La oss juble i Jehovas trass i Harmageddons trengsler

«Selv om fikentreet ikke skulle blomstre og vintrærne ikke skulle bære noe . . . , vil jeg for min del juble i Jehova; jeg vil glede meg i min frelses Gud.» — Hab. 3: 17, 18, NW.

1. Hva er Harmageddon, hvem blir samlet der, og ved hjelp av hva blir de samlet?

ALLE jordens nasjoner nærmer seg hurtig det stadium i det fiendtlige forhold mellom Gud og mennesker som kalles Harmageddon. Han som under inspirasjon skrev den siste boken i Bibelen, sier at det finnes «djevleånder som gjør tegn», og at «de går ut til kongene over hele jorderike for å samle dem til krigen på Guds, den allmektiges, store dag. . . . Og han [de, NW] samlet dem på det sted som på hebraisk heter Harmageddon». — Åpb. 16: 14—16.

2, 3 Hvem har gjort bruk av ordet «Harmageddon», og hvordan er det blitt brukt?

² Ifølge denne korte beskrivelsen er Harmageddon-krigen en konfrontasjon mellom fiendtlig innstilte mennesker og den allmektige Gud. Siden den annen verdenskrig endte i 1945, har redaktører og ledende menn i verden benyttet ordet «Harmageddon» og anvendt det på vår tids forhold. En redaktør i den kanadiske avisen The Spectator skrev følgende i nummeret for 8. desember 1971 under overskriften «De forente nasjoner og krigene»: «Selv om nasjonenes ledere er fullt klar over at slike situasjoner som Midtøsten-konflikten og krigen mellom India og Pakistan lett kunne trekke inn atommaktene, ville enkelte heller risikere Harmageddon enn å overlate noen myndighet til et internasjonalt organ, selv til et som representerer størsteparten av menneskeheten.» (Avsnitt 5)

³ Kort tid etter, 1. januar 1972, hadde avisen The Philadelphia Inquirer en lederartikkel med tittelen «Vi ønsker et nytt år velkommen mens Harmageddon fortsatt blir avverget.» Siste avsnitt i artikkelen lød: «Men nå sist midnatt kunne det sies at menneskeheten hadde klart seg gjennom ytterligere 365 kalenderdager uten å utslette seg selv, og at landet hadde gjennomlevd ytterligere 12 måneder uten blodig revolusjon. Og hvis Harmageddon i 1972 enda en gang kan bli avverget, vil det igjen være tiden vel verdt.»

4. a) Mellom hvem kommer Harmageddon-krigen til å bli utkjempet? b) Hva kommer denne krigen til å medføre for hele menneskeheten, og hvilke spørsmål oppstår i betraktning av det?

⁴ I disse uttalelsene legger vi merke til at Harmageddon bare blir betraktet som en krig mellom mennesker på jorden. De som kom med disse uttalelsene, overså det faktum at Bibelen viser at Harmageddon vil bli en krig mellom mennesker på jorden og Gud, den Allmektige, menneskets og jordens Skaper. Alle kriger har forårsaket trengsler for de folk og nasjoner som har vært innblandet i dem, men «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, vil medføre trengsler for alle mennesker på jorden. Det kommer til å bli den største krig i menneskenes historie. Den må nødvendigvis bli det, ettersom den er en krig mellom alle jordens politiske herskere og den største Stridsmann som noen gang har eksistert, den allmektige Gud. Vil det da, i betraktning av at det vil komme harde trengsler over hele menneskeheten, være mulig for noen på jorden å juble i Harmageddon? Hvilken grunn kan noen mennesker ha til å juble da? På hvilken måte vil det være til hjelp og til gagn for noen å juble i Harmageddon? Det er bare i den hellige bok som navnet Harmageddon skriver seg fra, at vi kan finne svarene på disse spørsmålene.

5. a) Hvilken profet i det sjuende århundre før Kristus fikk også et syn av denne krigen, og hva betyr hans navn? b) Hvordan antyder Habakuk 3: 1 at han var interessert i religiøs musikk?

⁵ Sju hundre år før den kristne profeten Johannes oppga navnet på slagmarken for den kommende, universelle krig, Harmageddon, levde det en hebraisk profet som kom med en beskrivelse av den samme krigen. Hans hebraiske navn var Habakuk, som betyr «omfavnelse (som et uttrykk for kjærlighet)» eller «heftig omfavnelse». Han fullførte nedskrivingen av sin fascinerende profeti omkring år 628 før vår tidsregning. Han var interessert i religiøs musikk. Dette framgår av det tredje og siste kapittel i hans profetiske bok, som er skrevet i form av et lyrisk dikt, et dikt som det skulle settes musikk til. Innledningsverset i dette kapitlet antyder at diktet skulle ledsages av vemodig musikk, den slags musikk som ble benyttet når det ble sunget klagesanger. Den vanlige norske bibeloversettelsen bruker her det hebraiske ordet for klagesang og gjengir dette verset slik: «En bønn av profeten Habakuk; etter Sjigjonot.» En ny norsk oversettelse gjengir den siste delen av verset på denne måten: «Som en klagesalme.» (Så sier Herren — De tolv profeter, oversettelse av 1973) Andre bibeloversettelser sier: «Tone som for sørgesanger», «med sanger eller melodier», «med varierte sanger eller melodier» og «til en klagende melodi». (The Jerusalem Bible; An American Translation; King James Version, randbemerkning; The New American Bible)

6. a) Hvilken ytterligere opplysning gir slutningsordene i Habakuk 3: 19 oss om denne profeten? b) Hvilken bygning hadde han uten tvil i tankene, og hvordan vet vi det?

