Spørsmål fra leserne

● Er det galt å invitere noen av sine kristne brødre og søstre hjem til seg nyttårsaften? — G. M., Canada.

Det er ikke galt å invitere noen av sine kristne brødre og søstre hjem til seg for å ha et oppbyggende samvær med dem og koble av sammen med dem. Men hvis noen kristne overveier å komme sammen på nøyaktig samme tidspunkt som menneskene i denne verden har en fest, er det visse ting de bør tenke over.

Skikkene varierer fra land til land, men mange steder er det tradisjon å være oppe til midnatt den 31. desember for å ønske hverandre godt nyttår. Nyttårsfester er ofte forbundet med overdreven drikking og løsaktig oppførsel. Mange steder er det alminnelig å gi gaver og avlegge løfter om å bli et bedre menneske i det nye året. De skikkene som i vår tid blir fulgt i mange land, har direkte tilknytning til hedenske nyttårsskikker. I World Book Encyclopedia, bind 14, side 237, står det: «I det gamle Roma var årets første dag vigd feiringen av Janus, guden for porter og dører og for all begynnelse og ende. . . . Nyttårsdagen ble en hellig dag i den kristne kirke i 487 e. Kr., da det ble erklært at den skulle kalles Kristi omskjærelsesfest. Til å begynne med var det ikke tillatt å holde selskaper på denne dagen, fordi hedningene hadde denne skikken. Dette forandret seg etter hvert, og en begynte igjen å feire denne dagen.» (Flere opplysninger finnes i Våkn opp! for 8. januar 1958, sidene 13 til 15.)

Noen som nå er kristne, var med på slike løsslopne fester før de brakte sitt liv i harmoni med Bibelen. Nå følger de imidlertid følgende inspirerte råd: «La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet.» (Rom. 13: 13) De gjør seg iherdige anstrengelser for å leve opp til Jesu beskrivelse av de kristne: «De er ikke av verden.» (Joh. 17: 16) De kristne vil derfor ikke feire nyttår og følge hedenske skikker.

Men betyr dette at kristne mennesker ikke kan komme sammen den dagen fordi den misbrukes av dem som gjør «mørkets gjerninger»? (Rom. 13: 12) Nei, det betyr det ikke. Noen kristne planlegger kanskje å komme sammen den dagen fordi de da har fri fra sitt verdslige arbeid og har anledning til å treffes. Etter pinsedagen i år 33 e. Kr. møttes alle de kristne i Jerusalem «hver dag . . . trofast i tempelet, og rundt om i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid i enkel og inderlig glede». (Ap. gj. 2: 46, UO) Samværet med andre kristne og samtalene om åndelige ting var uten tvil til stort gagn for disse kristne. Det at de kristne i vår tid kommer sammen, er også til gagn for dem hvis det som blir sagt og gjort, er i samsvar med de bibelske prinsipper.

Hvis en planlegger å holde selskap den 31. desember, eller hvis en blir invitert til et selskap som skal holdes den dagen, bør en tenke over hvilke motiver en har, og hvordan omstendighetene er. Blir selskapet planlagt fordi det er nyttårsaften, eller blir det sett fram til med spesiell forventning fordi det skal holdes akkurat da? Tyder det som vil bli gjort i selskapet, eller det tidspunkt da selskapet vil bli avsluttet, på at en etterligner det verdens mennesker gjør denne dagen? Hvis det er tilfelle, kan det ikke bortforklares at en feirer nyttår, akkurat som menneskene i denne verden. Det en gjør, er ikke kristent.

Det trengs derfor ingen regler som gjelder for denne dagen. Hvis noen kristne kommer sammen av et rett motiv, og hvis deres oppførsel på alle måter sømmer seg for kristne, er det på ingen måte galt av dem å komme sammen, selv om det skjer på en dag som menneskene i verden misbruker. Enhver kristen bør ta sitt eget motiv og de bibelske prinsipper som angår saken, i betraktning, og følge sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. (1 Joh. 2: 15—17; Rom. 14: 13; 1 Tim. 1: 19) Han bør så treffe en personlig avgjørelse og forsøke å sette et godt eksempel som en moden kristen, slik at han kan ha Guds gunst. Paulus ga oss følgende råd: «Fortsett å forvisse dere om hva som er antagelig for Herren.» — Ef. 5: 10, NW.

● Det ser ut som om 1 Kongebok 15: 14 er i strid med 2 Krønikebok 14: 5. I det ene skriftstedet sies det at Asa nedla offerhaugene, mens det i det andre sies at han ikke gjorde det. Hvordan skal dette forstås?

Beretningen i 2 Krønikebok 14: 2—5 lyder: «Asa gjorde hva godt og rett var i [Jehovas], hans Guds øyne. Han fikk bort de fremmede guders altre og offerhaugene og sønderbrøt støttene og hogg Astarte-bildene i stykker. Og han bød Juda å søke [Jehova], deres fedres Gud, og holde loven og budene. I alle Judas byer fikk han bort offerhaugene og solstøttene.» Asa viste således at han var nidkjær for den sanne tilbedelse «liksom hans far David» og gikk modig i gang med å rense landet for tempel-bolere eller mannlige tempelprostituerte og avgudsbilder. Han avsatte til og med sin bestemor Ma’aka fra hennes stilling som landets ’første dame’ fordi hun hadde gjort et «gruelig avgudsbilde» for Astarte, og han brente avgudsbildet. — 1 Kong. 15: 11—13.

Umiddelbart etter beretningen om hvordan kongen ødela sin bestemors avgudsbilde, sies det imidlertid i 1 Kongebok 15: 14: «Offerhaugene ble ikke nedlagt; dog var Asas hjerte helt med [Jehova] så lenge han levde.» Det ser derfor ut til at de offerhaugene som er nevnt i beretningen i 2 Krønikebok, var de offerhaugene hvor den hedenske tilbedelsen som besmittet Juda, ble utøvd, mens beretningen i 1. Kongebok sikter til de offerhaugene hvor folket tilba Jehova.

Selv etter at tabernaklet ble reist, ja, selv etter at Salomos tempel ble oppført, hendte det av og til at det under spesielle omstendigheter ble frambåret antagelige offer for Jehova på høytliggende steder. Samuel, David og Elias gjorde for eksempel dette. (1 Sam. 9: 11—19; 1 Krøn. 21: 26—30; 1 Kong. 18: 20, 30—39) Det offersted som vanligvis ble benyttet, var imidlertid det sted Jehova selv hadde utvalgt. (4 Mos. 33: 52; 5 Mos. 12: 2—14; Jos. 22: 29) Urette former for tilbedelse ble også utøvd i Jehovas navn (se 2 Mosebok 32: 5), og slike former for tilbedelse kan ha fortsatt å bli utøvd på visse offerhauger trass i at de hedenske offerhaugene ble nedlagt, kanskje fordi kongen ikke var like ivrig når det gjaldt å nedlegge disse offerhaugene, som han var når det gjaldt å nedlegge de hedenske offerhaugene.

Det er også mulig at Asa nedla alle offerhaugene, men at de med tiden ble tatt i bruk igjen og ikke var blitt nedlagt da hans regjeringstid endte, slik at det ble overlatt til hans etterfølger, Josafat, å nedlegge dem. Asas nidkjærhet for den sanne tilbedelse førte til en tid med fred fra Jehova, og «riket hadde ro under ham». — 2 Krøn. 14: 1, 5.