Den Gud som gir løfter
HVEM er den Gud som gir løfte om en utfrielse for menneskeheten? Hvorfor bør vi tro på hans løfte, og hvordan kan vi stole på det?
Den som gir og holder et slikt løfte, må være Skaperen av alle ting, den allmektige Gud. Det er nettopp det Bibelen viser at han er. Det skulle ikke være noen grunn til å tvile på hans villighet til å utfri menneskeheten og gi den liv i en rettferdig, ny ordning; hans løfte viser tydelig at han ønsker å gjøre det. Men for at vi skal bli overbevist om at han virkelig vil holde det han har lovt, må vi undersøke det han tidligere har gjort, og hvordan andre ting som han har lovt, har gått i oppfyllelse.
Det viktigste løftet han har gitt ved siden av dette løftet om en utfrielse for menneskeheten gjennom hans messianske rike, er det han ga i forbindelse med Messias’ første komme. Fant dette komme virkelig sted slik han hadde lovt?
Beretningen om Messias’ første komme
At det gjorde det, kan bevises ut fra den historiske beretning. På et meget tidlig tidspunkt fastsatte Bibelen visse krav som Messias skulle oppfylle, slik at det med sikkerhet skulle kunne fastslås hvem som var Messias. Noen av disse kravene var:
1) Han skulle bli født i Juda stamme og i kong Davids slektlinje:
«Ikke skal kongespir [symbolet på herskermakt] vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.» (1 Mos. 49: 10) «[Jehova] har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone.» — Sl. 132: 11; Es. 9: 7.
Jesus var av denne slektlinje, noe hans ættetavle, som historieskriverne Matteus og Lukas hentet fra det offentlige slektregister, viser. (Matt. 1: 3, 6, 16; Luk. 3: 23, 31, 33) Påliteligheten av denne ættetavlen, som ble oppbevart i jødenes egne offisielle arkiver, ble ikke dratt i tvil av de jødiske lederne i det første århundre, enda de angrep Jesus på ethvert punkt som de kunne komme på.
2) Han skulle bli født i Betlehem:
«Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blant Judas tusener! Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel.» — Mika 5: 1.
Matteus, som siterer disse ordene, sier: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea . . .» — Matt. 2: 1, 5, 6.
3) Han skulle tre fram ved slutten av de 69 «årsuker» (483 år), som ble regnet fra da gjenoppbyggingen Jerusalems mur ble påbegynt (i 455 f. Kr.):
«Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker; . . . Og etter de sekstito uker skal den salvede utryddes og intet ha.» — Dan. 9: 25, 26.
Jesus framstilte virkelig seg selv på det rette tidspunkt, i år 29 e. Kr. (483 år etter år 455 f. Kr.), for å bli døpt av Johannes. Det var da han ble Messias (den salvede), ved at han ble salvet med Guds ånd. (Luk. 3: 21—23) Jødene var klar over at denne profetien eksisterte, og de «gikk i forventning» på den tid da Johannes, Jesu forløper, begynte å forkynne. — Luk. 3: 15.
Som en oppfyllelse av det profetiske løftet ble Jesus også ’utryddet’, ved at han døde som et gjenløsningsoffer for menneskene omkring tre og et halvt år etter sin dåp. Esaias hadde på lignende måte forutsagt at Messias skulle dø en offerdød. — Es. 53: 10—12.
Den verdslige historie bekrefter at Jesus Kristus levde på jorden, og at han var en enestående lærer. Flavius Josephus, en jødisk historieskriver i det første århundre som ikke var en kristen, skrev at Jesus virket på den tid da Pontius Pilatus var landshøvding, at han var en lærer med stor innflytelse, at han var Kristus, at Pilatus dømte ham til døden, og at han viste seg igjen for sine disipler på den tredje dag. — Antiquities of the Jews, bok XVIII, kap. III, avsn. 3; Joh. 19: 15, 16; 20: 1, 19; Matt. 27: 63, 64; Ap. gj. 10: 40.
