Kvalifisert til å være en forkynner av det «gode budskap»
UNDER stevnene med mottoet «Guds frigjorte barn», som ble holdt i fjor sommer, ble det gitt mye verdifull veiledning i forbindelse med den oppførsel kristne mennesker bør ha. Ettersom Jesu Kristi sanne etterfølgere deler Bibelens budskap med andre, slik Jesus gjorde, omfattet programmet oppbyggende foredrag, lærerike demonstrasjoner og poster med spørsmål og svar hvor forkynnernes oppmerksomhet ble rettet mot denne forkynnervirksomheten.
Mange av Vakttårnets lesere dyktiggjør seg til å ta del i arbeidet med å forkynne det gode budskap om Guds rike, for de forstår at det er Guds vilje at de skal gjøre dette. (Matt. 24: 14) Hvis du er en av dem som gjør det, vil du være spesielt interessert i et spørsmål som ble stilt og besvart søndag formiddag på disse stevnene. En bror stilte spørsmålet: «Hvor stor framgang bør en interessert ha gjort i sitt studium av sannheten før vi oppfordrer ham til å bli med oss ut i felttjenesten?» Spørsmålet ble besvart på denne måten:
«Det finnes ingen regel for dette. Vi mennesker er så forskjellige. Det er imidlertid visse grunnleggende prinsipper som vi kan ha i tankene.
«Enhver kan fritt snakke om de ting han tror på. Når en person tror de ting han hører fra Guds Ord, kan han få et ønske om å dele dem med andre, og det er fint. I Matteus 9: 26 står det for eksempel at etter at Jesus hadde oppreist en ung pike fra døden, ’kom ryktet om dette ut i hele landet deromkring’. Folk var naturligvis sterkt opptatt av det som hadde skjedd, og derfor fortalte de andre om det, selv om de ikke var Jesu disipler. Ved en tidligere anledning hadde Jesus forkynt for en samaritansk kvinne ved brønnen i Sykar, og etter at han hadde snakket med henne, skyndte hun seg til byen for å fortelle andre om ham, og resultatet var at mange av samaritanene der i byen trodde på Jesus. Ifølge Johannes 4: 18 levde hun imidlertid sammen med en mann som hun ikke var gift med. Det var tydeligvis nødvendig at hun forandret sin livsførsel hvis hun skulle kunne bli en av Jesu disipler, men dette utgjorde ikke noen hindring for at hun kunne fortelle andre om det hun hadde sett og hørt. Slik er det også i vår tid.
«Når du som et av Jehovas vitner oppfordrer en annen til å bli med deg ut i tjenesten og være med på å avlegge et vitnesbyrd, noe som innebærer at han blir framstilt for offentligheten som et Jehovas vitne, forholder det seg imidlertid noe annerledes. Nå skal han fortelle folk at han oppsøker dem i egenskap av et Jehovas vitne, og andre mennesker kommer til å bedømme Jehovas vitners lære på grunnlag av det han sier. Er han i stand til å representere Jehovas vitner? Tenker han som et av Jehovas vitner? Tror han det Jehovas vitner forkynner? Tror han virkelig at ’den hele Skrift er innblest av Gud’? Hvis han gjør det, er det bra, men det er flere ting en må ta i betraktning. — 2 Tim. 3: 16.
«Hva vet han om Bibelens lære? Hvis noen stiller ham et spørsmål, kommer han da til å gi et svar som er i samsvar med det kristenhetens kirkesamfunn lærer, eller et svar som er i samsvar med det Bibelen lærer? (Matt. 7: 21—23) Han har kanskje ikke erfaring i å forklare bibelske læresetninger for andre, men kan en i det minste si at han kjenner til og tror på de grunnleggende læresetninger i Guds Ord? Han bør gjøre dette, for ellers er han i virkeligheten ikke skikket til å representere Jehovas vitner.
«Det er også en annen side av saken som en bør ta i betraktning. Hvis en skal kunne være skikket til å framstille seg som en som underviser i Guds Ord, må ens liv være i harmoni med det en lærer, slik at en ikke bringer vanære over det en hevder at en representerer. Slå opp i Romerne 2: 21, 22 og legg merke til hva det står der: ’Du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du? du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? du som har motbydelighet for avgudene, raner du avgudenes templer?’ Apostelen Paulus henvendte seg her til jøder som hevdet at de underviste i loven, og han viste at hvis de skulle kunne være verdige representanter for loven, måtte de leve i samsvar med den, for ellers hadde de ingen rett til å undervise andre i den.
