Jeg var villig til å tjene
Fortalt av Malinda Z. Keefer
JEG er 83 år gammel og meget lykkelig. Min lykke skriver seg hovedsakelig fra at jeg for over 50 år siden begynte å tjene Jehova som en heltidsforkynner eller pioner. I alle disse årene har jeg alltid likt å tenke på salmistens ord: «Ditt folk møter villig fram.» Hvor glad er jeg ikke for at jeg i sin tid var villig til å tjene som pioner! — Sl. 110: 3.
Jeg ble født i Eden i Pennsylvania. Mine foreldre tilhørte den gamle Amish-sekten, en grein av mennonittene, i Lancaster County. Disse mennonittene levde meget beskjedent og kledde seg svært enkelt, og mange av dem kjører den dag i dag med hest og vogn.
Min far døde da jeg var fire år gammel, og vår farm ble solgt. Jeg bodde senere hos min søster på en farm i Lancaster County, hvor en kunne glede seg over Guds vakre skaperverk. Om våren tok jeg ofte en tur i frukthagen for å se på de vakre epletrærne som sto der med sine hvitkalkede stammer og grenene fulle av velluktende, lyserøde blomster. «Hvor vidunderlig Skaperen har gjort alle ting!» sa jeg ofte til meg selv. I mennonitt-menigheten lærte jeg imidlertid at alt det Gud hadde skapt, skulle bli brent opp en dag. Læren om at de onde skulle bli pint i all evighet, var også noe som plaget meg. Jeg syntes at alt dette var så urimelig, og spurte meg selv om Bibelen virkelig lærte dette.
Jeg hadde alltid vært interessert i Bibelen og ønsket å få en bedre forståelse av den. Det var imidlertid ikke før i 1906 at jeg begynte å få kjennskap til Bibelens sannheter. Min svoger, som visste at jeg var svært glad i Bibelen, ga meg en dag en av Charles T. Russells trykte prekener med tittelen «Hvor er de døde?» Til min store glede fikk jeg kjennskap til at Bibelen lærer at de døde sover, at de ikke er ved bevissthet og i pine et eller annet sted. Dette var bare begynnelsen til det lys som skulle komme til å skinne klarere og klarere i mitt liv. Hvor lykkelig var jeg ikke da jeg lærte at jorden og alt det vakre som finnes på den, aldri skal bli ødelagt! Jeg var villig til og ivrig etter å få lære mer fra Guds Ord, og jeg var Jehova dypt takknemlig for at han hadde latt meg få forståelse av hans sannheter.
Jeg forlater mennonittene
Det var også andre som tilhørte mennonitt-menigheten, som begynte å få forståelse av Guds sannheter. Noen sa imidlertid at vi hadde gått fra forstanden. Da min svoger ga meg Guds Verdensplan, det første bind av Studier i Skriften, sa han: «Hvis du ikke ønsker å bli kalt gal, så les ikke denne boken.» Han visste naturligvis at jeg ville lese den, akkurat som han selv leste ivrig i den. Jeg måtte i denne forbindelse tenke på at Festus i sin tid sa til apostelen Paulus: «Du er vanvittig, Paulus! din megen lærdom driver deg til vanvidd.» Paulus sa: «Jeg er ikke vanvittig, . . . men jeg taler sanne og sindige ord.» (Ap. gj. 26: 24, 25) Jeg måtte også fornye mitt sinn og gå på den vei Gud ønsker at sanne kristne skal gå på. På dette tidspunkt la jeg bort den klesdrakt jeg bar som et medlem av mennonitt-menigheten.
Presten i mennonitt-menigheten besøkte meg flere ganger for å få meg til å komme tilbake til menigheten. Når jeg visste hvilken dag han kom, sto jeg opp kl. 3 om morgenen for å studere Bibelen, slik at jeg kunne forsvare sannheten, for som apostelen Peter sier, bør de kristne alltid være rede til å forsvare seg for enhver som måtte kreve dem til regnskap for det håp de har. (1 Pet. 3: 15) For meg var Bibelen nå blitt en betydningsfull bok.
Det vakte stor oppsikt i menigheten da ikke bare jeg, men også 24 andre forlot den. Ifølge mennonitt-menighetens forskrifter må en ikke spise sammen med noen som har forlatt menigheten. De som fortsatt tilhørte menigheten, unngikk meg derfor på mange måter, men hverken forsøk på å skremme meg eller menneskefrykt kunne avholde meg fra villig å tjene Jehova ved å ta del i hans gjerning. Jehova hadde nå vist meg en ny levemåte. Jeg husker meget godt den siste gang jeg var i mennonitt-menigheten og hele tiden satt og tenkte på Åpenbaringen 18: 4: «Gå ut fra henne, mitt folk,» «Gå ut fra henne, mitt folk.» Det gjorde jeg.
