Bibelens lære om de døde gir grunn til håp
Kan du gi virkelig trøst til dem som sørger?
NÅR en av dine kjære svever mellom liv og død, er det fortsatt håp om at kroppen skal klare å bekjempe virkningene av sykdommen eller følgene av ulykken. Men hva så når vedkommende er død? Er da alt håp ute? Er du i stand til å gi de etterlatte et virkelig håp når du besøker dem? Eller føler du deg mer eller mindre hjelpeløs?
Et håp gjør sorgen lettere å bære. Det sprer det mørke som senker seg over de sørgende. Men det må være et sant håp, et håp som er basert på et solid grunnlag. Det må være basert på en ubestridelig autoritet. Tror du at det finnes et slikt trøsterikt håp?
Når du kommer opp i en situasjon hvor noen har behov for trøst, kan det hende at du uttrykker din deltagelse på samme måte som du har hørt prester gjøre det i begravelser. I mange tilfelle søker folk trøst hos sin prest når de blir rammet av sorg. Mange føler imidlertid enda dypere sorg på grunn av det de er blitt lært til å tro angående døden.
Nytteløs trøst
Prøv å sette deg inn i hvordan en far eller en mor som har mistet et barn, føler det. Hvordan ville du reagere hvis en prest kom og fortalte deg at du ikke måtte sørge, for Gud hadde tatt ditt barn til seg? Det hender ikke så sjelden at dette blir sagt. Mange prester har antatt samme syn som en religiøs skribent, som en gang skrev: ’Hvem vet om ikke Gud tok ditt barn til himmelen for at også ditt hjerte skulle bli vendt mot himmelen?’ Ville du bli trøstet av en slik uttalelse? I noen tilfelle har det tvert imot ført til at folk er blitt bitre, ettersom de har begynt å undres på hvorfor en kjærlig Gud vil gjøre noe slikt mot dem.
Og hvilken trøst kan en gi alle dem som med frykt ser døden nærme seg? De har lært at døden i virkeligheten ikke er noen død, men at den er en tilstand hvor syndere blir straffet med fryktelige pinsler. Noen prester har kommet med en malende beskrivelse av helvetes flammer og holdt mange taler for sine menigheter om de endeløse lidelser som de «fortapte» må gjennomgå. Hvordan kan en trøste dem som sørger, hvis de er blitt utsatt for en slik religiøs terror?
Noen synes kanskje at de har levd et bra liv. De finner trøst i den oppfatning at «alle gode mennesker kommer til himmelen». Dette er de blitt lært opp til å tro, men det kan likevel være at de har sine betenkeligheter. Ja, hvor mange kjenner du som tror at de skal komme til himmelen, men som likevel er redde for å dø? De fleste synes at det nåværende liv er å foretrekke framfor det framtidige, som de vet lite om.
Hva så hvis et menneske som har hatt et slikt håp, ikke kommer til himmelen når det dør? I så tilfelle er de etterlatte blitt ført bak lyset. Du ’ønsker ikke å bli bedratt på denne måten, gjør du vel? Selv om du fant en viss trøst i disse villedende opplysningene, ville trøsten høyst sannsynlig bare være midlertidig. Sann og varig trøst, trøst som kan gi oss et sikkert håp, må være i samsvar med sannheten. Hvis vi setter vår lit til en løgn, til noe som er i strid med Guds sannhetsord, vil vår gudsdyrkelse være forgjeves, for Kristus sa at «de som tilber [Faderen], bør tilbe i ånd og sannhet». — Joh. 4: 23, 24.
En må føle seg nokså ubehjelpelig hvis en kommer inn i et hjem hvor det er sorg, og bare kan si til de etterlatte: «Deres kjære mor kommer nok til himmelen. Dere skal bare tro.» Er det ikke sannsynlig at sørgende katolikker vil være foruroliget ved tanken på at den avdøde kanskje først må gjennomgå en lang rekke pinsler i skjærsilden før han eller hun kommer til himmelen?
Hva er årsaken til vanskeligheten?
Har du noen gang tenkt på hva grunnen kan være til at du ikke har hatt noe klart håp å fortelle om? Du har kanskje lært at mennesket har en usynlig sjel som forlater legemet ved døden og slår seg ned et eller annet sted som en bevisst skapning, enten i himmelen, i skjærsilden eller i et «brennende helvete». Samtidig har du sannsynligvis fått lære at det skal finne sted en oppstandelse av de døde. Jesus Kristus forsikret at de døde skal få en oppstandelse. — Joh. 11: 25.
