Hvor godt kjenner du ditt barn?

EN FAR eller mor som er sammen med sitt barn like fra det blir født og til det kommer i tenårene, har vanligvis den følelsen at de kjenner barnet godt. Men, som mange foreldre har erfart, betyr ikke det at en er sammen med et barn, at en vet hva det tenker.

Noen foreldre er så opptatt av sine egne interesser at deres barn nesten er som fremmede for dem, og de vet svært lite om hva barna tenker. De blir sjokkert hvis barna kommer opp i vanskeligheter eller reiser hjemmefra for å leve som hippier. De forstår ikke hvor det er de har kommet til kort.

Vet du hva ditt barn tenker? Er du noen gang alene sammen med din sønn eller datter, slik at han eller hun kan føle seg fri til å betro seg til deg? Går dere noen gang en tur sammen, bare dere to, i en park, langs en strand eller ute på landet? Arbeider dere sammen hjemme? Ved slike anledninger har du gode muligheter til å få vite hva ditt barn tenker. Men du må gjøre noe mer enn bare å lytte.

Kommunikasjonen må gå begge veier. Du må lytte til hva barnet har å si, og også gi det opplysninger som vil bidra til å forme dets tenkemåte i den retning som er best for det. Et barn trenger for eksempel en realistisk moralnorm som det tillitsfullt kan følge. Uten en slik norm blir det som en båt uten styring som blir skylt inn mot klippene. Det finnes mange unge mennesker som har ødelagt sitt liv og gjort sine foreldre sorg fordi de har forsøkt å leve uten moralnormer.

Når du hjelper barna dine til å lære å respektere Bibelens høye moralnormer, gir du dem en realistisk moralnorm. Når dere snakker sammen, høster de gagn av din modenhet og erfaring. Det var dette Gud på Moses’ tid oppfordret israelittiske fedre til å gjøre overfor sine barn. Han sa: «Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når . . . du legger deg, og når du står opp.» (5 Mos. 6: 6, 7) En slik ordning betyr at en far eller mor må tilbringe tid sammen med sine barn og føre oppbyggende samtaler med dem. De må innprente dem Guds Ords visdom og gode moralnormer.

Når du gjør ting sammen med dine barn, kan du lære mye om dem ved å stille spørsmål. Hvis du er en innvigd kristen, kan du ved å stille spørsmål for eksempel bli klar over om barnet virkelig tror at vi lever i de «siste dager» for den nåværende tingenes ordning, slik Bibelens profetier viser. (Matt. 24: 3—14; 2 Tim. 3: 1—5) Du kan bli klar over om det virkelig tror at Guds rike er en realitet. Du kan finne ut om det virkelig forstår betydningen av Jesu Kristi gjenløsningsoffer, og hvorfor det er nødvendig å forkynne det gode budskap om Guds rike. Du kan finne ut hvor mye barnet virkelig forstår av sannheten i Guds Ord.

Hvis du er en innvigd kristen, tar du sannsynligvis regelmessig dine barn med til menighetens møter, men forstår de hvorfor det er så viktig å være til stede ved slike møter? Er du sikker på at de verdsetter dem i en slik grad at de vil fortsette å gå på møtene når de blir voksne? Hvis barna tar del i arbeidet med å forkynne det gode budskap om riket for andre, forstår de da virkelig hvorfor de bør gjøre det? Gjør de det av kjærlighet til Gud og ut fra et ønske om å hjelpe andre til å lære om Riket?

Ved å snakke med barna kan du finne ut hva de tenker om ting som betyr mye for deg, og som også burde bety mye for dem. Du kan gi dem kjærlig veiledning og oppmuntre dem. Barna vil da føle seg fri til å komme til deg med sine personlige problemer, for de vet at du vil lytte til dem.

Det rette tidspunkt å begynne å samtale med et barn på er når det er ganske lite. Når barnet blir større, vil det da være helt naturlig for det å gi uttrykk for sine følelser og tanker overfor deg. Hvis ikke foreldrene har god kontakt med barna helt fra de er små, vil barna senere få en følelse av at det er et uoverstigelig svelg mellom dem og foreldrene.

Når barn kommer i tenårene, gjennomgår kroppen deres tydelige forandringer etter hvert som de begynner å bli voksne. Disse forandringene har innvirkning på deres tenkemåte og deres følelser. Det er et tidspunkt da de trenger moden og forstandig veiledning fra sine foreldre. Det er et tidspunkt da de har behov for bestemte moralnormer som kan hjelpe dem til å holde en stø kurs.

Hvis foreldrene har lagt en god grunnvoll i oppdragelsen av barna, vil barna være i stand til å unngå å lide moralsk skibbrudd. Det er derfor med god grunn Bibelen sier: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» — Ordspr. 22: 6.

Når en far ønsker å snakke med sin sønn, vil han sannsynligvis ikke få utrettet stort hvis han setter seg ned og sier: «Hør her, gutten min, jeg ønsker å snakke med deg. Jeg ønsker å få vite hva du tenker.» Det vil være mer effektivt hvis far og sønn snakker sammen når de gjør noe sammen som de liker å gjøre, for eksempel går en tur eller arbeider med en hobby. Ved av og til å stille spørsmål kan faren litt etter litt få gutten til å gi uttrykk for sine tanker. Under slike avslappende og hyggelige forhold er det mer sannsynlig at han vil fortelle hva han tenker, enn hvis han blir utsatt for et strengt kryssforhør. En mor kan gjøre det samme overfor sin datter når de gjør noe sammen, for eksempel syr en kjole eller lager mat. Ved å stille et ledende spørsmål av og til kan moren dreie samtalen i en slik retning at datteren vil gi uttrykk for hva hun tenker.

Selv om barna vokser opp hos foreldrene og er sammen med dem, har de et selvstendig sinn. De er mennesker med en fri vilje. Foreldrene kan ikke behandle barna som om de skulle være marionetter, men de kan gjøre noe for å forme deres sinn slik at de får en rett tenkemåte. For å kunne gjøre dette er det ikke nok bare å begynne tidlig, men foreldrene må også ha god kontakt med barna og snakke med dem. Hvordan skal de ellers kunne lære sine barn å kjenne!