Hva historien viser om menneskenes styre
FINNES det noen tenkelig styreform som menneskene ikke har forsøkt? Regjeringene i vår tid er for en stor del et resultat av «statsvitenskap». Dette er en vitenskap som studerer de gode og dårlige erfaringer menneskene har gjort når det gjelder å styre seg selv, med det formål å anvende de beste metoder i dag.
Som følge av det skulle det finnes regjeringer — i det minste noen regjeringer som er i stand til å dekke menneskenes behov, som gir folk det de venter av regjeringen. Finnes det noen slike regjeringer? Hva viser historien om menneskenes styre i nyere tid?
En appell om en verdensregjering
New York Times for søndag 21. mai 1972 inneholdt en helsides erklæring fra en gruppe velkjente borgere i 32 land som kalte seg «De første planetborgere». Erklæringen, som ble kalt «ET OPPROP TIL MENNESKEHETEN», var en anklage mot de bestrebelser menneskenes styre fram til nå har gjort for å tilveiebringe de mest nødvendige ting. Erklæringen inneholdt følgende sterke påstander:
«Menneskelig liv på vår planet er i fare.
«Det er i fare på grunn av krig som kan ødelegge menneskenes bosted.
«Det er i fare på grunn av krigsforberedelser som ødelegger eller minsker utsiktene til en menneskeverdig tilværelse.
«Det er i fare fordi menneskerettighetene ikke blir oppfylt.
«Det er i fare fordi luften forurenses og vannet og jorden forgiftes.
«Det er i fare på grunn av den ukontrollerte befolkningsøkningen.»
Hvilken konklusjon kom så denne erklæringen med? Den kom med en appell til menneskene om i høyere grad å støtte De forente nasjoner.
Men gir historien oss grunn til å sette vår lit til De forente nasjoner?
Krig
Hva viser historien med hensyn til den fare vi er i på grunn av krig? Har menneskenes styre gjort framskritt når det gjelder å sikre freden? Nei, på ingen måte. Vår generasjon har opplevd krig i en utstrekning som ingen tidligere generasjon har erfart. Professor H. S. Commager ved Amherst College sa:
«[Den første verdenskrig] innledet et halvt århundre som har vært preget av konflikter — av uroligheter, kriger, revolusjoner og ødeleggelser i en målestokk som menneskene aldri tidligere har opplevd maken til og ikke engang tenkt seg.» — The Saturday Review for 9. november 1968.
Etter at De forente nasjoner hadde vært i virksomhet i 24 år, ble det kastet et tilbakeblikk på dens historie. U Thant, organisasjonens daværende generalsekretær, sa ifølge Aftenposten (aftennummeret) for 24. oktober 1969:
«Til tross for at vi nå har klart å reise til Månen, er jeg alvorlig bekymret for at vi er utrolig kortsynte, egoistiske, selvtilfredse og likegyldige straks vi blir stilt overfor de store utfordringer her på Jorden.»
Og Lester P. Pearson, Canadas daværende statsminister, oppsummerte resultatene av De forente nasjoners fredsbestrebelser med disse ord: «Freden hviler usikkert på vannstoffbomber. Det er sørgelig at De forente nasjoner ikke har funnet et bedre hvilested for den.»
Kan menneskenes styre virkelig framvise noe som gir oss et berettiget håp om at det noen gang vil innføre fred?
Forurensning
En trusel som er like alvorlig som truselen om krig, er forurensningen. Som ett eksempel på de enorme problemer som en står overfor i kampen mot forurensningen, kan vi nevne avfallsproblemet. I et sammendrag fra National Civic Review gjengir Reader’s Digest for mars 1972 det svar som en rekke av De forente staters ledende eksperter på renovasjonsområdet har gitt på spørsmålet «Hvor alvorlig er egentlig avfallsproblemet?» De sa:
«Den mengde avfall vi samler sammen hvert år, er enorm — 80 milliarder hermetikkbokser, 38 milliarder flasker, 40 millioner tonn papir og kartonger, 180 millioner gamle bildekk, 21 millioner større husholdningsapparater, sju millioner bilvrak. Fjerning av avfall koster oss nå 4, 5 milliarder dollar om året — et tall som kan bli fordoblet i løpet av neste generasjon.»
