Gleder, prøvelser og velsignelser i tjenesten for vår Gud
Fortalt av Richard Blümel
SOMMEREN 1918 kjempet Tyskland en desperat kamp på alle fronter. Kvinner og barn bak frontlinjene sultet, og mange tusen døde hver dag av underernæring og influensa. Folket lengtet etter fred. Mesteparten av arbeidet på større bedrifter ble utført av eldre menn og kvinner og av landets ungdom. Jeg var 18 år gammel og var ansatt i et bokbinderi i Leipzig, hvor jeg nettopp hadde fullført min læretid.
Det var i denne tiden jeg første gang hørte et budskap som ga meg håp. Jeg hørte det av en middelaldrende kvinne som snakket mye med andre om sin tro. En dag fortalte hun meg om en vidunderlig bok, Guds Verdensplan, og da hun la merke til at jeg viste interesse, ga hun meg en traktat som hadde tittelen «Den gamle teologis kvartalskrift». Den inneholdt beviser for at «hedningenes tid» hadde utløpt. (Luk. 21: 24) Jeg ble så oppslukt av dette bibelske budskapet at jeg leste traktaten om og om igjen.
Senere fortalte den samme kvinnen meg om noen møter hvor lignende emner ble drøftet, og jeg tok imot hennes innbydelse til å komme på disse møtene, som ble holdt hver uke. Jeg ventet utenfor inngangen til den skolen hvor møtene ble holdt, til avtalt tid, og da kvinnen kom, tok hun meg med inn. Det var omtrent 50 mennesker der. Det emnet som skulle behandles, var et kapittel i boken Guds verdensplan, og jeg hørte med interesse på det som ble sagt. Jeg kjøpte en bok og begynte å lese. Jeg leste i den dag ut og dag inn og ble så oppslukt av det som sto der, at mine foreldre begynte å bli bekymret for meg. Jeg ble derfor nødt til å finne et roligere sted å lese enn hjemme. Det fantes vel ikke noe roligere sted enn kirkegården i nærheten, og jeg gikk derfor dit. Jeg følte at jeg kunne sitte der uten å bli iakttatt og forstyrret. Det var vidunderlig å lære ut fra denne boken at Gud for lang tid siden hadde forutsett og forutsagt verdensmaktenes oppkomst og fall.
Disse opplysningene ga meg så stor glede og tilfredshet at jeg simpelthen var nødt til å begynne å snakke med andre om dem. Mine foreldre var naturligvis de første jeg snakket med, men de var på dette tidspunkt ikke villige til å høre. Jeg skaffet meg en del traktater på møtene og begynte å gå fra hus til hus. Jeg talte om profetien i Daniel 2: 44, som forutsier Guds rikes opprettelse og verdens rikers fall. En dag kom jeg tilfeldigvis til en av mine arbeidskamerater, og han ble temmelig overrasket over å høre hva jeg hadde å si, og ville gjerne vite hvordan det hadde seg at jeg hadde begynt å forkynne Bibelens budskap.
Etter dette begynte jeg å benytte beleilige stunder til å snakke med andre arbeidere på fabrikken og invitere dem til å overvære bibelstudiemøtene og de spesielle offentlige foredragene om Bibelens kronologi og vår tid. I oktober 1918 begynte jeg å se frukter av mitt arbeid, for fem av mine arbeidskamerater tok imot budskapet og tok det samme skritt som jeg. De innvigde sitt liv til Jehova Gud og ble døpt i vann. Ettersom krigen fremdeles raste, måtte dåpen finne sted i all hemmelighet.
I løpet av kort tid hadde jeg gått grundig gjennom de seks bindene av Studier i Skriften og en brosjyre med tittelen «Tabernakel-skygger av de bedre offer», som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Hvor takknemlig var jeg ikke over å få åndelig føde i rikt mål i en tid da det rådde stor hungersnød både i materiell og åndelig henseende! Mitt ønske om å hjelpe andre til å få del i de samme velsignelser ble stadig større. Folk måtte få vite om enden på alle menneskelige riker og om det rettferdsrike som ifølge Guds løfter skulle erstatte dem.
I 1919 ble det sjuende bind av Studier i Skriften utgitt i Tyskland. Det var blitt trykt i et kommersielt trykkeri. Det hadde tittelen «Den fullbyrdede hemmelighet» og behandlet Babylons fall, som er beskrevet i Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18. Den 21. august skulle boken distribueres vidt og bredt, og en traktat med tittelen «Babylons fall» skulle brukes til å gjøre boken kjent. Vi så spent fram til denne dagen. Jeg var lykkelig over at jeg allerede hadde fulgt befalingen i Åpenbaringen 18: 4: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!»