⁶ Kapitlet avsluttes med en annen musikalsk henvisning: «Til sangmesteren, med min strengelek.» (Hab. 3: 19) Den ovennevnte nye norske oversettelsen bruker ordet «korlederen» i stedet for «sangmesteren». Moffatts oversettelse lyder: «Fra korlederens samling.» Disse musikalske henvisningene har fått noen til å tro at Habakuk var med i koret i templet i Jerusalem og således var levitt. Da profeten Habakuk hadde fullført sin lyriske bønn, må han i det minste ha overgitt den til musikklederen i templet for at han skulle komponere en passende melodi til den. Profeten Habakuk hadde uten tvil templet i tankene, for like før han framsier sin lyriske bønn, sier han: «Men [Jehova] er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden!» — Hab. 2: 20.

7. Hvilket tempel blir omtalt i Habakuk 2: 20?

⁷ Det var sannsynligvis templet i Jerusalem Habakuk hadde i tankene, men det han virkelig omtaler, er Jehovas himmelske, åndelige tempel, som er bygd av ham og ikke av kong Salomo i Jerusalem. Det var det Aller-helligste i dette åndelige tempel Jesus, Messias, gikk inn i da han var blitt oppreist fra de døde og hadde fart opp til himmelen i år 33 av vår tidsregning. — Heb. 8: 2; 9: 23, 24.

8, 9. Når vil ifølge Bibelen Habakuks profetiske bønn få sin oppfyllelse. og hvordan?

⁸ Når vi studerer Habakuks lyriske bønn, kan vi forstå hvorfor han ville at den skulle ledsages av en vemodig eller klagende melodi. Han levde ikke så lenge at han fikk oppleve at hans profetiske bønn ble besvart. De kristne greske skrifter siterer fra Habakuks profeti og viser at den vil få sin endelige oppfyllelse i framtiden, i vår generasjon. Det er derfor vi er interessert i den. Vår tro på at profetien er inspirert og pålitelig, gjør at vi er interessert i å undersøke om den vil bli oppfylt i vår generasjon. I Hebreerbrevet, som ble skrevet til de kristne hebreere omkring år 61 e. Kr., blir det sitert fra Habakuks profeti, kapittel 2, versene 3 og 4. Det står der:

⁹ «I trenger til tålmod, for at I, når I har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovt. For ennå er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge; men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» — Heb. 10: 36—39.

En bønn for hvem og om hva?

10. a) På vegne av hvem taler Habakuk, selv om han uttrykker seg i første person? b) Hvordan kunne således bønnen bli besvart?

¹⁰ I sin profetiske bønn taler Habakuk i første person og bruker pronomenene jeg, meg, min. Men i virkeligheten taler han på vegne av sitt folk, innbyggerne i Juda rike med Jerusalem som hovedstad. Dette framgår tydelig av kapittel 3, versene 13—16, hvor vi leser: «Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede; . . . Du gjennomborer med hans eget spyd hodene på hans skarer, som stormer fram for å spre meg . . . jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må bie på nødens dag.» Det var ikke Habakuk selv som skulle bli spredt av en hærførers skarer, men det folk som profeten Habakuk tilhørte. Selv om Habakuk døde før hans bønn ble besvart, ville det folk som han ba for, og som ’rolig biet’, oppleve oppfyllelsen av den.

11. Hva kan sies om hvorvidt Habakuks bønn ble besvart i 607 f. Kr., i 539 f. Kr. i 70 e. Kr. og i 1967 e. Kr.?

¹¹ I år 607 før vår tidsregning ble byen Jerusalem og dens tempel ødelagt av babyloniske hærer, men Habakuks bønn ble ikke besvart da. Det ble den heller ikke i år 539 f. Kr., da den sterkt befestede byen Babylon ved elven Eufrat falt for medernes og persernes seierrike hærer under perserkongen Kyros den store. Jerusalem ble gjenoppbygd fra år 537 f. Kr. og i tiden deretter, men denne byen ble ødelagt sammen med sitt gjenoppbygde tempel. Det skjedde i år 70 e. Kr., og det var romerske hærer under general Titus som ødela den. Likevel ble ikke Habakuks profetiske bønn besvart da. Romerne bygde en ny by på Jerusalems ruiner. Denne byen var underlagt ikke-jødiske eller hedenske herskere helt til den første verdenskrig brøt ut i 1914. Det at israelerne beleiret Jerusalems gamle bydel under seksdagerskrigen i juni 1967, var ikke svaret på Habakuks bønn. Hverken da eller siden har israelerne opplevd noe som svarer til det som blir beskrevet i Habakuk, kapittel 3.

