Hvorfor de forlot sitt kirkesamfunn
I VÅR tid er det tusenvis av mennesker som forlater det kirkesamfunn de har stått tilsluttet. Mange av dem gjør det fordi de har funnet at deres kirkesamfunn hverken forkynner eller praktiserer sann kristendom. To opplevelser, den ene fra England og den andre fra De forente stater, viser dette:
«I over 70 år støttet jeg aktivt Frelsesarméen i dens kamp for å hjelpe de fattige og trengende. Jeg har mange ganger utstyrt med min tamburin og fane vært med på å forkynne og synge i friluft i Brighton i England. Mange av de læresetninger Frelsesarméen hadde, gjorde meg forvirret, men jeg fortsatte å lese i Bibelen og be Gud om hjelp.
«For omkring fem år siden fikk jeg slag, noe som gjorde at jeg måtte holde meg hjemme i omkring et år. Det var henimot slutten av dette året at jeg fikk et brev fra Frelsesarméen. Jeg hadde hverken sett noe til eller hørt noe fra dem etter at jeg fikk slag. Da jeg åpnet brevet, fant jeg til min store overraskelse at det inneholdt en påminnelse om at jeg skyldte medlemskontingent på tre pence i uken for et lengre tidsrom, en konvolutt for ’forsakelsesuken’ og en konvolutt for ’høstofferet’. Nå, etter at jeg i så mange år regelmessig hadde vært med i og støttet Frelsesarméen, innså jeg at de var mer interessert i pengene mine enn i mitt ve og vel.
«Ikke lenge etterpå traff jeg et av Jehovas vitner utenfor huset mitt. Hennes vennlige smil og positive syn på framtiden. fikk meg til å ta imot hennes tilbud om å studere Bibelen med meg i mitt hjem uten omkostninger for meg. Jeg må si at jeg på kort tid har lært mer om Bibelen enn jeg gjorde på de over 70 årene jeg var i Frelsesarméen. Den 25. oktober 1968 ble jeg i en alder av 82 år døpt i Brighton som et symbol på at jeg hadde innvigd meg til å tjene den sanne Gud, Jehova. Nå vet jeg hva som gjorde at jeg holdt meg til Frelsesarméen. Det var frykt, frykt for den falske læren om evig pine. Hvor ofte hadde ikke offiserene i Frelsesarméen minnet oss om at vi kunne havne i helvete hvis vi ikke kom på deres møter!
«Hvilken glede er det ikke å vite hva Bibelen lærer i slike spørsmål! (Pred. 9: 5) Ja, og hvilken enestående framtid har ikke Gud i beredskap for dem som elsker og trofast tjener ham!»
En mann i California skriver: «I 1964 meldte vi oss inn i baptistkirken i Paramount i California. Presten så ut til å være mer interessert i hvor mye vi la i kollektbøssen, enn i å undervise oss ut fra Bibelen. En venn av meg og jeg ba ham gjentatte ganger om å starte en bibelstudiering, men han avfeide oss hver gang. Hver søndag etter at han hadde holdt prekenen, lurte vi på hva som egentlig var meningen med den.
«Da min hustru ble syk og måtte på sykehus, sa presten til meg at jeg kunne besøke henne, men at jeg først måtte ta meg av mine plikter overfor kirken. Han sa til meg at jeg i egenskap av kirkens mekaniker måtte reparere bussen og hjelpeprestens lastebil. Jeg måtte gjøre det med det samme. Selv om jeg ikke hadde så god kjennskap til Guds sannhet, var det ikke vanskelig for meg å forstå at han ikke satte et rett eksempel, og at han ikke forkynte Guds Ord. Jeg sa til min hustru at jeg kom til å melde meg ut av kirken.
«Etterfølgende søndag formiddag dro jeg tidlig til kirken og sa til presten at jeg ikke lenger kunne komme til kirken, ettersom jeg ikke var enig med ham i det han lærte, og ikke likte hans oppførsel. Jeg sa til ham at det slett ikke var hans oppgave å fortelle meg når jeg kunne besøke min hustru på sykehuset. Jeg sa til ham at jeg ønsket å melde meg ut av kirken hans. Han forsøkte å snakke meg bort fra det. Da han forsto at jeg ikke ville forandre mening, begynte han å bla i Bibelen og sa at jeg ville komme til helvete hvis jeg ikke vendte tilbake til kirken hans.
«Da sa jeg: ’Jeg har hørt deg si fra talerstolen at Djevelen siterer skriftsteder når det er til hans egen fordel.’ Da godtok han min utmeldelse.
«I hele denne tiden underviste Jehovas vitner min hustru ut fra Bibelen. Da vi senere flyttet til Romoland, 100 kilometer fra Paramount, viste vitnene sin kjærlighet ved å treffe tiltak for å fortsette å hjelpe min hustru å studere Bibelen og innbød også meg til å være med på studiet. Jeg tok imot tilbudet, og jeg ble virkelig forbauset over det jeg fikk lære. Jeg kunne ikke unngå å bli imponert over at vitnene så oppriktig ønsket å undervise oss ut fra Bibelen, og over at de ville gjøre seg så mye bryderi for å hjelpe oss til å forstå den. Nå er min hustru og jeg også Jehovas vitner.»