Lærer Bibelen virkelig det?

BIBELEN er verdens eldste religiøse bok. For de kristne inneholder den den eneste beretning om hva Jesus Kristus lærte. For jødene inneholder den Moses’ lov. Til og med mennesker som ikke er «troende», leser den og betrakter den som et litterært mesterverk. Det er blitt distribuert flere eksemplarer av Bibelen enn av noen annen bok i historien.

Likevel finnes det flere feilaktige forestillinger om hva Bibelen lærer, enn tilfellet er med noen annen bok.

Hva Bibelen virkelig lærer om slike viktige spørsmål som hvem Gud er, hvordan jorden ble til, og hva som skjer med oss når vi dør, er helt forskjellig fra det mange religionssamfunn i vår tid lærer.

Er Gud en treenighet?

Ta for eksempel det viktige spørsmålet om hvem Gud er. I århundrer har kristenheten lært at Gud er en treenighet. Den har framholdt at «således er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud. Og dog er der ikke tre guder, men der er en Gud». Ifølge denne læren er ingen av de tre større, eldre eller mektigere enn noen av de andre. Hvis dette, slik det sies i The Catholic Encyclopedia, er «den kristne religions sentrale læresetning», skulle en vente at den ble forklart i Bibelen. Det gjør den imidlertid ikke.

New Catholic Encyclopedia sier at «diskusjonen omkring treenighetslæren, både innen den romersk-katolske kirke og andre kirker, presenterer et bilde som har noe utydelige konturer». Hvorfor? Grunnen er, sier dette verket, at en i dag vender tilbake til «de opprinnelige kilder, hovedsakelig de bibelske». Uten tvil til stor overraskelse for mange av sine lesere sier dette verket at mange bibellærde, «deriblant et stadig voksende antall katolikker, er klar over at en ikke bør tale om treenighetslæren i Det nye testamente uten sterkt forbehold».a

Ifølge dette oppslagsverket var det ikke mens Jesus Kristus utførte sin jordiske tjeneste, men så sent som i «de siste tiårene av det fjerde århundre» at «treenighetsdogmet, dogmet om ’én Gud i tre personer’, fullt ut ble en del av kristent liv og kristen tenkning». Dette betyr naturligvis at Kristus ikke underviste sine apostler i treenighetslæren, som nå er alminnelig utbredt, men at den ble føyd til den kristne lære flere hundre år etter hans død.

Det protestantiske verket The New Bible Dictionary innrømmer: «Ordet treenighet finnes ikke i Bibelen, og selv om det ble brukt av Tertullianus i det siste tiår av det annet århundre, fikk det formelt ikke noen plass i kirkens teologi før i det fjerde århundre.»

De som doserer treenighetslæren, blir således tvunget til å innrømme at denne læren ikke finnes i Bibelen. Den ble utformet etter at Jesus hadde utført sin jordiske tjeneste, og var derfor ikke noen del av hans lære. Han forklarte sitt forhold til Faderen på en helt annen måte. I stedet for å hevde at han var likestilt med ham, sa han: «Faderen er større enn jeg.» — Joh. 14: 28.

Bibelens lære om Jesus er utvetydig. Bibelen sier at han hadde en tilværelse i himmelen før han kom til jorden, at han hadde herlighet hos sin Far «før verden var til». (Joh. 17: 5) Men den sier ikke at han i likhet med Gud er uten begynnelse. Den sier i stedet at han er «den førstefødte framfor enhver skapning» og «Guds skapnings begynnelse». — Kol. 1: 15; Åpb. 3: 14, LB.

Bibelskribentene skilte tydelig mellom Gud og Jesus. Apostelen Paulus la spesielt vekt på dette. Han skrev: «For oss [er det] bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.» (1 Kor. 8: 6) Hvem sa han at Gud er? Jo, FADEREN!

I betraktning av slike bibelske uttalelser er det ikke noe å undres over at New Catholic Encyclopedia sier at «diskusjonen omkring treenighetslæren, både innen den romersk-katolske kirke og andre kirker, presenterer et bilde som har noe utydelige konturer». Men denne drøftelsen om hvem Gud er, er bare begynnelsen. Mange andre forestillinger som folk vanligvis tror skriver seg fra Bibelen, finnes ikke i den i det hele tatt. Les neste artikkel. Noen av opplysningene i den vil kanskje overraske deg.

[Fotnote]