De farligste av alle avfallsproduktene er sannsynligvis de som kastes i vannet. Vitenskapsakademiet i USA sier advarende: «I 1980 vil vi tømme så mye avfall i vannet at det vil forbruke alt oksygenet i alle de 22 store elvene i De forente stater.»
Er dette et problem som bare én nasjon har? Editorial Research Reports for 1. desember 1971 sier advarende:
«Det store spørsmål for FN-konferansen [i Stockholm i juni 1971] og for alle senere forsøk på å stoppe den verdensomfattende forurensningen er om interessen for miljøet har kommet for sent til å være til noen særlig nytte. Har menneskene i virkeligheten kommet så langt at det ikke er noen vei tilbake? Kan nasjonene i den nåværende krisesituasjon treffe de vanskelige politiske avgjørelser som er nødvendige? Noe mindre enn en fullt ut internasjonal innsats virker nytteløs. Verden har bare ett økosystem; det er slik at ingen nasjon alene kan rense sitt miljø. Luften fører med seg industriforurensninger og pesticider til alle deler av jorden. Praktisk talt hver eneste internasjonale vannvei er forurenset.»
Synes du at denne beretningen er oppmuntrende, at den gir deg tillit til menneskers styre?
Forbrytelser
Kriminaliteten er en annen ødeleggende faktor som ingen regjering har klart å sette en stopper for. Denne kreftlignende plagen sprer seg i virkeligheten med foruroligende fart over hele jorden. I noen land er forbryterverdenen faktisk som en konkurrerende regjering under jorden. Kriminaliteten er blitt kalt «en verdensomspennende epidemi» og «en internasjonal tragedie».
I De forente stater, verdens rikeste land, ser økningen i antall forbrytelser ut til å være særlig stor. De koster nå landet 51, 1 milliarder dollar om året, noe som svarer til over fem prosent av bruttonasjonalproduktet, som er på en billion dollar. Og det er ikke bare «gangstere» som begår forbrytelser. Personer i overordnede stillinger og arbeidere i betrodde stillinger stjeler verdier for et enormt beløp — åtte milliarder dollar i året.
Men det som er mest foruroligende, er antallet av voldsforbrytelser og vinningsforbrytelser. Det blir stadig farligere å ferdes på gatene i byene i De forente stater, og en undersøkelse viser at faren for at en skal bli offer for en forbrytelse, er stigende nesten overalt.
Tall fra FBI viser at antallet av forbrytelser i De forente stater har økt 11 ganger så hurtig som befolkningen. Antallet av alvorlige forbrytelser (mord, voldtekt, ran, overfall under skjerpende omstendigheter, innbrudd, biltyverier, tyveri [av verdier til 50 dollar eller mer]) økte med 148 prosent fra 1960 til 1969, det vil si fra 2 014 600 til 4 989 700.
I London, som i lang tid har vært kjent for i stor utstrekning å ha vært fri for voldshandlinger på gatene, er innbyggerne blitt engstelige, ettersom antallet av overfall og ran har økt. En spesiell politistyrke bevokter nå undergrunnsbanen på grunn av faren for forbrytelser. «En kan ikke føle seg trygg i Birmingham om kvelden,» har en polititjenestemann sagt. Antallet av voldsforbrytelser i Storbritannia steg fra 26000 1966 til 41 000 i 1970. Og situasjonen er den samme i andre land.
Hvilke tegn er det på at menneskenes styre skal løse disse problemene?