«Det samme prinsipp får sin anvendelse på den salvede levning av det åndelige Israel og dem som samarbeider med den i forkynnelsesarbeidet. De må anvende det Bibelen sier om ærlighet, i sitt liv. (Ef. 4: 25, 28) De må vite hva den sier om utukt og ekteskapsbrudd, og leve i samsvar med det. (Heb. 13: 4; Matt. 19: 9) De må ikke være mennesker som drikker seg fulle. (1 Pet. 4: 3, 4) De må ikke ta del i noen av de former for virksomhet som organisasjoner som utøver falsk religion, er opptatt med, og heller ikke være til stede på slike organisasjoners møter. (Åpb. 18: 4; 2 Kor. 6: 14—18) Og for at de skal kunne framstille seg som Jesu Kristi etterfølgere, som ’ikke er av verden’, kan de ikke blande seg opp i politikk. (Joh. 15: 19) Det tar tid før en person får tro, lærer disse tingene og begynner å anvende dem i sitt liv, men det vil ikke være riktig å oppfordre ham til å gå ut i felttjenesten som et av Jehovas vitner før han har kommet så langt.
«Noe annet en bør huske, er dette: Det å være et Jehovas vitne innebærer mer enn å leve et moralsk rent liv, kjenne sannheten og forkynne den på rette måte. Vi Jehovas vitner kommer også regelmessig sammen for å studere Bibelen, for det er en del av vår tilbedelse. Før vi tar en person med oss ut i felttjenesten, bør han derfor ha begynt å overvære våre menighetsmøter. Hvordan kan han innby folk som ønsker å lære mer, til å overvære møtene, hvis han ikke selv gjør det? Hvis han ikke selv er til stede på møtene, kommer han ikke til å oppfordre andre til å være det. Bibelen oppfordrer oss imidlertid til å komme sammen på møter. Den råder oss til ikke å forsømme vår Guds hus. — Neh. 10: 39; Heb. 10: 24, 25, NW.
«Hvilket motiv kan en som ikke er til stede på møtene, ha når han skriver en tjenesterapport? Det kan hende at han gjør det fordi han tror det vil glede den som tok ham med ut i tjenesten. Men kan vi være sikre på at han gjør det fordi han føler at han samarbeider med organisasjonen og ønsker å være en del av den? Kan vi være sikre på at han gjør det fordi han ønsker å ta regelmessig del i tjenesten for Jehova? Hvis han skal kunne levere inn en tjenesterapport som et av Jehovas vitner og bli tatt med i menighetens rapport, må han ha sluttet seg til Jehovas vitner ved å overvære deres møter, (hvis det på noen måte er mulig for ham) ønske å være en av dem, leve et moralsk rent liv og ha kjennskap til grunnsannhetene.»
Høydepunktene i april og desember
Etter å ha hørt denne redegjørelsen stilte en annen bror et annet spørsmål: «Kan en i betraktning av dette si at vi fra nå av bør ha en annen innstilling enn tidligere hva angår de årlige høydepunkter i antall forkynnere i april og desember?» Foredragsholderen svarte:
«Det jeg nettopp sa, innebærer i virkeligheten ikke noe nytt. Du kan finne det på side 16 i brosjyren Forkynn og undervis i fred og enhet. Etter å ha pekt på at det er rimelig å håpe at vår tjeneste vil føre til at organisasjonen har framgang, omtaler den på side 22 dem som begynner å ta del i tjenesten i april og desember, som ’nye som slutter seg til menigheten’. Den omtaler ikke her mennesker som ikke har sluttet seg til oss, og oppfordrer oss ikke til å ta slike mennesker med ut i tjenesten.
«I april og desember skal vi derfor ikke forsøke å få med oss ut i tjenesten en mengde mennesker som ikke er rede til det. Men det er en god ting fra tid til annen, for eksempel i april og desember, å stoppe opp og granske det arbeid vi utfører, og undersøke om det er noen som kan begynne å ta del i tjenesten, og hvis det er det, ønsker vi å hjelpe dem. Derfor gjør vi i visse måneder spesielle anstrengelser hva dette angår, og dette hjelper oss til å huske at vi må forberede dem vi studerer med, til å bli aktive lovprisere av Jehova. (2 Tim. 2: 1, 2) Dette betyr imidlertid ikke at vi ikke prøver å hjelpe nye ut i tjenesten i andre måneder, for det gjør vi. Men det betyr at vi har satt av visse måneder i året til å gjøre en spesiell innsats når det gjelder dette trekket ved vår tjeneste. Og hvor gledelig er det ikke når en ny begynner å tjene Jehova på en aktiv måte sammen med oss!»
Hvordan forholder det seg med deg? Er du en forkynner av det gode budskap? Hvis du ønsker å være en etterfølger av Jesus Kristus, som forkynte det gode budskap om Riket, bør du, mens det ennå er tid til det, gjøre alt du kan for å dyktiggjøre deg til å ta del i dette arbeidet. — Luk. 8: 1; 21: 34—36.