Virkelig trygghet i en verden som er preget av vold
ALLE rettferdselskende mennesker ønsker å oppnå virkelig trygghet. Men er det mulig å oppnå virkelig trygghet i betraktning av all den vold og uro som preger verden i dag?
Mange mennesker mener at de bare kan oppnå en slik trygghet hvis det landet de bor i, har et sterkt forsvar. Er ditt håp om trygghet basert på ditt lands militærmakt?
De forente stater, som er den ene av verdens to mektigste nasjoner, bruker nå omkring 75 milliarder dollar i året til forsvaret, eller, som det ofte heter, til «å trygge landet». Ifølge nyhetsmeldingene skal Sovjetunionen ha økt sine rustningsutgifter med 15 prosent for å kunne være på høyde med De forente staters militærmakt.
Ingen trygghet under en atomkrig
Hva slags trygghet har disse to nasjonene oppnådd som følge av de fantastiske beløp som de hvert år bruker på forsvaret? Et kongressmedlem i De forente stater sa nylig at hvis bare 18 av Sovjetunionens store hydrogenbomber ble sloppet over De forente stater, ville tre av fem personer bli drept, det vil si over 120 millioner mennesker. Og mange, kanskje de fleste, av de overlevende ville være skadd. Kongressmannen viste at hver bombe ville forårsake en ildstorm som ville være over 270 kilometer i diameter eller omfatte et område på om lag 58 000 kvadratkilometer.
Det blir hevdet at selv ikke dette vil kunne forhindre at De forente stater setter i gang en gjengjeldelsesaksjon med sine rakettvåpen. Selv om Sovjetunionen angrep først, ville derfor dette landet bli ødelagt av De forente staters atomvåpen, og de fleste av innbyggerne ville bli drept.
Hva slags trygghet kan en tale om når innbyggerne i de to mektigste land på jorden bare kan håpe på at en liten del av befolkningen vil kunne overleve en atomkrig?
Hvis det brøt ut en atomkrig mellom to stormakter, ville det radioaktive nedfall dessuten forårsake at mennesker i land som lå flere hundre kilometer borte, mistet livet eller ble invalide.
Hva historien viser
De som tror at militærmakt kan gi dem trygghet, bør legge merke til det historien viser angående dette. Det var mange mektige nasjoner og riker på jorden i gammel tid. Men hvor mange av dem har bestått som stormakter fram til i dag? Ingen av dem har gjort det! De ble alle beseiret, og befolkningens trygghetsfølelse forsvant.
Et eksempel på dette har vi i den mektige verdensmakten Babylon. Selve byen Babylon var omgitt av tykke murer og beskyttet av en veldig hær. En mente at byen var uinntagelig. Like før Babylon sto på høyden av sin makt, forutsa imidlertid Guds profet Jeremias følgende: «Babel skal bli til grusdynger, en bolig for sjakaler, til en forferdelse og til spott, så ingen bor der.» — Jer. 51: 37.
I samsvar med Guds profetiske Ord ble Babylons makt knust i løpet av én natt da den medopersiske hær erobret Babylon i 539 f. Kr. Med tiden forfalt denne byen og ble til en ruinhaug. I dag er den fortsatt en grusdynge, et tilholdssted for ville dyr, akkurat som Guds Ord forutsa.
Hvordan gikk det med det mektige Romerriket, som oppsto senere? Ved hjelp av sin militærmakt behersket det hele middelhavsområdet. Men hva skjedde med det? Dets makt ble i tidens løp svekket av indre uroligheter, korrupsjon og umoral. Boken An Outline of Ancient History sier om dette:
«Staten fikk så store utgifter at den ikke lenger maktet å innkreve nok skatt til å kunne dekke dem. . . . den fortsatte å bruke mer enn den fikk inn, noe som førte til at den kom i større og større gjeld. Som følge av det ble pengene mindre og mindre verd helt til de ble praktisk talt verdiløse. . . . hat og misunnelse hersket overalt . . . det var ikke lenger trygt å ferdes på veiene.»
Den utbredte korrupsjon, tilbedelsen av avguder og hedenske keisere og forherligelsen av fornøyelser og vold førte til at riket forfalt. Romas berømte militærstyrker var snart ikke i stand til å stanse angriperne fra nord. Romerriket brøt sammen. Kan vi si at Babylon og Roma er unntagelser fra regelen? Har det gått de andre nasjonene som historien beretter om, bedre? Hvor stor trygghet kan menneskelagde regjeringer gi menneskene? Historikeren Arnold J. Toynbee sier følgende i sin bok Historien i nytt lys:
«Vi står overfor den kjensgjerning at av de en og tyve levendefødte kulturer som har gjennomgått en vekst, er de tretten døde og begravde, at syv av de resterende åtte er i tydelig forfall, og at den åttende, vår egen, kanskje også alt har passert høydepunktet for det vi vet.»
