Spørsmål fra leserne
● Hva bør en kristen hustru gjøre hvis hennes vantro ektemann ber henne om å bli med ham til hans familie for å spise et måltid på en verdslig helligdag? — B. S., USA.
En kristen hustru kommer i et slikt tilfelle i en vanskelig stilling ettersom det er en rekke ting som må tas i betraktning. Hun tenker sannsynligvis straks på to ting som hun må ta i betraktning, og som gjelder spørsmålet om å underordne seg. Hun er ifølge Bibelen forpliktet til å være lydig mot sin mann. (Tit. 2: 4, 5) Hun er imidlertid også forpliktet til å være lydig mot Jehova, som utøver den høyeste myndighet over henne. — Heb. 12: 9.
Det er helt klart hvordan de kristne bør forholde seg i forbindelse med verdslige helligdager og høytider, for eksempel julen. Den eneste dagen de kristne har fått befaling om å feire, er årsdagen for Kristi død. (Luk. 22: 19, 20) Det vil derfor være galt av en kristen å ta del i religiøse høytider som, selv om de har tilknytning til bibelske begivenheter, er forbundet med hedenske skikker, slik tilfellet er med julen og påsken. (2 Kor. 6: 14—18) Men så lenge vi lever i denne gamle tingenes ordning, vil vi sannsynligvis i en viss utstrekning ha kontakt med verdslige mennesker, deriblant kanskje også noen av våre slektninger, som feirer høytider som skriver seg fra hedensk tilbedelse. — 1 Kor. 5: 10.
Hvis en kristen hustru på sin manns oppfordring går med ham på besøk til slektninger på en verdslig helligdag, vil hun uten tvil ved sin oppførsel tydelig vise at hun ikke feirer denne dagen. Hun blir kanskje ønsket velkommen med en spesiell hilsen i anledning av høytiden, men hun gjengjelder ikke denne hilsenen. Slektningene benytter kanskje besøket som en anledning til å gi gaver, men hun gir ikke dem noen gaver. Nei, hun lar seg ikke engang rive med av den spesielle høytidsstemningen. Det vil således være klart for alle at hun ikke har kommet på besøk fordi hun feirer høytiden.
Hvis hun på en taktfull og respektfull måte på forhånd snakker med sin mann og forklarer ham hvilken pinlig situasjon som kan oppstå hvis slektningene arrangerer et eller annet som hun ikke kan ta del i, kan det kanskje være at han bestemmer seg for å utsette besøket til en annen dag. (1 Pet. 3: 15) Når han først forstår hvilket bibelsk standpunkt hun inntar, vil han sannsynligvis være mer villig til å følge en handlemåte som vil være til beste for alle parter.
Hvis han etter at han har hørt sin hustrus forklaring, holder fast på at hun skal bli med ham, må hun selv avgjøre om hun skal gjøre det eller ikke. Hun vil kanskje tenke som så at han som familiens overhode har ansvaret for at familien får noe å spise. (Kol. 3: 18) I dette tilfelle kan det være at hennes overhode, hennes mann, har ordnet det slik at hun skal få dette måltidet hjemme hos hans familie ettersom begge familiene har fri fra arbeid og har anledning til å komme sammen. Det er ikke galt å spise et måltid sammen med sine slektninger, selv om det skjer på en verdslig helligdag. Hustruen kan avlegge et vitnesbyrd under et slikt måltid.
Legg merke til det prinsipp som kommer fram i 1 Korintierne 8: 8: «Mat gir oss jo ikke verd for Gud; hverken vinner vi noe om vi eter, eller taper noe om vi ikke eter.» Maten er ikke uren bare fordi den spises på en verdslig helligdag. En kristen hustru kan betrakte et slikt måltid som et hvilket som helst annet måltid. Hun vil imidlertid ikke være med på å utveksle lykkønskninger, synge sanger, utbringe en skål eller lignende. Bare det å spise et slikt måltid er derfor ikke noen synd.
En annen ting en må ta i betraktning, er hvilken virkning det vil ha på andre at en spiser et slikt måltid. Apostelen Paulus sier i 1 Korintierne 8: 9: «Se til at ikke denne eders frihet blir til anstøt for de skrøpelige!» Apostelen taler her om mat som var blitt ofret til avguder, men hans ord viser at andre kan ta anstøt hvis de får høre at en kristen har besøkt sine verdslige slektninger på en helligdag. — 1 Kor. 10: 23, 24.
En annen fare som et slikt besøk kan medføre, er at familien kanskje vil forsøke å øve press på hustruen for å få henne til å inngå kompromiss og derved bryte sin kristne ulastelighet. Ønsket om å unngå enhver pinlig situasjon kan øve en sterk innflytelse på henne og få henne til å ta del i noe som har tilknytning til falsk religion. Hvis hun gjør noe som mishager Jehova, vil hun uten tvil angre det etterpå. Det er derfor av stor betydning at hun tenker nøye over saken på forhånd og tar alle ting i betraktning før hun treffer en avgjørelse.
Hun bør til slutt overveie det hele grundig og så selv treffe en avgjørelse. (Gal. 6: 5) Hun gjør vel i å treffe en avgjørelse som hjelper henne til å bevare en ren, kristen samvittighet, slik at hun kan si med Paulus: «[Jeg legger] selv vinn på alltid å ha en uskadd samvittighet for Gud og mennesker.» — Ap. gj. 24: 16.
● I 5 Mosebok 10: 6 står det: «Så brøt Israels barn opp fra Bene-Ja’akans brønner og kom til Mosera.» I 4 Mosebok 33: 31, 32 står det imidlertid det stikk motsatte. Hvordan kan disse skriftstedene bringes i harmoni med hverandre?
Beretningen i 4 Mosebok viser at da israelittene var på vandring i ørkenen, «dro [de] fra Moserot og leiret seg i Bene-Ja’akan. Og de dro fra Bene-Ja’akan og leiret seg i Hor-Hagidgad». Ifølge 5 Mosebok dro altså israelittene i motsatt retning av den som blir beskrevet i 4 Mosebok. I betraktning av hvor mange år israelittene var i ørkenen, er det ganske sannsynlig at de dro igjennom dette området to ganger.
Kommentaren til 5 Mosebok 6: 10 i The Pentateuch and Haftorahs lyder slik: «En mulig forklaring er at israelittene måtte ta en skarp sving mot nord etter at de hadde dratt sørover til Edoms land. . . . De måtte kanskje dra tilbake en kort strekning og på ny besøke noen av de steder de hadde dratt igjennom, nå i omvendt rekkefølge.» En bør legge merke til at det i 5 Mosebok (10: 6) står om Arons død umiddelbart etter at Mosera er nevnt, mens det i 4 Mosebok (33: 31—39) står om israelittenes vandring til Esjon-Geber og derfra mot nordvest, til Kades, før Arons død blir nevnt. I betraktning av dette og de mange år israelittene befant seg i ørkenen, er muligheten for at de dro litt fram og tilbake, til stede. Bene-Ja’akans brønner lå sannsynligvis noen kilometer nord for Kades-Barnea.