Takknemlig for å være et av Jehovas vitner
NYLIG mottok Selskapet Vakttårnet følgende brev. Det taler for seg selv.
«Kjære brødre!
«Jeg ville bare skrive og fortelle dere hvor glad jeg er for å være et av Jehovas vitner. Jeg er så takknemlig for at mine foreldre har lært meg om sannheten. Jeg er 15 år gammel og går på high school. Noen ganger er det ikke så lett for en i min alder å bevare sin ulastelighet, for det er naturlig at en ønsker å bli godtatt av andre. Men jeg blir så tilfreds når jeg ser kontrasten mellom menneskene i denne tingenes ordning og Jehovas vitner. Og jeg er glad for at jeg ikke har gitt etter for den dårlige påvirkning denne tingenes ordning utsetter en for.
«Noen ganger når vi sitter i lesesalen på skolen, ser jeg på de andre elevene. De fleste av dem har et fjernt uttrykk i ansiktet. En kan se på dem at de er fortvilte og engstelige for hva framtiden skal bringe.
«I går fikk vi i en time i oppdrag å forsøke å overbevise klassen om noe ved å holde en tale. Én gutt talte om krigen i Vietnam. Tre venner av ham var nylig blitt drept der. Han var bitter på grunn av dette. Han sa: ’Hvis det ikke er noen som gjør noe for å bedre forholdene i verden, hvem vet da hva som kan skje?’ Alle elevene er redd for hva framtiden skal bringe, for de har ikke noe håp. Jeg tenkte med meg selv: ’Hvor takknemlig kan jeg ikke være for at jeg er et av Jehovas vitner!’ På mandag er det min tur til å holde en tale. Jeg har tenkt å tale om bevisene for at Gud lever. Jeg vet ikke hvordan de vil reagere på det. Jeg skal fortelle dem om det håp som Bibelen framholder. Det spørs om de ønsker å ha et slikt håp.
«For en tid siden kom en pike bort til meg og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg sa ja og begynte å forklare hvorfor jeg gjorde det. Hun sa: ’Ja vel, ja vel. Jeg ville bare vite om du trodde på ham eller ikke.’ Senere fikk jeg vite at hun holdt på med en undersøkelse.
«En annen gang kom jeg opp i en diskusjon angående utviklingslæren med en pike i klassen. Hun trodde fast på denne læren, og ikke noe av det jeg sa, gjorde noe inntrykk på henne. Det jeg sa, fikk henne imidlertid til å tenke, og det er jeg glad for.
«Jeg har kommet til at de ikke ønsker å tro på Gud. De synes at enhver form for religion er latterlig. En pike sa til meg: ’Han som jeg har følge med, er katolikk, og jeg er protestant, men vi er ateister begge to.’
«Halvparten av elevene her er narkomane. Nesten alle sammen er alkoholikere. Og jeg tror jeg er den eneste på hele skolen som ikke røyker. Dette er en internatskole.
«Menneskene i denne tingenes ordning søker etter noe. De vet ikke hva det er, og de finner det ikke. De er misfornøyd med forholdene i verden, men de vet ikke hva de skal gjøre for å bedre dem.
«Når jeg ser hvor fordervet verden er, er jeg stolt og takknemlig over å kunne si at jeg ikke er noen del av den, og at jeg er et av Jehovas vitner.»
Jesus understreket at hans etterfølgere ikke skulle være noen del av verden, at de tydelig skulle skille seg ut fra den fordi de levde i samsvar med Guds prinsipper. (Joh. 15: 19) De er mennesker med en hensikt i livet, og deres håp er fast forankret i Guds løfte om en rettferdig, ny tingenes ordning; (2 Pet. 3: 11—13) Har også du et slikt håp?