Historien viser at ingen av nasjonene i denne tingenes ordning har vært virkelig trygge. Før eller siden bukker de under på grunn av press innenfra eller på grunn av press utenfra. Og det kan i virkeligheten ikke være annerledes. Hvorfor ikke? Grunnen til det er at nasjoner som ringeakter Guds lov, ikke kan bestå. Og det er nettopp det hver eneste nasjon i nesten 6000 år har gjort! Historikeren Toynbee sier:
«Rotløshetsfølelsen . . . er en av de smerteligste hjemsøkelser som kan ramme sjelene hos de mennesker som må leve sitt liv under en sosial oppløsning. Kan hende er denne smerten en straff for den avgudsdyrkelsens synd man begår når man tilber skapningen istedenfor skaperen, for i denne synden har vi alt funnet en av grunnene til de sammenbrudd som fører til sivilisasjonenes oppløsning.»
I vår tid erfarer mange nasjoner at vold og umoral griper mer og mer om seg. En kan ikke vente noe annet når Guds lover blir ignorert.
Setter myndighetenes representanter i det landet hvor du bor, virkelig sin lit til Gud og til hans lover? Viser de det ved å oppmuntre folk til å følge Guds lover? Stimulerer de interessen for Guds Ord, Bibelen, slik at menneskene kan bringe sitt liv i samsvar med dets rettferdige prinsipper?
Hvis du foretar en grundig undersøkelse, vil du finne at det ikke er noen av herskerne på jorden som gjør det. Det finnes imidlertid beviser for at det har funnet sted et moralsk forfall både blant de styrende og blant det jevne lag av folket. Guds lover blir ikke respektert, og Guds Ord blir ignorert.
Under slike forhold kan ikke militærmakt gi menneskene virkelig trygghet. Gud vil på ingen måte beskytte noen nasjon når både de styrende og folket ignorerer hans lover og hans Ord. Guds Ord sier: «Dersom du forlater ham, skal han forkaste deg for alltid.» — 1 Krøn. 28: 9.
Militærallianser kan ikke gi trygghet
Historien viser også at militærallianser heller ikke kan skape trygge forhold.
I det åttende århundre før vår tidsregning opplevde kong Akas i Juda at Syria og Israel dro ut for å kjempe mot ham. Bibelen sier om Akas og folket hans: «Da skalv hans hjerte og hans folks hjerte.» — Es. 7: 2.
Dette folket hevdet at det tilba Jehova Gud. Han hadde mange ganger tidligere beskyttet det når det satte sin lit til ham. Profeten Esaias sa til folket: «[Jehova], hærskarenes Gud, . . . skal være eders frykt, han skal være eders redsel.» — Es. 8: 12, 13.
Kong Akas vendte seg imidlertid ikke til Jehova for å få hjelp. Han sendte i stedet bud til kongen i Assyria, Tiglat-Pileser, og sa: «Jeg er din tjener og din sønn; kom og frels meg fra Syrias konge og Israels konge, som har overfalt meg!» Akas tok så sølv og gull og «sendte det som gave til kongen i Assyria». (2 Kong. 16: 7, 8) Guds Ord sier derfor om Akas at han bar seg «troløst at mot [Jehova]». — 2 Krøn. 28: 19.
En kort tid hjalp Assyria Akas, men hva skjedde så? Bibelen sier at senere «kom kongen i Assyria . . . mot ham og fór fiendtlig fram mot ham istedenfor å støtte ham». Den mannen som Akas vendte seg til for å få hjelp, vendte seg mot ham! — 2 Krøn. 28: 20.
Tillit til Jehova
Da kong Akas døde, kom Esekiasʼ på tronen. På kong Esekias’ tid ble Juda igjen truet av den mektige verdensmakten Assyria. Hva ville Esekias gjøre? Ville han etterligne den troløse Akas og få i stand en militærallianse for å få stoppet Assyria?
Kong Sankerib, Assyrias hersker, sendte budbærere til Juda. Han sa til folket: «La ikke Esekias få narret eder! For han makter ikke å redde eder. Og la ikke Esekias få eder til å sette eders lit til [Jehova] . . . Hvem er det blant alle disse lands guder som har reddet sitt land av min hånd, så [Jehova] skulle redde Jerusalem av min hånd?» — Es. 36: 13—20.