Noen vil kanskje stille seg tvilende til Kristi egne disiplers vitnesbyrd om hans oppstandelse, men tenk over følgende kjensgjerninger: Det var omkring 500 vitner. Disiplene var ikke innflytelsesrike menn som kunne overmanne eller bestikke de soldatene som holdt vakt ved Jesu grav. Det er liten sannsynlighet for at så mange skulle ha truffet en hemmelig avtale, især i forbindelse med noe som de ikke ville ha noen personlig vinning av. De kan ikke ha hatt noe selvisk motiv for å vitne om oppstandelsen; det at de gjorde det, førte til at de måtte lide, og til at de risikerte å miste livet. De avla sitt vitnesbyrd nettopp på det sted hvor Messias’ bitreste fiender var, og hvor et bedrageri uten tvil ville ha blitt oppdaget. Og de ventet ikke, men de vitnet med en gang, mens de jødiske ledernes vrede var størst. — 1 Kor. 15: 3—9; Ap. gj. 2: 32; 3: 15; 4: 10, 18—20; 7: 55—58; 8: 1.
At disse, som vitnet om det som hadde funnet sted, ikke «diktet opp» en historie, framgår også av at oppstandelsen kom som en overraskelse for dem i deres fortvilte og nødstilte tilstand. De hadde sett fram til at Jesus skulle bli en jordisk konge, og de ble voldsomt rystet da han døde. (Luk. 24: 13—43; Joh. 20: 24—29) Det var i virkeligheten Jesu oppstandelse som ga dem mot til å bære vitnesbyrd, et mot som selv den hardeste forfølgelse ikke kunne ta fra dem.
Gud sørget for at hans løfte om Messias i de ovennevnte, detaljerte profetiene og i mange andre profetier gikk i oppfyllelse på en så enestående måte at ethvert tenkende menneske som undersøker kjensgjerningene, burde si: ’Gud oppfyller i sannhet sine løfter.’
Andre framstående menns vitnesbyrd
Oppfyllelsen av Guds løfte om å sende Messias er et fremtredende eksempel på hans pålitelighet. Men det finnes utallige andre. Mange menn som tjente Gud i fortiden, så og erfarte hvordan Gud holdt sine løfter, ikke bare en gang, men gang på gang. Blant disse er Josva, David og Salomo.
Josva sa i sin avskjedstale til Israel:
«Så skal I da av alt eders hjerte og av all eders sjel kjenne at ikke et eneste ord er blitt til intet av alle de gode ord [Jehova] eders Gud har talt over eder; de er alle sammen oppfylt for eder, ikke et eneste ord derav er blitt til intet.» — Jos. 23: 14.
Kong David vitnet og sa: «[Jehovas] ord er rene ord.» — Sl. 12: 7.
Hans sønn kong Salomo trådte fram for hele Israel og sa i en bønn:
«Lovet være [Jehova], som har gitt sitt folk Israel ro, således som han lovte! Ikke et ord er blitt til intet av alle de gode ord han talte ved sin tjener Moses.» «[Jehova], Israels Gud! Det er ingen Gud som du, hverken i himmelen eller på jorden, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet . . . du som har holdt det du lovte din tjener David, min far; du lovte det med din munn, og med din hånd har du oppfylt det, som det viser seg i dag.» — 1 Kong. 8: 56; 2 Krøn. 6: 14, 15.
Disse mennene var ikke enfoldige. De var vise menn og ledere for et stort folk, og de var klar over at det bare var fordi Gud overvåket det hele og var trofast mot sine løfter, at disse løftene kunne gå i oppfyllelse. Disse mennene var heller ikke bedragere. Den ærlighet bibelskribentene la for dagen ved å fortelle både om sine egne feil og om de feil som deres ledere og deres folk gjorde, vitner om deres sannferdighet.
Lær mer om denne Gud
Hvis vi er oppriktig interessert i å bli utfridd av denne ødelagte tingenes ordning, vil vi undersøke Guds løfte nærmere. Det finnes ingen annen kilde som gir løfte om en paradisisk jord, gjensyn med våre kjære døde ved en oppstandelse og et evig liv. Menneskenes løfter om en bedre verden blekner i sammenligning med Guds løfte — og menneskene kan likevel ikke oppfylle sine løfter.
Gud elsker dessuten mennesket, sitt skaperverk. Han har lovt en utfrielse, ikke fordi han er forpliktet til det, men av kjærlighet. Det at han sendte sin Sønn til jorden, var en handling på hans eget initiativ som la grunnlaget for menneskehetens utfrielse. Apostelen Paulus skrev: «Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» — Rom. 5: 8.
Hvorfor skulle du så tvile på eller forkaste en slik kjærlig foranstaltning? Ta i stedet til deg mer kunnskap om Gud og hans løfter. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å følge det inspirerte rådet: «Forviss dere om alle ting; hold fast på det som er godt.» — 1 Tess. 5: 21, NW.