Narkotikaproblemet
Narkotikamisbruket er blitt kalt «den verste sykdom i Amerikas historie», og det er på god vei til å bli det i andre land også. Det har vært en viktig faktor i forbindelse med den store økningen i antall forbrytelser. Art Linkletter, som er kjent fra radio og fjernsyn i De forente stater, og hvis datter ble offer for narkotikamisbruket, holdt den 14. september 1971 en tale i New York for en spesiell gruppe fra De forente nasjoner hvor han inntrengende ba regjerlngene om å gjøre noe med dette problemet. I sin tale gjorde han det helt klart at menneskenes styre på visse områder har unnlatt å dekke folks behov og oppfylle deres forhåpninger og ønsker. Linkletter spurte:
«Hvis et innholdsløst, angstfylt liv får folk til å bruke narkotika, hvordan kan vi da forandre dette liv? Hvorfor er det så mange som begår selvmord i verden? Hvorfor blir så mange stilt overfor en personlig krise som de ikke kan se i øynene, løse og overvinne? Hvorfor er narkotikamisbruk så ofte en del av det tragiske bildet?»
I sin avsluttende appell antydet Linkletter at menneskers styre hadde satt seg feilaktige mål. Han sa:
«For menneskeslektens skyld må De forente nasjoner gjøre noe for å hjelpe dem som er i vanskeligheter. Vår verden sliter med heftige debatter, men resultatet spiller ingen rolle hvis våre barn går tapt. Våre vitenskapsmenn planlegger vår ferd i verdensrommet, men det er ikke nødvendig for oss å ta turen hvis vi etterlater oss en verden i smerte.»
Underernæring
Robert S. McNamara, som er president for den internasjonale bank til gjenreisning og økonomisk utvikling (Verdensbanken), tegner et bilde av en underernært verden som skulle få en til å innse at menneskers styre ikke kan gi menneskene det de trenger for å være lykkelige. I en tale som han holdt den 27. september 1971 i Washington, D.C., for styret i Verdensbanken, sa han at underernæring er meget utbredt i de mindre utviklede land, at den er en av hovedårsakene til den store spebarnsdødeligheten, og at den derfor er en av de største hindringer for menneskelig utvikling.
McNamara sa: «Og likevel, til tross for at en kan utrette mye ved hjelp av en forholdsvis liten utgift pr. innbygger, er det knapt et eneste av utviklingslandene som retter et samlet angrep mot problemet.»
McNamara fortsatte ved å påpeke at spebarnsdødeligheten er meget stor i de fattigere land. I India er det for eksempel store områder hvor fra 150 til 200 pr. 1000 levendefødte barn dør i løpet av det første leveåret.
I Den forente arabiske republikk er dødeligheten blant barn mellom ett og to år over 100 ganger så høy som i Sverige. — Vital Speeches of the Day for 15. oktober 1971.
Og en kjent vitenskapsmann har ifølge Det Beste for april 1969 sagt: «Det er skremmende klart at vi har lidt nederlag i kampen for å skaffe nok mat til jordens befolkning. . . . [det er] allerede for sent å hindre en drastisk økning av den dødelighet som skyldes sult.»
Fattigdom og sosial omsorg
En grunnleggende årsak til underernæring er fattigdom, et problem som en hittil ikke har kunnet overvinne eller løse, ikke engang i de rikeste land. Dr. John E. Reilly, som er representant for Overseas Development Council, sier:
«Ifølge Verdensbanken var årsinntekten i utviklingslandene i 1968 følgende: Asia 110 dollar; Afrika 130 dollar; Latin-Amerika 370 dollar; Midt-Østen 330 dollar. Til sammenligning kan nevnes at den gjennomsnittlige årsinntekt pr. innbygger i De forente stater var 4000 dollar; Canada 2500 dollar; Vest-Tyskland 1900 dollar; Storbritannia 1800 dollar.»
Dr. Reilly sier videre at i de landene hvor folk har lave inntekter, er det millioner som må klare seg med halvparten av gjennomsnittet. Er verdens regjeringer med De forente nasjoners hjelp i ferd med å råde bot på denne dystre situasjonen? Nei. Dr. Reilly sier nemlig: «En frykter for at millioner av menneskers levestandard i virkeligheten vil være lavere i 1971 enn den var i 1960.» Han sier videre:
«Dette er en kort oversikt over forholdene i utviklingslandene, men den gir ikke på noen måte det fullstendige bilde av den utbredte sult, den fortvilelse, de manglende utdannelsesmuligheter, den ulike fordelingen av rikdommene, utbredelsen av sykdom, for ikke å nevne den politiske undertrykkelse.»
