La oss gi Jehova det beste vi har
HAN som eier alt i universet, kan ikke berikes av noen. Alt det du kan gi ham som en gave, er allerede hans og er noe han har krav på. Enten menneskene er klar over det eller ikke, er de i virkeligheten bare forvaltere som må gjøre Gud regnskap for de ting de har i sin varetekt.
David, som var konge i Jerusalem for mange hundre år siden, var klar over dette. Han sa: «Deg, [Jehova], tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja alt i himmelen og på jorden; Rikdom og ære kommer fra deg.»
Ja, David hadde det rette syn på alt det han selv og folket ga til det sted for tilbedelse som fantes i Jerusalem, for han sier videre: «Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg.» — 1 Krøn. 29: 11—14.
Men er dette noe som bør avholde Guds folk fra å komme med gaver til fremme av den sanne tilbedelse, fra gi det beste de har, til Jehova? Nei, for salmisten kom under inspirasjon med følgende oppfordring til alle som ønsker å behage Skaperen: «Gi [Jehova] hans navns ære, bær fram gaver og kom til hans forgårder!» — Sl. 96: 8.
Når vi leser disse ordene, kan vi se for oss israelittene i gammel tid når de kom med sine offergaver — fint mel, vin, olje og lytefrie dyr — til forgårdene i Jehovas tempel, især ved de tre spesielle anledningene i løpet av året. — 5 Mos. 16: 16.
Prestene i Arons familie, som virket som Jehovas representanter, tok imot de offer folket så gavmildt frambar. De hadde fått spesielle instrukser fra Jehova med hensyn til hvordan alle disse gavene skulle brukes, slik at den sanne tilbedelse kunne opprettholdes og fremmes. Ærlige og oppriktige tilbedere gledet seg over å kunne legge ned sine gaver på dette hellige sted og så dra tilbake til sine hjem i bevisstheten om at de hadde gitt det beste de hadde, til sin Gud.
Tilbedere i vår tid og deres gaver
Det finnes naturligvis ikke noe slikt bokstavelig tempel med slike forgårder i vår tid. Men ettersom alle disse ting var ’avbilder av de himmelske ting’ eller de åndelige ting, ønsker vi å vite hvor vi kan finne vår tids «forgårder» og de skarer som tilber der. (Heb. 9: 23) Det at disse tilbederne i gammel tid var knyttet til det salvede, aronittiske presteskap, kaster lys over dette spørsmålet. I vår tid finnes det en liten levning eller en liten skare av Jesu åndssalvede brødre igjen på jorden, mennesker som har det håp at de en dag skal få tjene som prester i himmelen under sin yppersteprest, Jesus Kristus. En stor skare mennesker fra alle folkeslag betrakter det nå som et privilegium å være knyttet til denne levning, for derved kan de få del i de velsignelser som følger med en ordning som Gud har truffet for sine tilbedere i vår tid ved å danne en synlig organisasjon. Deres samvær med dem som tilhører denne levning, er for dem som å være i ’forgårdene’ til Jehovas hus. — 1 Kor. 3: 16.
De som tilber Jehova i vår tid, ønsker også å komme med gaver til Jehovas «forgårder». Det første de tenker på, er kanskje å komme med et pengebidrag. Men hvor mye skal de gi? For å få svar på dette spørsmålet kan vi gå tilbake til forbildet og legge merke til følgende ord i 5 Mosebok 16: 17: «Enhver [skal vise seg] med den gave han har råd til, etter den velsignelse som [Jehova] din Gud har gitt deg.» Den enkelte tilbeder vet selv best i hvor stor utstrekning Gud har velsignet ham. En som er utakknemlig, ser kanskje ikke at Jehova har velsignet ham i det hele tatt, men de som er takknemlige for livet og for de anledninger de har til å tjene sin Skaper, har et annet syn. De gir med glede. — 2 Kor. 9: 7.
Akkurat som Gud elsker en glad giver, elsker han også dem som gir med et rett motiv og har en rett hjertetilstand. Vi gjør i denne forbindelse vel i å etterligne Gud selv, som sier: «Jeg er [Jehova], som gjør miskunnhet, rett og rettferdighet på jorden; for i det har jeg velbehag.» (Jer. 9: 24) «Den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» (Es. 66: 2) Og hva er det som ifølge apostelen Peter er «kostelig for Gud»? Jo, «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd». — 1 Pet. 3: 4.
Det er derfor tydelig at det Jehova først og fremst er interessert i hos dem som frambærer offergaver i hans «forgårder», er deres hjertetilstand. Viser de også miskunn, og elsker de rett og rettferdighet? Er de ydmyke? Har de en sønderbrutt ånd, det vil si, har de en angrende innstilling når de vender seg til Gud? Bestreber de seg på å legge en ’saktmodig og stille ånd’ for dagen?
Det er således ikke bare det som blir gitt, som teller. Den Høyeste legger merke til ånden og motivet bak gaven.
