Spørsmål fra leserne
● Er det riktig av en kristen å heve en forlovelse? — A. H., USA.
Ekteskapet er en gave fra Gud som kan gjøre et menneske lykkelig og tilfreds. Det medfører imidlertid også mange forpliktelser, og det er derfor ikke noe en kan ta lett. På noen steder er det fortsatt slik at det er foreldrene som bestemmer hvem barna deres skal gifte seg med, men mange steder er det slik at en ugift mann eller kvinne har frihet til selv å velge en ektefelle. Hvis to kristne som er i sistnevnte stilling, blir enige om og lover å gifte seg med hverandre, kan en under normale forhold vente at de skal holde sitt løfte.
Før en person samtykker i noe, bør han tenke nøye igjennom saken. Når han så gir et løfte, kan han følge Jesu råd: «La deres ord ja bety ja og deres nei nei.» (Matt. 5: 37, NW) Det er ikke nødvendig for de kristne å avlegge ed på det de sier, for at de skal bli trodd. Når de sier noe, bør de mene det.
Når to kristne er blitt enige om å gifte seg, bør deres ord derfor være til å stole på. Det kreves i alminnelighet ikke noen offentlig erklæring eller handling fra deres side, selv om det i mange tilfelle blir praktisert. Under emnet «Brutt ekteskapsløfte» sies det i American Jurisprudence, bind 8, sidene 849 og 850: «Det kreves ikke noen spesiell formulering for å sette [forlovelsen] i kraft; det er tilstrekkelig at partene har snakket om den sammen, og at de begge er enige i den.»
En kan naturligvis ikke tale om en forlovelse når det bare er blitt framsatt et ekteskapstilbud, og dette er blitt avslått. Det ovennevnte rettsvitenskapelige verket sier også: «Et løfte fra den ene part uten et tilsvarende løfte fra den annen part er bare et ekteskapstilbud og ikke en forlovelse.» (Side 849) Når vi taler om en forlovelse, mener vi derfor en overenskomst som begge parter har gitt sin tilslutning til.
Blant hebreerne ble en forlovelse betraktet som en så alvorlig sak at en trolovet eller forlovet kvinne ble omtalt som mannens hustru, selv om han naturligvis ikke kunne ha kjønnslig omgang med henne før de var gift. (1 Mos. 29: 21; Matt. 1: 18, 19) En forlovet kvinne hadde juridisk sett en annen stilling enn en jomfru som ikke var forlovet. (2 Mos. 22: 16, 17; 5 Mos. 22: 23—29) Dette understreker at en forlovelse er en alvorlig sak.
Men finnes det ting som kan berettige at den ene part hever en forlovelse? Det vil meget sjelden oppstå en situasjon som kan berettige at en moden kristen hever en forlovelse uten den annen parts samtykke. Bedrageri eller fortielse av viktige opplysninger kan gi ham rett til å gjøre det. Vi vil nevne to eksempler: En kvinne fortier med vilje at hun bibelsk sett ikke er fri til å gifte seg, og når en mann frir til henne uten at han har foretatt en nærmere undersøkelse med hensyn til hennes stilling, sier hun ja. Hvis han senere får vite at hun ennå ikke var i den stilling at hun kunne gifte seg, da han fridde, vil han være berettiget til å heve forlovelsen, ja, bibelsk sett ville han være forpliktet til å gjøre det. (Matt. 5: 32) En kan også tenke seg at en mann lyver for å skjule visse opplysninger i den hensikt å få en kvinne til å gifte seg med ham. Når hun så får kjennskap til de faktiske forhold og forstår at han har løyet, vil det kanskje føre til at hun hever forlovelsen. (Kol. 3: 9) I slike tilfelle ønsker de menn som i åndelig forstand er eldste, og som er forpliktet til å verne om den kristne menighets moralske renhet, å bli underrettet om den uærlighet som et medlem av menigheten har gjort seg skyldig i, slik at det kan bli gjort noe for å beskytte andre kristne.