Det han sa, kunne kanskje høres logisk ut. Assyrias veldige hærstyrker hadde allerede gjort ende på all motstand. Ikke en eneste nasjon eller by hadde klart å holde stand mot dem.
Hva gjorde Esekias? «Esekias ba til [Jehova] og sa: [Jehova], hærskarenes Gud, Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker, . . . Men frels oss nå, [Jehova] vår Gud, av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du alene er Herren!» — Es. 37: 15—20.
Esekias tok ikke sin tilflukt til militærallianser. Han vendte seg i tro til Jehova. Hva førte det til? «[Jehovas] engel gikk ut og slo hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir; . . . Da brøt kongen i Assyria Sankerib opp og dro bort og vendte tilbake, og siden holdt han seg i ro i Ninive.» Den assyriske hæren hadde aldri før lidt et så fullstendig nederlag. Den skrytende Sankerib ble senere drept av sine egne sønner mens han tilba sin falske gud Nisrok. Esekias satte således sin lit til Jehova. Han opnådde derved virkelig trygghet. — Es. 37: 36—38.
På Jesu tid
På Jesu tid var det mange som vendte seg i gal retning for å finne trygghet. Da de jødiske yppersteprestene og fariseerne så de mirakler Jesus utførte, sa de: «Hva skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn. Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk.» — Joh. 11: 47, 48.
Prestene var redde for at deres gode forhold til den romerske verdensmakt skulle bli ødelagt. De hadde vendt seg bort fra Gud og trodde at politikerne skulle kunne gi dem trygghet. Hvor uforstandig var det ikke av dem å gjøre det! De forsto ikke at hverken politikere eller militærmakt kunne gi dem trygghet.
I deres generasjons levetid, nemlig i år 70 e. Kr., inntok de romerske hærer Jerusalem og la byen i ruiner. I løpet av noen få år ble det meste av jødenes land ødelagt. Over en million jøder ble drept, deriblant prester og fariseere. Mange tusen ble gjort til slaver. De sanne kristne, som satte sin lit til Jehova, ble imidlertid ledet i sikkerhet og overlevde ødeleggelsen. Historien bekrefter at de unngikk å bli ødelagt. — Luk. 21: 20—24.
All militærmakt skal snart ødelegges
I vår tid er nasjonene væpnet til tennene med fantastiske ødeleggelsesvåpen. Utgiftene til det militære øker for hvert år som går. Men akkurat som Jehova gjorde ende på Assyrias militærmakt, vil han også gjøre ende på vår tids militære og politiske elementer, som hindrer menneskene i å oppnå virkelig trygghet.
Gud vil snart utkjempe den siste krig som denne tingenes ordning vil oppleve. I denne krigen, som Bibelen kaller Harmageddon (Åpb. 16: 14, 16), vil Gud benytte sin allmakt for å gjøre ende på de militære og politiske elementer, som har forårsaket så store ødeleggelser på jorden. Gud innbyr «alle fuglene som flyr under det høyeste av himmelen» til denne begivenheten. Hvorfor gjør han det? Bibelen sier: «Kom hit og samle eder til Guds store måltid, for å ete kjøtt av konger og kjøtt av krigshøvdinger og kjøtt av veldige og kjøtt av hester og av dem som satt på dem, og kjøtt av alle, frie menn og treller, små og store!» — Åpb. 19: 17, 18.
Gud advarer således tydelig alle som ikke ser hen til ham for å oppnå trygghet. De vil bli ødelagt sammen med denne onde tingenes ordning, som de gir sin støtte.
Men hva vil skje med dem som vender seg til Jehova, og som setter sin lit til ham? Guds Ord gir dem følgende løfte: «Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag.» — Sef. 2: 3.
Det er bare ved å sette sin lit til Jehova Gud at en kan oppnå virkelig trygghet under den trengselstid som nå hurtig nærmer seg. Han både kan og vil beskytte dem som vender seg til ham for å oppnå trygghet. Han vil beskytte dem under denne trengselen og la dem få komme inn i en rettferdig, ny tingenes ordning hvor de vil «glede seg ved megen fred». I denne nye tingenes ordning vil det være fred over hele jorden, for Jehova har gitt følgende løfte: «Bue og sverd og krig vil jeg sønderbryte og utrydde av landet, og jeg vil la dem bo i trygghet.» — Sl. 37: 11; Hos. 2: 18.