Jeg begynte å komme sammen med en liten gruppe bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt den gang, og sammen med dem lærte jeg mer om Jehovas vidunderlige hensikter. Vår virksomhet besto den gang i å distribuere traktater, The Bible Students Monthly [Bibelstudentenes månedskrift], som vi stakk inn under dørene søndag morgen i håp om at noen ville lese dem og tilegne seg mer kunnskap fra Guds Ord.
Jeg begynner som pioner
Jeg var imidlertid ikke fornøyd med bare å utføre en slik begrenset virksomhet. Jeg ønsket å bruke all min tid i tjenesten. Jeg var villig til å tjene, men hvordan skulle jeg få begynt i kolportørarbeidet, som pionertjenesten ble kalt den gang? En mulighet åpnet seg for meg. Den 1. juni 1907 reiste jeg sammen med noen andre til Pittsburgh for å høre bror Russell, Selskapet Vakttårnets daværende president, tale. Jeg snakket med ham om mitt ønske om å begynne i heltidstjenesten, men jeg sa også at jeg syntes jeg trengte mer kunnskap. Han svarte: «Hvis du ønsker å vente til du vet alt, vil du aldri få begynt, men hvis du begynner, vil du lære mer etter hvert.» Så fortalte han meg om en søster i Ohio som ønsket en partner. Mens jeg ventet på å høre fra henne, ble jeg i Pittsburgh. Her var jeg nå — en ung pike fra landet i en stor by! Jeg tenkte imidlertid på de velsignelser Jesus hadde lovt dem som var villige til å tjene: «Hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld, skal få mangefold igjen og arve evig liv.» (Matt. 19: 29) Jeg vil aldri glemme hvor oppmuntrende det var å være sammen med Betel-familien ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor og den kjærlighet og godhet som ble vist meg der.
Alle forberedelser var nå truffet, og jeg var på vei til Zanesville i Ohio, mitt første distrikt som pioner. Mine bønner var blitt besvart, og i likhet med apostelen Paulus kunne jeg si at en stor dør som fører til virksomhet, var blitt åpnet for meg, og jeg gikk villig gjennom denne døren. — 1 Kor. 16: 9, NW.
Jeg hadde aldri tidligere sett den søster jeg skulle arbeide sammen med, men hun var helt fra begynnelsen til stor hjelp for meg og viste meg stor kjærlighet og godhet. Styrket av Jehova banket jeg nå på den første dør for å forkynne Bibelens sannheter for andre. Den gang var jeg ikke klar over at jeg skulle ha det privilegium å gjøre det i 59 år. Hvilket vidunderlig privilegium fra Jehova har ikke dette vært!
Jeg så nå fram til mitt første stevne, som skulle holdes i Niagara Falls i New York i dagene fra den 29. august til 5. september 1907. Hvilken glede var det ikke å være der sammen med så mange andre som hadde samme tro! Jeg hadde nå for første gang anledning til å symbolisere min innvielse til Gud ved vanndåpen. I The Watch Tower (Vakttårnet) for 1. oktober 1907 sto det angående denne dåpen: «Det ble bestemt at dåpen skulle finne sted i et bekken ved Niagara-elven, og at dåpstalen skulle holdes på strandbredden, hvor åssiden dannet et naturlig amfiteater. Da den fastsatte tid var inne, hadde det samlet seg om lag 1500 mennesker, og etter en redegjørelse for vanndåpen og det den symboliserer, var det 241 som ble døpt.» Hvilken lykkelig begivenhet var ikke dette!
Jeg kommer aldri til å glemme dette stevnet i Niagara Falls eller det foredrag som ble holdt av bror J. F. Rutherford, som senere ble president for Selskapet Vakttårnet. Han holdt et foredrag om betydningen av bønn, og det var til stor hjelp for meg å vite at Jehova alltid sørger for at vi får det vi trenger, når vi vender oss til ham. Det var faktisk slik som The Watch Tower beskrev dette stevnet: «Hva åndelig utbytte og bevis for Mesterens kjærlighet angår, kan vi ikke tenke oss at stevnet kunne ha vært bedre, men dette kan også sies om stevnet i Indianapolis og andre stevner. Det ser ut til at en om våre stevner kan si . . . at ’det siste synes alltid å være det beste’. Og dette har vært tilfelle med alle de stevner jeg senere har overvært.
Mitt neste distrikt som pioner var i staten Delaware og langs den østlige kysten av Maryland, hvor folk var meget vennlige, og hvor vi leverte mye litteratur. I 1914 kom vi tilbake og arbeidet i det samme distriktet under den første verdenskrig. I en liten by i Delaware ble min pionerpartner og jeg en dag ført til fredsdommerens kontor av en mann fra det hemmelige etterretningsvesen. Kontordøren ble låst, og mannen fra det hemmelige etterretningsvesen stilte oss mange spørsmål. Vi forklarte dem hva hensikten var med vårt arbeid. Til slutt tok fredsdommeren fram det fjerde bind av Studier i Skriften, som har tittelen «Slaget ved Harmageddon», og sa at han hadde lest denne boken, men ikke hadde funnet noe galt i den. De lot oss deretter gå. Vi var takknemlig overfor Jehova for at vi kunne fortsette vår tjeneste i den vanskelige tiden.
