Spørsmål fra leserne
● Ifølge Lukas 22: 37 ble Jesus «regnet blant ugjerningsmenn» som en oppfyllelse av Esaias 53: 12. Var det Jesu disipler som var disse «ugjerningsmenn», ettersom noen av dem bar sverd? — A. F., USA.
Nei, det ser ikke ut til at Jesu disipler var disse «ugjerningsmenn», selv om de på det tidspunkt hadde to sverd. Denne delen av Esaias 53: 12 ble oppfylt da Jesus ble pelfestet mellom to forbrytere. Hvis vi undersøker den sammenheng Jesu ord står i, kan vi bedre forstå hva han mente. Lukas 22: 35—38 sier:
«Og han sa til dem: Da jeg sendte eder ut uten pung og skreppe og sko, fattedes eder da noe? De sa: Nei, intet. Han sa da til dem: Men nå skal den som har pung, ta den med, likeså skreppe, og den som ikke har sverd, han selge sin kappe og kjøpe seg et! For jeg sier eder at dette som er skrevet, må oppfylles på meg, dette ord: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn; for det som er sagt om meg, er til ende. Da sa de: Herre! se, her er to sverd. Men han sa til dem: Det er nok.»
Herren tilbrakte aftenen før sin død sammen med disiplene. Han visste at forholdene ville bli annerledes for dem så snart han var blitt grepet og henrettet. Da han tidligere hadde sendt dem ut, hadde folket tatt godt imot dem og sørget for dem, men nå ville forholdene i det store og hele bli vanskeligere. (Mark. 6: 7—11) Fra nå av ville de ikke lenger bli godt mottatt av det store flertall, men de ville bli forkastet og foraktet. De måtte derfor forberede seg på å forsørge seg selv.
Etter at Jesus hadde fortalt disiplene hvordan forholdene skulle bli for dem i framtiden, forklarte han dem hvorfor det skulle skje en slik forandring. Grunnen var at han skulle bli drept, tatt bort som en overtreder og henrettet sammen med ugjerningsmenn som en oppfyllelse av Esaias 53: 12. Disse «ugjerningsmenn» var ikke disiplene, som han talte til, men de to røverne som han ble pelfestet mellom. (Matt. 27: 38) I noen bibeloversettelser, for eksempel den norske oversettelsen av 1930, er det i Markus, kapittel 15, føyd til et vers som forbinder disse røverne med profetien i Esaias 53: 12, men dette verset, Markus 15: 28, forekommer ikke i de eldste og mest pålitelige bibelmanuskripter. (Se bak i Bibelen.)
Da Jesus hadde forklart disiplene hvorfor de kunne vente å møte vanskeligheter, sa de: «Herre! se, her er to sverd.» Det er ikke så å forstå at Jesu disipler i alminnelighet gikk omkring med sverd, men ved denne anledning hadde de skaffet seg det. Da Jesus nevnte et sverd for dem, oppfordret han dem ikke til å væpne seg til angrep. Nei, tvert imot! Hans neste ord viste at han hadde noe annet i tankene, og at han nevnte sverdet for å lære sine disipler noe viktig.
Han skulle om kort tid bli grepet av en bevæpnet skare som blant annet besto av romerske soldater, og omstendighetene kunne få noen til å gjøre væpnet motstand. (Matt. 26: 47; Joh. 18: 12) For at profetien skulle gå i oppfyllelse, gjorde Jesus imidlertid ikke væpnet motstand, men lot seg frivillig gripe. De to sverdene ville ikke ha vært nok til å forsvare gruppen effektivt mot pøbelhopen, men det var nok med to sverd for å illustrere at Jesus overga seg av egen, fri vilje og ikke satte seg til motverge enda hans gruppe hadde utstyr til det. (Joh. 18: 11, 36) Da Peter impulsivt dro sitt sverd og hogg øret av tjeneren Malkus, irettesatte Jesus ham. Han sa at «alle som griper til sverd, skal falle for sverd», og at han hvis han hadde ønsket det, kunne ha bedt englene om hjelp. (Matt. 26: 52, 53) Men han ønsket ikke det. Ved å la være å bruke de to sverdene til å forsvare seg med viste Jesus at han frivillig overga seg til døden på en torturpel mellom to «ugjerningsmenn». Jesu trofaste etterfølgere tok lærdom av dette. Justinus martyr skrev i sin Dialogue with Trypho, a Jew (155—160 e. Kr.): «Vi som til stadighet førte krig, drepte hverandre og gjorde alle slags onde gjerninger, har over hele jorden smidd om våre våpen — smidd våre sverd om til plogjern og våre spyd til jordbruksredskaper.»
● Kan Johannes 17: 17 brukes som bevis for at Jesus betraktet de hebraiske skrifter som inspirerte? Siktet han ikke til det Guds ord som han selv ga de 12 apostler? — H. J., Danmark.
I bønn til sin Far sa Jesus angående sine disipler: «Jeg har gitt dem mitt ord.» Senere i den samme bønnen tilføyde han: «Hellige dem i sannheten! ditt ord er sannhet.» — Joh. 17: 14, 17.
Det Jesus lærte sine etterfølgere, var ikke noe han hadde tenkt ut selv, men han hadde det fra sin Gud og Far. Dette ga han offentlig uttrykk for ved å si: Jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale.» (Joh. 12: 49; se til sammenligning Johannes 3: 34; 7: 16; 8: 28; 14: 10.) Det han personlig sa til sine etterfølgere, kan med rette betraktes som Guds ord og sannhet, og dette utelukker ikke, men innbefatter, de hebraiske skrifter.
I hele den tiden Jesus utførte sin tjeneste, siterte han fra de hebraiske skrifter, fra 1 Mosebok til Malakias. (Matt. 19: 5; 11: 10) Ja, bare i Matteus, kapittel 22, siterte Jesus fra fire forskjellige steder i de hebraiske skrifter. (Matt. 22: 32, 37, 39, 44) Det kan ikke være tvil om at Jesus regnet de hebraiske skrifter for å være inspirerte.
Det er en rekke ting som viser at det som er nedskrevet i de hebraiske skrifter, er Guds inspirerte Ord. Én ting er at stoffet blir tilskrevet Gud og ikke profeten eller skribenten, slik menneskene ellers er tilbøyelige til. I forbindelse med Jehovas løfte til Abraham angående hans ætt leser vi: «[Jehovas] ord [kom] til Abram.» (1 Mos. 15: 1) Gjentatte ganger leser vi at et budskap blir omtalt som Jehovas ord. (2 Sam. 24: 11; Esek. 1: 3) Det første verset i Malakias’ profetiske bok, som Jesus siterte fra, lyder: «Dette utsagn er [Jehovas] ord til Israel ved Malakias.» — Mal. 1: 1.
Ettersom det Jesus siterte fra de hebraiske skrifter, var Guds ords ubestridelige sannhet, må hele samlingen av de inspirerte hebraiske skrifter likeledes være det Jesus sa i Johannes 17: 17, nemlig «sannheten». Da Jesus sa: «Ditt ord er sannhet», tenkte han ikke bare på det som han selv hadde lært sine etterfølgere, og som nå er nedskrevet i de greske skrifter, men han hadde uten tvil også det som sto skrevet i de hebraiske skrifter, i tankene. Det utgjorde alt sammen Guds Ord, som hans disipler skulle bli helliget ved.