Ivareta din oppgave i familien

KAN det herske fred og harmoni i en familie hvis mannen og hustruen kappes om å ha ledelsen? Kan barna lære å være lydige og vise respekt hvis moren kommer med innvendinger mot det faren pålegger dem? Eller kan de andre familiemedlemmene ha en god moral hvis ektemannen unnlater å påta seg sitt ansvar? Hvis mannen eller hustruen unnlater å ivareta sin oppgave, vil det gi meget dårlige resultater, og det kan til og med føre til at familien blir oppløst.

Mange ektepar anerkjenner ikke de respektive oppgaver som mannen og hustruen er blitt tildelt i ekteskapet, noe som gjør at de helt fra begynnelsen av møter mange problemer i sitt ekteskap. Dette er uten tvil en av de viktigste årsakene til den høye skilsmisseprosenten i mange land i dag. Hvis de bare hadde fulgt de gode råd Bibelen gir ektefolk, ville de ha unngått mange problemer, sorger og følelsesmessige påkjenninger.

Bibelen viser tydelig hva som er ektemannens og hustruens respektive oppgaver. Den pålegger mannen å være hode i familien og sier: «Mannen er hustruens hode, liksom Kristus er menighetens hode.» (Ef. 5: 23) I egenskap av familiens hode er det han som må treffe avgjørelsen i viktige spørsmål som angår familien.

Angående hustruens oppgave sier Bibelen: «Liksom menigheten underordner seg under Kristus, således skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting.» (Ef. 5: 24) Vi ser således at hustruen er forpliktet til å underordne seg sin mann. Vil det i betraktning av dette være riktig av henne å kappes med mannen om å ha ledelsen i familien? Vil hun vise at hun underordner seg sin mann, hvis hun kommer med innvendinger mot det som han pålegger barna? Vil det ikke være mer i samsvar med hennes oppgave at hun støtter opp om det han har bestemt? Hva barna angår, sier Bibelen at de er forpliktet til å være ’lydige mot sine foreldre i Herren’. — Ef. 6: 1.

Bibelen oppfordrer ektemenn til å ivareta sin oppgave på en kjærlig måte. «Mennene [er] skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer.» (Ef. 5: 28) Ektemannen bør derfor være like glad i sin hustru som han er i seg selv, og være hensynsfull overfor henne. Når han treffer avgjørelser, bør han alltid ha hennes lykke og interesser i tankene.

Dette betyr at en kristen ektemann vil ta i betraktning hvilke ønsker hustruen og barna har, når han skal treffe viktige avgjørelser som angår familien. Dette gjør det nødvendig for ham å drøfte saken med de andre familiemedlemmene for å finne ut hva de mener. Han bør være tilnærmelig og rimelig, slik at alle føler at de kan si hva de mener. Når han så treffer en avgjørelse, er imidlertid hustruen og barna forpliktet til å godta avgjørelsen og handle i samsvar med den.

Men hva så hvis ektemannen ikke treffer en forstandig avgjørelse? Bør hustruen da forsøke å ta ledelsen og treffe en annen avgjørelse? Nei, det vil ikke være forstandig. Hun kan drøfte saken med sin mann på en vennlig og taktfull måte, men hvis han likevel holder fast ved den avgjørelse han har truffet, er hun forpliktet til å støtte hans avgjørelse, såfremt han ikke forlanger at hun skal gjøre noe som vil være et brudd på Guds lov. Ved at hun på den måten lojalt støtter sin mann, hjelper hun barna til å respektere at det er han som har ledelsen, og freden og enheten i familien vil bli bevart.

Hvis hun stadig hakker på mannen på grunn av hans feilgrep, vil hun ikke ivareta sin oppgave som en underdanig medhjelp. Det vil bare gjøre tilværelsen uutholdelig for ham. Av den grunn sier Bibelen: «Et stadig takdrypp på en regndag og en trettekjær kvinne ligner hverandre.» (Ordspr. 27: 15) Mange hjem er blitt oppløst på grunn av en slik hustru.

Men sett at hustruen gjør alt hun kan for å gi barna en rett opplæring, men at noen av dem likevel har en dårlig oppførsel, fordi faren har unnlatt å ivareta sin oppgave ved å tukte dem og utøve sin myndighet på rette måte. Bør hustruen føle at det er hennes skyld? I et slikt tilfelle er det først og fremst faren som kan lastes, ettersom han har unnlatt å ivareta sin oppgave.

Selv i de tilfelle da begge foreldrene ivaretar sine oppgaver på rette måte, hender det av og til at noen av barna har en dårlig oppførsel. Hvis foreldrene har gjort det de har kunnet for å gi barna en god oppdragelse, er det ikke de som har skylden for at barna følger en urett handlemåte. De bør ikke gi seg selv skylden for det. Bibelen omtaler flere tilfelle hvor gode foreldre har hatt barn som har vokst opp og fulgt en urett handlemåte. Jotam var en av de fedre som erfarte dette. — 2 Krøn. 27: 6, 9; 28: 1.

Problemer i ekteskapet kan vanligvis løses når mannen og hustruen anvender de råd Bibelen gir med hensyn til deres respektive oppgaver i familien. La oss belyse dette med et eksempel. Et par giftet seg, men ekteskapet endte med skilsmisse. Et år etter skilsmissen satte mannen seg i forbindelse med kvinnen og ga uttrykk for at han ønsket å gifte seg med henne igjen. Kvinnen fortalte:

«Jeg sa til ham at det at vi giftet oss igjen, ikke ville løse problemet. Når ekteskapet ikke hadde holdt første gang, ville det heller ikke gjøre det hvis vi giftet oss igjen, mente jeg. Han fortsatte å hevde at han nå visste hva som måtte til for at ekteskapet skulle bli vellykket. Av ren og skjær nysgjerrighet spurte jeg ham hva som var den eneste måte vi kunne bli lykkelige på. Han svarte at det eneste middel som kunne gjøre oss lykkelige, var Guds sannhetsord. Jeg sa da: ’Hvis det er så at du mener dette oppriktig, får du vise det en tid, og hvis du gjør det, gifter vi oss igjen.’ Han svarte da: ’Ja, det går jeg med på.’ Da han kom tilbake til . . ., satte han seg i forbindelse med Jehovas vitner og traff avtale om et hjemmebibelstudium. Han var til stede på alle møtene, ringte eller skrev til meg hver kveld og var virkelig begeistret for det han hadde lært. Vi giftet oss igjen den 16. januar 1968, og vi er meget lykkelige. Når det nå oppstår problemer, vender vi oss til Bibelen for å få veiledning.»

Ved at ektepar gir akt på den veiledning Bibelen inneholder, vil de kunne unngå mange vanskeligheter og ikke behøve å frykte for at ekteskapet skal ende med skilsmisse. Problemer og uoverensstemmelser kan løses på en fredelig måte. Når hvert familiemedlem ivaretar sin oppgave på rette måte, vil det allerede nå kunne herske fred, harmoni og lykke i familien.