Jeg har arbeidet som pioner i 15 stater. Da jeg arbeidet i Williamsport i Pennsylvania, traff jeg Nathan J. Keefer, som hadde vokst opp i et kristent hjem. Da jeg ble kjent med ham, var han menighetstjener i Williamsport menighet. Han var også i mange år medlem av Betel-familien ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn. I 1928 ble Nathan og jeg gift og fortsatte fra da av å arbeide sammen i heltidstjenesten.
I 1929 kom børskrakket og den store finanskrisen. Mange banker ble stengt. Ville vi kunne klare oss økonomisk under denne krisen? Vi tvilte aldri på det, for vi visste at Jehova ville sørge for oss. Det var en glede å forkynne det gode budskap om riket for de nedtrykte menneskene i Sørstatene, hvor vi arbeidet. Det var svært lite penger blant folk. Vi byttet ofte en brosjyre til fem cent i en trådsnelle. Vi byttet også vår bibelske litteratur i rasjoneringsmerker for såpe, i grønnsaker, egg, høns og så videre. En dag rømte en høne fra oss. Den løp tvers over en åker mot det huset vi nettopp hadde kommet fra, men den måtte fanges igjen, for den skulle byttes i bensin til bilen vår, og vi fanget den også. Det meste av tiden arbeidet vi som pionerer i isolert distrikt.
Spesialpionerer
I 1939 ble vår virksomhet ytterligere utvidet. Selskapet Vakttårnet ba bror Keefer om å tjene som sonetjener i Virginia og West Virginia. Vi skulle besøke 20 små menigheter i dette området. Det var virkelig et privilegium å få arbeide sammen med disse brødrene, og vi var alle som en stor familie. Da sonetjenesten ble innstilt, ble vi spesialpionerer.
Vår første distriktstildeling som spesialpionerer var i Harrisonburg i Virginia. Vi opprettet et Vakttårn-studium der med de interesserte, og våren 1942 feiret vi sammen med denne lille gruppen høytiden til minne om Herrens død.
Vår neste tildeling var Mahanoy City i Pennsylvania, en gruveby, hvor det ble talt mange forskjellige språk. Dette var det siste distriktet Nathan og jeg arbeidet sammen i, for han døde før vi var ferdig med å gjennomarbeide det. Han hadde ofte når vi tok avskjed med brødrene, sagt: «Fortsett det gode arbeid!» Jeg hadde følelsen av at han ville si det samme til meg, og med Jehovas hjelp var jeg villig til å gjøre det.
I 1943 ga Selskapet meg i oppdrag å reise til Trenton i New Jersey sammen med ti andre spesialpionerer. På det tidspunkt var det om lag 20 forkynnere i Trenton. I dag er det fire menigheter der. Jeg er glad for at jeg har hatt en liten andel i denne økningen.
Etter at jeg hadde tjent der som spesialpioner i 20 år og erfart utallige velsignelser, begynte synet mitt å bli dårlig på grunn av grå stær. Selskapet tildelte meg derfor i 1963 et distrikt på mitt hjemsted i Lancaster County i Pennsylvania.
I årenes løp har det vært en del problemer som måtte overvinnes, men fordi jeg alltid har holdt meg nær til Jehovas organisasjon, er de alltid blitt løst. Jeg har fått fjernet en grå stær på det ene øyet, og operasjonen var vellykket. Så lenge den døren som fører til virksomhet, står åpen for meg, er jeg villig til fortsatt å tjene. Jeg har alltid satt Rikets interesser på førsteplassen i mitt liv, og jeg har derfor aldri manglet de nødvendige ting til livets opphold.
Jehova har i alle disse årene sørget for meg på en vidunderlig måte, og de oppmuntrende brev jeg fra tid til annen har mottatt fra Selskapet, har også vært til stor velsignelse for meg. Jeg har erfart mange gleder og velsignelser i de årene jeg har vært pioner. I den siste tiden har jeg måttet spare på kreftene, og derfor bruker jeg nå det meste av min tid i tjenesten til å foreta gjenbesøk og lede bibelstudier. For tiden leder jeg flere interessante studier og har stor glede av å undervise disse får-lignende mennesker i Guds sannheter.
Jeg er nå 83 år gammel og har vært i pionertjenesten i 59 år. Hvor lykkelig er jeg ikke for at jeg som ung pike var villig til å tjene som pioner, og for at jeg alltid har satt Rikets interesser på førsteplassen i mitt liv!