Da jeg var på vei til distriktet mitt med en håndkjerre full av traktater, passerte jeg et minnesmerke over svenskekongen Gustaf Adolf, som var en forkjemper for protestantismen. Jeg leste innskriften: «Gustaf Adolf, en kristen helt, reddet ved [slaget ved] Breitenfeld religionsfriheten for verden.» Mens jeg var opptatt i min kristne tjeneste, kunne jeg ikke la være å tenke på at jeg tilhørte en gruppe virkelige frihetskjempere. Sent på kvelden dro jeg trett, men tilfreds hjem igjen med tom håndkjerre. Jeg hadde levert alle traktatene.
«Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø»
Året etter, i 1920, ble temaet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» bekjentgjort både i Tyskland og i mange andre land. Den tyske brosjyren med samme tittel ble frigjort, og det ble holdt offentlige foredrag over dette emnet overalt hvor det var mulig å leie en sal. Jeg husker godt hvordan vi etter foredragene delte ut brosjyrer og skrev ned navn og adresse på mennesker som viste interesse. Foredragene ble avertert ved hjelp av løpesedler og plakater. En natt satte jeg opp plakater over hele Leipzig på alle sterkt trafikkerte steder. Hvor glade var vi ikke da Alberthalle, den største foredragssalen vi kunne få tak i, ble helt fullsatt! Av de 4000 tilhørerne var det mange som ble nødt til å stå for å få plass.
Våre bestrebelser for å utbre Rikets budskap endte ikke med krigen. Nei, vi gjorde oss ekstra store anstrengelser da Vakttårnet gjorde oss kjent med våre forpliktelser i lys av Jesu profeti om at «for de utvalgtes skyld skal de dager [med stor trengsel] bli forkortet». Vi forsto at Guds tjenere på jorden var forpliktet til å forkynne budskapet om Riket vidt og bredt, slik at noe ’kjød kunne bli frelst’. — Matt. 24: 21, 22.
I 1921 ble jeg tilbudt en stilling som bokbinder i Dresden Bank i Leipzig med en årslønn på over 17 000 kroner. Jeg ble imidlertid gjort oppmerksom på at jeg noen dager ville måtte arbeide lenger enn åtte og en halv time, som var den vanlige arbeidstiden. Jeg avslo tilbudet. Det var mitt høyeste ønske å sette tjenesten for Gud på førsteplassen i mitt liv.
Heltidstjenestens gleder
I et nummer av Vakttårnet i begynnelsen av 1923 ble de brødre som hadde erfaring som bokbindere, oppfordret til å melde seg til tjeneste ved Selskapet Vakttårnets tyske avdelingskontor, som den gang lå i Barmen. Etter å ha tenkt nøye over saken under bønn bestemte jeg meg for å melde meg, og jeg fikk snart et telegram hvor det sto: «Vennligst kom straks.» Jeg solgte noen av mine verdisaker og kjøpte en billett til Barmen, hvor jeg ankom 11. mai 1923. Dermed begynte et nytt liv for meg — den lykkeligste periode i hele mitt liv.
Dette året skulle Selskapet begynne å trykke de tyske utgavene av Vakttårnet og Den gylne tidsalder (nå Våkn opp!) på sine egne presser. Jeg fikk det privilegium å arbeide ved en liten, hånddrevet beskjæringsmaskin. En ble snart klar over at en trengte en større bygning og flere presser for å kunne holde tritt med det stadig tiltagende arbeidet. Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, bestemte at det skulle kjøpes en større bygning med en mer sentral beliggenhet. Den 19. juni 1923 begynte vi å flytte alt utstyret over til en ny og bedre bygning i Magdeburg.
På grunn av den framgang arbeidet hadde i Tyskland, ble det imidlertid nødvendig med enda en utvidelse. Etter et besøk av Selskapets president ble det bestemt at Selskapet skulle kjøpe den tomten som grenset opp til Selskapets tomt. På denne ble det oppført en mye større bygning med en stor forsamlingssal og et bedre utstyrt trykkeri og bokbinderi. Vår glede var stor da vi hadde kommet så langt at vi hver dag kunne produsere 7000 innbundne bøker — hjelpemidler til studium av Bibelen.
Året 1931 var et minneverdig år, for det var da det ble arrangert spesielle stevner for Jehovas folk verden over og navnet «Jehovas vitner» kom i forgrunnen. Jeg var til stede på et stevne i Paris det året. Det var en ny og ukjent opplevelse for meg å gå fra hus til hus med et trykt kort som forklarte hvorfor jeg kom. Jeg kunne nemlig ikke et eneste ord fransk. Det var i september dette året at jeg begynte som hjelpepioner, hvilket vil si at jeg skulle bruke halvparten av min tid til å forkynne fra hus til hus. Mitt mål var å få en større personlig andel i å utbre den brosjyren som ble frigitt det året, nemlig Riket — Verdens håp. Vi begynte kampanjen ved å danne en kolonne og marsjere gjennom byens sentrum med plakater som viste et forstørret bilde av brosjyren. Vi tilbød brosjyren til folk på gaten. I løpet av fire uker var det blitt levert millioner av eksemplarer.