I de tilfelle hvor det ikke foreligger noen gyldig grunn, vil det at den ene part hever en forlovelse, bli betraktet som et tegn på ustabilitet og umodenhet. En som gjør det, kan selvfølgelig ikke bli brukt i menigheten som et eksempel på en moden kristen. Hvis det er et av den kristne menighets mannlige medlemmer som gjør noe slikt, er han ikke kvalifisert til å inneha en ansvarsfull stilling i menigheten. Tilsynsmenn og assisterende tjenere bør være «fri for anklage», og det kan en neppe si at en slik mann er. (1 Tim. 3: 10, NW) Hvis han ikke vet hva han vil, og ikke kan holde sitt ord med hensyn til ekteskap, er det da sannsynlig at han kan gjøre det i andre spørsmål? Han trenger å vokse til modenhet.
Her vil det imidlertid være på sin plass å komme med noen advarende ord til dem som ikke er personlig berørt av et slikt forhold. Selv om det ikke er galt å være interessert i to kristnes framtidige velferd og lykke, er enkelthetene i et slikt forhold et helt personlig anliggende som bare angår disse to og deres familier. Ingen andre, hverken menn eller kvinner, bør blande seg opp i hvordan forholdet mellom de to utvikler seg. (1 Pet. 4: 15) Hvis paret bekjentgjør forlovelsen ved å innby andre for at de skal glede seg sammen med dem, er tiden inne til at de får kjennskap til det som har funnet sted. Hvis de ansvarlige brødre i menigheten mener at den handlemåte en forlovet bror følger, gir grunn til å dra hans åndelige modenhet i tvil, kan de undersøke saken. Det er imidlertid ikke noe som skal diskuteres offentlig.
Alt dette bør understreke hvor viktig det er at en betrakter et ekteskapstilbud, en forlovelse og også ekteskapet som en meget alvorlig sak. Ved at de kristne legger åndelig modenhet og visdom for dagen hva dette angår, kan de gjøre det som er rett og passende, i samsvar med Bibelen og til beste for dem selv.
● Hvorfor sier New World Translation «epileptiske» i Matteus 4: 24, mens enkelte oversettelser sier «månesyke»? — P. K., USA.
I New World Translation of the Holy Scriptures lyder dette verset: «Og ryktet om ham gikk ut over hele Syria; og de førte til ham alle som hadde det vondt, som led av forskjellige sykdommer og plager, demonbesatte og epileptiske og lamme mennesker, og han helbredet dem.» — Matt. 4: 24.
Det greske ordet i Matteus 4: 24 og 17: 15 som i New World Translation er blitt oversatt med «epileptisk», er seleniazomai, som ordrett oversatt betyr «å bli måneslått». Mange eldre bibeloversettelser har her brukt det tilsvarende ordet «månesyk», på latin lunatismus, fra det latinske ordet luna, som betyr «måne». Men gir ordet «månesyk» den rette tanke? Nei, det gjør ikke det, for det er alminnelig enighet blant forskerne om at den sykdommen det siktes til, ikke er mental forvirring eller sinnssykdom, men den kroniske sykdom i sentralnervesystemet som nå blir kalt epilepsi. Denne forståelse har en fått på grunn av bruken av dette greske ordet i gammel ikke-bibelsk litteratur.
En gang trodde folk at «de epileptiske anfall antagelig fulgte månens faser». (Word Pictures in the New Testament av A. T. Robertson, bind 1, side 37) Hvorvidt denne oppfatning var alminnelig da Matteus skrev sitt evangelium, kjenner en ikke til. Det at han brukte dette greske ordet, er imidlertid ikke noe bevis for at han trodde at månen forårsaket eller framkalte epilepsi, men viser bare at dette var en vanlig betegnelse på den tiden.
I betraktning av betydningen av dette greske ordet er det mange moderne oversettelser som bruker ordet «epileptisk» i Matteus 4: 24 eller i en fotnote. (Som eksempel kan nevnes The Jerusalem Bible på fransk, spansk og engelsk.) Den måten New World Translation gjengir Matteus 4: 24 på, viser derfor at oversetterne har vært interessert i å gjengi den nøyaktige betydning i Bibelen i et moderne språk.