Til og med i De forente stater, verdens rikeste land, står hele byer overfor en økonomisk krise på grunn av de økende sosiale utgifter. I 1970 beløp de sosiale utgifter seg til 12, 8 milliarder dollar.
Økonomer ser ikke noen løsning på denne situasjonen, noe som blir vist av økonomen Procter Thomson ved Claremont Men’s College i California. Han påpeker at etter hvert som det i en velferdsstat blir bevilget flere og flere penger til sosial omsorg, vil de som mottar slik hjelp, sette fram krav som svarer til bevilgningene. Han sier derfor: «Fattigdom forfølger samfunnet akkurat som skyggen forfølger en mann som løper.»
Befolkningseksplosjonen
Med den befolkningen som er nå, er regjeringene nesten maktesløse. De har problemer på alle kanter og øyner ingen utvei. Dette er ille nok, men nå kaster den store befolkningstilveksten en truende skygge over deres planer for framtiden. I en rapport utarbeidet av Victor-Bostromfondet for det internasjonale forbund for familieplanlegning sa Rudolph Peterson, som er leder for De forente nasjoners Utviklingsprogram:
«Den voldsomme befolkningstilveksten kaster en mørk skygge over alle våre anstrengelser for å fremme den internasjonale utvikling. Å forbedre livsvilkårene i land hvor befolkningen blir fordoblet hvert 20. år, er som et sisyfosarbeid; det er som om en til stadighet skulle rulle en stein opp en skråning bare for å se den rulle ned igjen.»
Og A. H. Boerma, som er generaldirektør for De forente nasjoners organisasjon for ernæring og landbruk, kommer med følgende inntrengende appell:
«Det er ikke nødvendig for meg å dvele ved den kjensgjerning at den nåværende ukontrollerte økningen i folketallet på jorden er i ferd med å få verdens store problemer — sult, fattigdom og arbeidsløshet — til å anta katastrofale dimensjoner. Jeg trenger ikke å beskrive de redsler det kan medføre, og det er ikke min oppgave å gå i detaljer med hensyn til hva som bør gjøres. . . . Men fra denne talerstol vil jeg gjerne komme med en appell til alle det angår, om å erkjenne behovet for å regulere befolkningstilveksten.»
Hva kan en så si at beretningen om menneskers styre viser? Har menneskers styre virkelig løst et eneste av de grunnleggende problemer som hindrer menneskene i å leve sammen i fred og i frihet fra nød, frykt, sult, fattigdom og kriminalitet? Har det gitt menneskene det de virkelig venter seg av en regjering?
Hva ville så framtiden bringe hvis menneskers styre over jorden skulle fortsette? Hvert enkelt av de problemer som er nevnt, det være seg forurensning, krig, sult eller narkotikamisbruk eller et enkelt av flere andre problemer, kan i seg selv føre til en verdensomfattende katastrofe. Samlet utgjør de en komplisert situasjon som mennesker i sin visdom og ved sine anstrengelser ikke har klart å bedre og langt mindre løse.
Viser ikke alt dette at menneskene trenger veiledning fra en guddommelig kilde, ja, at de trenger å lytte til universets høyeste Hersker, Jehova Gud?
[Diagram på side 462]
(Se den trykte publikasjonen)
FORBRYTELSER
Antallet av alvorlige forbrytelser i USA økte 11 ganger så hurtig som befolkningen fra 1960 til 1969.
BEFOLKNING
FORBRYTELSER
[Bilde på side 46]
KRIG Vår generasjon har opplevd krig i større utstrekning enn noen tidligere generasjon.
[Bilde på side 461]
FORURENSNING «Det store spørsmål . . . er om interessen for miljøet har kommet for sent til å være til noen særlig nytte.»
[Bilde på side 462]
NARKOTIKA Narkotikamisbruket er en «sykdom» som er en viktig faktor i forbindelse med den store økningen i antall forbrytelser.
[Bilde på side 463]
FATTIGDOM «Fattigdom forfølger samfunnet akkurat som skyggen forfølger en mann som løper.» Sosiale utgifter pr. år i USA — 12 800 000 000 dollar