En gang var det så vidt vi unngikk å bli overfalt av en gruppe kommunister som nettopp hadde avsluttet et møte. Da de kom ut av lokalet sitt og fikk øye på oss, begynte de å true med at de skulle gi oss en kraftig omgang juling. I samme øyeblikk dukket imidlertid utrykningspolitiet opp og stilte seg mellom oss og kommunistene med pistolene trukket.
Vår tro blir prøvd
I april 1933 erklærte Hitler vitnenes arbeid for å være ulovlig og forbød vitnene å komme sammen for å studere Bibelen. Vi fortsatte ikke desto mindre å tilbe og tjene Skaperen under jorden. Den 9. oktober 1934 sendte vi en resolusjon til diktatoren hvor vi gjorde ham kjent med at vi var fast besluttet på å holde fast ved vår tilbedelse av Jehova. I denne tiden hadde jeg det privilegium å besøke sju små grupper av vitner hver uke. Mange av våre møtesteder ble etter hvert oppdaget, og én dag var jeg blitt en av de mange tusen som ble arrestert utelukkende fordi de var Jehovas vitner og leste Bibelen og talte med andre om dens budskap.
I 1937, omkring et år etter at jeg ble arrestert, begynte rettsforhandlingene. Navnene på 186 av oss ble nevnt i den lange tiltalen. Over 20 sterkt bevæpnede menn sto rundt omkring i rettssalen idet den lange rekken av menn og kvinner, hvorav mange var eldre mennesker, kom inn. Alle de tilstedeværende var fullt ut klar over at disse vitnene for Jehova aldri hadde gjort noe som var til skade for noen, men at de ikke desto mindre var fryktet. Etter at Vakttårnet var blitt fordømt på det sterkeste som et politisk agitasjonsblad, ble jeg spurt om jeg hadde noe å si, og jeg svarte: «Jeg betrakter Vakttårnet som et blad som inneholder Jehova Guds åpenbarte sannhet.» De fleste av oss fikk fengselsstraffer på mellom ti måneder og fem år. En gang mens jeg satt i fengslet, spurte fangevokterne om hva jeg mente om forsvaret av fedrelandet. Jeg svarte: «’Alle som griper til sverd, skal falle for sverd,’ sa Jesus, og jeg ville bli det ynkeligste menneske i verden hvis jeg sluttet å følge ham.» (Matt. 26: 52) De sa til meg at med den innstillingen ville jeg aldri bli løslatt. Til det svarte jeg: «Det er noe en annen vil avgjøre.» Den 7. september 1940 ble jeg til min store glede erklært for å være stridsudyktig.
Vårt «beger flyter over»
Så snart krigen var slutt, henvendte min hustru og jeg oss til Selskapet Vakttårnet og erklærte oss villige til å utføre et hvilket som helst arbeid. Svaret ga oss stor glede, for 1. oktober 1945 fikk vi det privilegium å begynne i heltidstjenesten igjen. Kontoret i Magdeburg var riktignok i en forferdelig forfatning, men villige hender klarte snart å reparere skadene. I begynnelsen hadde vi så lite papir at vi måtte presse gammelt papir sammen i baller og selge det til papirmøllene for å skaffe oss nytt papir. Halve Magdeburg var blitt jevnet med jorden, og det hendte ofte at vi fikk så mye som åtte hele gater som et personlig forkynnerdistrikt fordi det var så få mennesker som bodde der.
I oktober i 1948 ble min hustru og jeg innkalt til Selskapets avdelingskontor, som nå lå i Wiesbaden, og her fikk jeg enda en gang det privilegium å arbeide i bokbinderiet, mens min hustru skulle arbeide på kontoret. Fram til denne dag har vi gledet oss over å kunne bruke hele vår tid til å fremme Rikets interesser. Heltidstjenesten har fylt vårt liv med en slik tilfredshet at det virker som om de siste 20 årene har fløyet av sted. Vi er riktignok ikke så unge og sterke som vi en gang var. Vi har hatt mange prøvelser og vanskeligheter, men de er blitt mer enn oppveid av alle de gleder og privilegier vi har hatt. Vi takker Jehova for at han i sin ufortjente godhet lar oss fortsette som hans tjenere, slik at vi kan være vitne til hvordan forkynnelsen av Riket har framgang over hele jorden. Noe annet som gir oss stor tilfredshet, er at vi kan se tilbake på vår ungdom og si at vi har fulgt dette forstandige rådet: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager.» — Pred. 12: 1.