Hvem var hetittene?

HETITTENE blir omtalt i en gammel bok som gjengir menneskenes historie helt fra dens begynnelse. Denne boken, Bibelen, forteller at de var etterkommere av Noahs sønnesønns sønn Het. Ettersom Het var sønn av Kana’an og sønnesønn av Kam, var hetittene kana’anitter. — 1 Mos. 10: 1, 6, 15.

Allerede før patriarken Abraham dro til Kana’an, noe han gjorde i år 1943 f. Kr., bodde hetittene der. De skal ha bodd i den fjellendte delen av det sørlige Palestina, nærmere bestemt i byen Hebron og traktene omkring den. (1 Mos. 15: 18—20; 23: 2—20) Flere hundre år senere bodde de fortsatt i fjellbygdene, men nøyaktig hvor stort det området som var bebodd av dem, var, sier ikke Bibelen noe om. — 4 Mos. 13: 29; Jos. 11: 3.

Det ser ut til at hetittene var de eneste av kana’anittene som hadde noen nevneverdig innflytelse og styrke som nasjon betraktet i noen særlig lang tidsperiode etter at israelittene hadde erobret landet. (1 Kong. 10: 29) Bibelen nevner at de hadde konger og militær styrke så sent som på den tid da kong Joram regjerte i Israel (omkring 917—905 f. Kr.). (2 Kong. 7: 6) Det ser imidlertid ut til at syrernes, assyrernes og babyloniernes erobringer av landet knuste deres makt.

I betraktning av den fremtredende rolle hetittene spilte i gammel tid, kunne en vente at arkeologiske funn skulle kaste ytterligere lys over dette folket. En rekke oppslagsverk antyder at det forholder seg slik, og at arkeologien har bekreftet Bibelens beretning om hetittene. Dette reiser følgende spørsmål: Hviler det arkeologiske vitnesbyrd på et solid grunnlag, eller kan det dras i tvil?

Når Hatti-landet blir omtalt i assyriske kileinnskrifter, blir det vanligvis omtalt som om det lå i Syria eller Palestina, og det kan derfor se ut til at det er det landet som var bebodd av dem som Bibelen omtaler som hetittene. Med utgangspunkt i navnet «Hatti» har imidlertid enkelte forskere gått utenom det som sies i de assyriske kileinnskrifter, og forsøkt å forbinde hetittene i den bibelske beretning med et rike som hadde sin hovedstad i Lilleasia, langt nord og vest for Kana’ans land.

I Bogazköy (som tidligere ble kalt Hattusas), en landsby som en mener skal ha vært dette rikets hovedstad, er det blitt funnet mange gamle innskrifter. På grunn av likheten mellom ordene «Hattusas» og «Hatti» har enkelte forskere kalt språket i noen av de innskriftene som er blitt funnet i Bogazköy, «hattisk» eller «hetittisk». En moderne teori går ut på at dette området i gammel tid ble oversvømt av erobrere som førte med seg et nytt språk. Dette språket ble skrevet ned med kileskrift. Dette språket ble avløst av enda et språk, som ble skrevet ned med hieroglyfer. Det har vært antatt at de tre forskjellige språkene representerer tre folkegrupper.

Det kan imidlertid ikke med sikkerhet fastslås at noen av disse gruppene er identisk med den gruppen som Bibelen omtaler som hetittene. E. A. Speiser, en historiker som er klar over de vanskeligheter som knytter seg til det å fastslå hvem hetittene var, sier: «Det problem som knytter seg til hetittene i Bibelen . . . er svært komplisert. For det første har vi spørsmålet angående hvilken type hetitter det dreier seg om i et gitt skriftsted: Hattiene, de indoeuropéiske hetittene, som hadde etterlatt seg kileinnskrifter, eller de hetittene som har etterlatt seg hieroglyfer.» — The World History of the Jewish People, 1964, bind 1, side 160.

Det er også interessant å merke seg at ingen av de kileinnskrifter som er blitt funnet i Bogazköy, omtaler språket som hetittisk. Det er bare enkelte forskere som har trukket den slutning at det er tale om hetittisk. Og med hensyn til de «hetittiske» hieroglyfer sier I. J. Gelb: «Det er fremdeles nokså usikkert hvor hetittenes hieroglyfiske innskrifter skriver seg fra, men alle ting tyder på at de har sin opprinnelse i det egeiske kulturområdet.» (A Study of Writing, 1952, side 83) Egeerhavet ligger mellom Lilleasia og Hellas. Det ser således ut til at disse innskriftene skriver seg fra et sted som ligger langt fra det området som ble bebodd av dem som Bibelen omtaler som hetittene.

Det foregående viser at det ikke med sikkerhet kan sies at de hetittene som omtales i Bibelen, er de samme som innbyggerne i det «hetittiske› rike som Hattusas var hovedstaden i. Likheten mellom navnene «hetitt» og «Hattusas» kan neppe betraktes som noe som i høy grad taler til støtte for at det er tale om det samme folket.

Det at ikke-bibelske kilder ikke kan skaffe til veie visse opplysninger i en slik forbindelse, bør imidlertid ikke gi grunn til bekymring. Ettersom arkeologiske funn ofte blir tolket på forskjellige måter, kan de ikke utgjøre noe solid grunnlag for ens tro på Bibelen. I Bibelen selv finnes det imidlertid tilstrekkelig med beviser for at den er sannhetens bok. En kan ikke unngå å legge merke til dens vise og praktiske råd i forbindelse med dagliglivets problemer, den ærlighet dens skribenter la for dagen, dens indre harmoni og dens mange profetier og den oppfyllelse de har fått.