Gaver i forbildet og i vår tid
I forbildet finner vi vakre beskrivelser som hjelper oss til å forstå betydningen av å gi det beste vi har, til Gud. Et dyreoffer som ble frambåret, skulle for eksempel være «uten lyte», feilfritt. (3 Mos. 22: 21) Disse offerdyrene pekte riktignok fram til det ene offer som skulle frambæres én gang for alle, det offer som ville bli frambåret av ham som er «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere», det vil si Jesus Kristus. (Heb. 7: 26) Men skulle de ikke også kunne tjene til å understreke overfor dem som tilber Jehova i vår tid, at de bør frambære det beste de har?
I forbindelse med matofferne er det viktig å merke seg at uttrykket «fint mel» stadig går igjen. Det er for eksempel tilfelle i forbindelse med bakingen av de kakene som skulle brukes som skuebrød på bordet i templet. (3 Mos. 24: 5, 6; 4 Mosebok 7) Det fine melet viser også at vi bør gi det beste vi har, ikke noen dårlig erstatning, ikke en tilbedelse som blir utøvd på en mekanisk måte, for å bli sett av mennesker eller uten at hjertet er med.
Med til matofferne i forbildet hørte også virak. Virak skulle legges på matofferet og frambæres som et ildoffer til Jehova. (2 Mos. 2: 1, 15) Hva er det et bilde på? Kong David besvarte dette spørsmålet da han skrev: «La min bønn gjelde som røykoffer for ditt åsyn, mine henders oppløftelse som et aften-matoffer!» (Sl. 141: 2; se også Åpenbaringen 8: 4.) Antagelige offergaver til den sanne Gud blir således knyttet sammen med oppriktige bønner. Oppriktige bønner er av stor betydning i forbindelse med det å gi Jehova det beste vi har.
Det vi har, og det vi er
Dette fører oss til sakens kjerne. Som en fornuftutstyrt skapning som er fylt med takknemlighet etter å ha lært Jehova og hans hensikter å kjenne, er hver enkelt av oss i virkeligheten en «gave» som bør frambæres til Jehova i hans «forgårder» og der brukes til hans navns ære. Det er ikke bare det vi har, men også det vi er, som tilhører Jehova.
Et stadig større antall tilbedere av Jehova frambærer i vår tid sine gaver i hans «forgårder». Mange ser det som et privilegium å være med på å støtte opp om Rikets virksomhet på det stedet hvor de bor, og de gir regelmessig og med glede bidrag til leie eller vedlikehold av Rikets sal som et senter for den bibelske undervisning. Mange gleder seg også over å kunne være med på å fremme det store vitnearbeid som blir utført overalt på jorden, og de sender sine bidrag til Vakttårnet, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2, eller til et av Selskapets andre avdelingskontorer. Disse gavene blir gitt i den ånd som Jesus rådet sine etterfølgere til å legge for dagen, og det er i sannhet rosverdig. — Matt. 6: 3.
Men hva så med giveren? For Jehova er den som gir, av mye større verdi enn det han gir. At det forholder seg slik, framgår av disse betydningsfulle ordene: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha lyst til mine veier!» (Ordspr. 23: 26) Gir ikke en person som er regelmessig til stede på møtene i Rikets sal, på en enestående måte ære til Jehova, og frambærer han ikke det beste han har, i Jehovas «forgårder»? Står vi ikke i stor takknemlighetsgjeld til Jehova? Er det ikke han som har gitt oss alt det vi har — livet og det storslagne håpet om en ny tingenes ordning?
For noen betyr derfor det å gi Jehova det beste de har, at de bestreber seg på å bruke mer tid i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. Noen vil kanskje bruke ekstra mye tid i forkynnelsen til visse tider i løpet av året ved å være feriepionerer. Andre blir kanskje tilskyndt til å forlate sitt verdslige arbeid og begynne som heltidsforkynnere av Rikets budskap.
Hvordan betrakter så Jehova de anstrengelser hans tilbedere på den måten gjør seg for å gi det beste de har, til ham? Gjennom sin profet Haggai pekte han fram til den tiden vi lever i, og sa at «alle folkenes kostelige skatter» skulle komme til hans åndelige bedehus og der gi ham den ære som tilkommer hans navn. — Hag. 2: 7.
Hva kunne være mer velbehagelig for Jehova enn å se en talløs skare av tilbedere som villig ofrer seg selv for arbeidet med å forkynne om hans navn og rike like til jordens ender? I et profetisk syn som Gud ga apostelen Johannes, fikk Johannes se nettopp dette — ’en stor, talløs skare som sto for Guds trone kledd i lange hvite kjortler og med palmegreiner i sine hender, og som sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!’ (Åpb. 7: 9, 10) De sier dermed i virkeligheten: ’Vi tilhører Gud, Vi vil tjene Jehova av hele vårt hjerte.’
Er det ikke tydelig at det å gi Jehova det beste vi har, er noe som omfatter mange ting? La oss så tenke over alle de foranstaltninger han har truffet med tanke på vårt evige ve og vel, og i takknemlighet gi ham det beste vi har.