Men stopp opp et øyeblikk og tenk over følgende: Hvis de døde i virkeligheten ikke er døde, men lever på et annet plan, hvorfor skulle det da være nødvendig med en oppstandelse? Hvis den døde sjelen har kommet i et «brennende helvete» og skal være der for bestandig, hvordan kan da vedkommende bli oppreist? Bibelen sier ikke desto mindre at det skal finne sted en oppstandelse både «av rettferdige og av urettferdige». (Ap. gj. 24: 15) Og hvis den dødes sjel har kommet til himmelen, vil det være enda mindre grunn til at den skal komme tilbake i oppstandelsen. En som har kommet til himmelen, vil uten tvil ønske å bli der.
Hvis det er sant at mennesket har en «udødelig sjel», må vi naturligvis være enig i at sjelen må komme et eller annet sted når mennesket dør. Men selv prester som i lang tid har holdt fast ved denne oppfatningen, gir nå uttrykk for at de tviler på at den er riktig. En presbyteriansk prest i Australia har for eksempel sagt: «Under vår teologiske utdannelse ble det ganske tydelig, og av avgjørende betydning for meg, understreket at læren om sjelens udødelighet ikke stammer fra Det nye testamente, at det var en forestilling som ser ut til å stamme fra gresk filosofi, spesielt fra Platon.» Kan en hedensk filosofi virkelig gi en noen trøst?
Bibelen holder fram et håp
Den autoritet som vi må vende oss til for å få vite sannheten i slike spørsmål, er Bibelen, Guds skrevne Ord. (Joh. 17: 17) Hvis din tilbedelse skal være antagelig for Gud, må den være i samsvar med Bibelens sannhet. En tilbedelse som er knyttet sammen med en forvirrende lære om døden og de dødes håp, kan ikke behage Gud. Hvor viktig er det ikke derfor at de som ønsker å oppnå Guds gunst og bli velsignet av ham, finner ut hva Bibelen virkelig sier i slike viktige spørsmål!
Bibelen sier at den «sjel, som synder, den skal dø». (Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.) I Bibelen blir ordet «sjel» svært ofte brukt i betydningen «vesen», «person», «menneske», «skapning». I 1 Mosebok 2: 7 tales det om en «levende sjel» i betydningen et «levende menneske». Vi bruker også ordet «sjel» om selve personen, ikke om noe inne i ham, når vi sier at det var ikke «en levende sjel der».
Hvorfor dør sjelen eller mennesket? I Romerne 5: 12 blir det gitt følgende svar: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» Både unge og gamle, både vise og uvise, dør derfor på grunn av nedarvet synd. Og de døde er virkelig døde; de eksisterer ikke lenger og vet ikke om noe av det som foregår. Bibelen framstiller de dødes tilstand som en dyp, drømmeløs søvn. De døde vet ikke noen ting, og vil ikke få vite noe før den dag de blir oppreist.
Til støtte for dette kan vi henvise til følgende betydningsfulle skriftsteder: «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.» (Pred. 9: 5) «For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd, og han ble samlet med sine fedre og så tilintetgjørelse.» (Ap. gj. 13: 36) «Å om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu! Når en mann dør, lever han da opp igjen? Alle min krigstjenestes dager skulle jeg da vente, til min avløsning kom; du skulle da rope, og jeg skulle svare deg.» — Job 14: 13—15.
Disse ordene av Job er i full overensstemmelse med den profeti som ble uttalt av Kristus Jesus, nemlig: «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre [min] røst, og de skal gå ut.» (Joh. 5: 28, 29) Ingen av de døde som Gud gjennom Kristus i sin barmhjertighet oppreiser til liv på jorden igjen i likhet med Lasarus, vil huske noe fra dødens søvn, uansett om de har vært døde i fire dager eller i 4000 år. (Joh. 11: 11—17, 43, 44) De som blir oppreist, vil imidlertid få leve under helt andre forhold enn de som hersket da de døde.
