred, som i Galaterne 5: 22 blir omtalt som en av Guds hellige ånds frukter, denne fred som overgår all forstand? Først og fremst ved å slutte fred med Gud, ved å komme i et vennskapsforhold til ham. Et vennskapsforhold til Gud? Er ikke Gud alles venn? På ingen måte! Som apostelen Paulus sier: «Også eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag, i de onde gjerninger, eder har han nå forlikt.» Forlikt ved hva? Jo, ved Jesu Kristi offer: «For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.» Som det ble forutsagt: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» — Kol. 1: 21, 22; Rom. 5: 10; Es. 53: 5.

¹⁹ Det er grunnen til at apostelen Paulus kaller den sanne kristendom eller forkynnelsen av det kristne evangelium for «forlikelsens tjeneste». Jesus kom til jorden for å forkynne «fred for eder som var langt borte, og fred for dem som var nær ved», og han betrodde sine etterfølgere denne tjeneste: «Alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! Ham [Jesus Kristus] som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» — Ef. 2: 17; 2 Kor. 5: 18—21.

20, 21. a) Hva vil det si å vise tro? b) Hva er det første skritt en må ta?

²⁰ Ja, en kan bare oppnå fred med Gud gjennom Jesus Kristus: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Det er imidlertid ikke nok bare å tro på det Jesus har gjort for en. En må også vise sin tro: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror [viser tro, NW] på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Å vise tro betyr å gjøre noe, å handle i samsvar med sin tro, for «liksom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger». — Joh. 14: 6; 3: 16; Jak. 2: 26.

²¹ Hva slags gjerninger er det som kreves? Først og fremst må en angre sin selviske, urettferdige handlemåte og omvende seg for å følge Jesu Kristi eksempel, slik apostelen Peter rådet jødene i Jerusalem på hans tid til å gjøre: «Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn.» — Ap. gj. 3: 19.

22, 23. Hvilket eksempel satte Jesus i begynnelsen av sin tjeneste, og hvor viktig er det å følge dette eksempel nå en ønsker å oppnå fred med Jehova Gud?

²² Jesus begynte sin tjeneste som Kristus ved å framstille seg for sin far for å gjøre hans vilje. Han sa: «Se, jeg kommer . . . for å gjøre, Gud, din vilje.» Dette fant sted ved Jordan, hvor han ble døpt av døperen Johannes. Ettersom han selv ble døpt og også påbød sine etterfølgere at de skulle la seg døpe, er det tydelig at en for å vandre i Jesu fotspor må bestemme seg for å gjøre Guds vilje, slik Jesus gjorde, og så i likhet med ham bli døpt. Dåpen er et symbol på at en har gått inn for å gjøre Guds vilje. Den tjener som en kraftig påminnelse om at en har truffet en slik beslutning, og den er også en offentlig tilkjennegivelse av at en har bestemt seg for å gjøre Guds vilje og følge Jesus Kristus. — Heb. 10: 7; Matt. 3: 13—17; 28: 19, 20.

²³ Det er mange mennesker i vår tid som kommer sammen med Jehovas kristne vitner, er til stede på deres møter, leser Selskapet Vakttårnets publikasjoner og til og med tar del i felttjenesten, men som nøler med å ta skrittet fullt ut og innvie seg og la seg døpe. Det ser ut til at de vandrer med Gud, men i virkeligheten gjør de ikke det, for, som det står i Amos 3: 3: «Går vel to sammen uten at de har avtalt det med hverandre?» Alle slike mennesker må være klar over at en ikke kan ha Guds fred uten at en har sluttet fred med Gud ved å vise tro, innvie seg og la seg døpe.

24. Hva må en gjøre for å bevare denne freden?

²⁴ Det er ikke slik å forstå at en ikke trenger å gjøre noe mer for å ha Guds fred etter at en har innvigd seg og er blitt døpt. Innvielse og dåp er bare begynnelsen. En må blant annet fortsette å ta til seg kunnskap og bli undervist av Jehova gjennom hans Ord og hans synlige organisasjon. En må elske Guds lov og trakte etter visdom. Guds Ord forsikrer oss om at hvis vi gjør det, vil vi ha fred: «Alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» «Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem.» «Min sønn! Glem ikke min lære og la ditt hjerte bevare mine bud! For langt liv og mange leveår og fred skal de gi deg i rikt mål.» «Dens veier er fagre veier, og alle dens stier fører til lykke [er fred, NW].» Som apostelen Paulus sa i et råd til de kristne: «Det som I også har lært og mottatt og hørt og sett hos meg, gjør det; og fredens Gud skal være med eder.» — Es. 54: 13; Sl. 119: 165; Ordspr. 3: 1, 2, 17; Fil. 4: 9.

25. a) Hva kan denne fred sammenlignes med? b) Hva kan en derfor si at Guds fred er?

²⁵ Denne fred kan sammenlignes med lykken i et ekteskap. Når to mennesker gifter seg, er de meget lykkelige, men deres lykke er ikke garantert å vare evig, noe som imidlertid ser ut til å være en vanlig oppfatning blant mange ektepar. De må stadig bestrebe seg på å bevare lykken i ekteskapet, og det er noe som krever tid og anstrengelser. De må legge modenhet for dagen i alle livets forhold. Slik er det også med dem som har oppnådd fred med Gud ved å angre, omvende seg, vise tro på Kristi gjenløsning, innvie seg og la seg døpe. De må stadig bestrebe seg på å bevare denne fred. En kan derfor si at Guds fred er en belønning, akkurat som Jehova lovte sitt folk i fortiden fred som belønning hvis de oppfylte hans krav: «Dersom I vandrer i mine lover og tar vare på mine bud og holder dem, da vil jeg . . . gi fred i landet, og I skal hvile i ro, og ingen skal forferde eder; . . . og sverd skal ikke fare gjennom eders land.» — 3 Mos. 26: 3—6.

[Fotnoter]

[Bilde på side 9]

«Hvorledes kan du tale om fred så lenge din mor Jesabel holder på med sitt horelevnet?»