De døde vender tilbake til livet — i et paradis
Når oppstandelsen finner sted, vil Kristi tusenårige styre ha begynt, og Kristus vil ha fjernet alle som er fiender av fred og rettferdighet. Under hans himmelske regjering vil det bli utrettet storslåtte ting på jorden. Jorden skal omdannes til et paradis, til et vakkert, fredelig og fruktbart sted. Alle ruiner som skyldes «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», vil bli fjernet. Jorden vil med Guds velsignelse bli fruktbar. Dens grøde vil hjelpe menneskene til å oppnå fullkommen helse. — Åpb. 16: 14; 20: 4; 21: 1—4; 1 Kor. 15: 25.
Nå forstår du kanskje hvorfor Jesus svarte på den måten han gjorde, da en av de ugjerningsmennene som ble henrettet sammen med ham, sa: «Jesus! kom meg i hu når du kommer i ditt rike!» Legg merke til at Jesus ikke lovte ham at han skulle bli med i det himmelske rike eller være en del av det, et privilegium som er forbeholdt noen ganske få utvalgte blant menneskene. Nei, Jesus lovte ugjerningsmannen at han skulle få bli med i Paradiset. Han sa ikke noe om et «brennende helvete» eller om en skjærsild. Det løftet han ga, er i full overensstemmelse med det faktum at også urettferdige mennesker skal bli oppreist fra graven og under paradisiske forhold få anledning til å vise om de er verdige til å få evig liv. — Luk. 23: 39—43, vers 43 fra NW; 12: 32; Ap. gj. 24: 15.
Er ikke det vidunderlige framtidsutsikter? Tenk på at de av dine kjære som er døde, skal bli oppreist til liv på jorden under disse enestående forhold! En helt ny framtid åpner seg således for utallige mennesker som nå sover i døden. At en stor skare urettferdige så vel som rettferdige skal bli oppreist fra graven, framgår også av ordene i Åpenbaringen 20: 13: «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger.»
Legg merke til at det ikke her tales om en masserettssak og en massedom, men at hver enkelt blir dømt «etter sine gjerninger». Det vil ta tid. Vi kan være forvisset om at de ikke vil bli dømt på grunnlag av sine tidligere gjerninger, for i så tilfelle vil ikke den ugjerningsmannen som Kristus ga et løfte, ha store sjanser. Nei, «den som er død, er rettferdiggjort fra synden». (Rom. 6: 7) Hver enkelt vil bli dømt på grunnlag av hvordan han reagerer på Kristi himmelske rikes kjærlige styre etter at han er blitt oppreist fra graven. De som villig underordner seg dets veiledning, vil gjøre store framskritt og oppnå menneskelig fullkommenhet og motta den gave som består i evig liv.
Hvordan vi kan trøste andre
Kan du nå se hvilken trøst Bibelens lære kan gi alle dem som har mistet noen av sine kjære? Det er imidlertid bare de som tror på og godtar Guds Ord, som kan bli overbevist om at dette er sant. Ingen av dem som fortsetter å være tilsluttet et kirkesamfunn som skjuler eller fornekter dette vidunderlige håpet, kan bringe dette budskapet ut til andre på en overbevisende måte. Du forstår uten tvil at de som godtar Guds Ord som sannhet, ikke kan ha noe å gjøre med dem som blander Guds Ord med menneskers tradisjoner og teologiske teorier. — 2 Tim. 3: 2—5.
Vår tids utvikling viser at den dag nærmer seg da Jehova Gud skal ødelegge Babylon den store, det verdensrike som består av falsk religion. De som ønsker å oppnå liv på en paradisisk jord, må handle raskt for å komme seg ut av dens mange religiøse systemer, enten disse nå kalles «hedenske» eller «kristne». De har alle gitt en feilaktig framstilling av den sanne Gud og vanæret ham og har ikke gitt de sørgende rundt om på jorden sann trøst. — Åpb. 18: 4—8.
Du kan også flykte fra slike babyloniske religionssamfunn. Hvordan kan du gjøre det? Det kan du gjøre ved å komme sammen med Jehovas vitner. En stor skare kristne har allerede skilt seg ut fra det dødsdømte system som har antatt Satans løgner og latt folk være uvitende om Bibelens sannheter. Du kan også bli i stand til å ’trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed Jehovas tilbedere selv blir trøstet av Gud’. (2 Kor. 1: 4) Jehovas vitner vil med glede lede et bibelstudium med deg i ditt hjem, helt gratis, og du er også velkommen til å overvære bibelstudiemøtene i deres Rikets sal. Det vil være til stor oppmuntring for deg å få lære alt om Bibelens strålende håp for de døde.