12, 13. a) På hvem kommer Habakuks bønn til å gå i oppfyllelse? b) Hva kaller den kristne hebreeren Paulus disse?

¹² Kjensgjerningene viser tydelig at Habakuks profetiske bønn ikke kommer til å få sin oppfyllelse på den politiske republikken Israel eller på sionistbevegelsen eller på de kjødelige jøder som bor rundt omkring i de ikke-jødiske land. Det ble åpenbart for de kristne hebreere i det første århundre etter Kristus at Habakuks profeti må få sin oppfyllelse til fordel for de trofaste etterfølgere av Jesus, Messias. Disse sanne disipler av ham ble salvet med Jehova Guds hellige ånd i år 33 e. Kr. og i tiden deretter, og de utgjorde således et åndelig Guds Israel. De er åndelige israelitter, åndelige jøder. (Rom. 2: 28, 29) Apostelen Paulus, som selv var en kristen hebreer, siktet til dette åndelige Israel da han skrev til de kristne i provinsen Galatia:

¹³ «Det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors; for ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. For hverken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» — Gal. 6: 14—16.

14. a) Hva kan sies om hvorvidt kristenheten er «Guds Israel»? b) Nevn et likhetspunkt mellom de åndelige israelitter i det første århundre og de åndelige israelitter i vår tid.

¹⁴ Da apostelen Paulus skrev disse ordene, eksisterte ikke kristenheten, og det var følgelig ikke kristenheten Paulus kalte «Guds Israel». Kristenheten ble til først 300 år senere, da den hedenske Konstantin den store var romersk keiser og Pontifex maximus. Helt fram til nå har kristenheten tydelig vist at den ikke er Guds åndelige Israel, som skulle bli velsignet med «fred og miskunn». Både den første og den annen verdenskrig brøt ut i kristenheten, og de nasjonene som ikke på noen måte viste hverandre «miskunn» under disse krigene, var hovedsakelig nasjoner som tilhørte kristenheten. De trofaste kristne i det første århundre som apostelen Paulus kalte «Guds Israel», ble forfulgt av Romerriket. Levningen av Guds åndelige Israel ble likeledes forfulgt av kristenhetens krigførende nasjoner under den første og den annen verdenskrig. Hvorfor? Fordi disse åndelige israelitter, som er salvet med Guds hellige ånd, prøvde å ’gå fram etter denne rettesnor’ og ikke ta del i kristenhetens nasjoners blodsutgytelser.

15. Hvem har utgjort levningen av det åndelige Israel siden 1914 e. Kr., og hvordan ble den identifisert?

¹⁵ Hvem utgjorde så denne levning av åndelige israelitter som var salvet med Jehovas hellige ånd? De historiske kjensgjerninger identifiserer dem. Det var dem Jesus Kristus sa følgende om i sin profeti om «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW): «Da skal de overgi eder til trengsel og slå eder i hjel, og I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.» (Matt. 24: 9) De åndssalvede kristne som disse profetiske ordene fikk sin oppfyllelse på etter 1914, var de trofaste bibelstudenter som var kjent som Jehovas kristne vitner. Den Kristus-lignende, nøytrale holdning de har inntatt til nasjonenes politikk, revolusjoner og internasjonale kriger, er kjent over hele verden og har ført til at de er blitt hatet og forfulgt av kristenheten og også av nasjoner som ikke tilhører kristenheten. Men deres Gud, Jehova, elsker dem. De er på en måte i hans ’kjærlige favn’, et forhold som profetens navn, Habakuk, antyder.

16, 17. a) Hvorfor er det av største betydning at levningen av det åndelige Israel gjør Habakuks bønn til sin egen? b) Hvorfor var det passende at Habakuk ba «sangmesteren» om å komponere en vemodig melodi til bønnen?

¹⁶ Disse åndelige israelitter i vår tid gjør Habakuks profetiske bønn til sin egen, og de venter at den skal bli oppfylt på dem ved å bli besvart av Jehova, hvis åndssalvede vitner de er. De har en meget viktig grunn til å frambære en slik bønn til Gud. I lys av Bibelens profetier og den situasjon som er under utvikling over hele jorden, venter de at den «store trengsel» om kort tid, i denne generasjon, vil ramme kristenheten og hele resten av denne tingenes ordning og nå sitt høydepunkt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. De er klar over at dette vil bety store vanskeligheter og lidelser for dem og for alle som tar standpunkt på samme side som den åndssalvede levning og blir dens lojale lidelsesfeller. Det finnes allerede en «stor skare» av slike gudfryktige mennesker, som bor som fremmede innenfor det åndelige Israels porter. (Åpb. 7: 9, 10, 14; 2 Mos. 20: 10; Matt. 24: 21, 22) Det var derfor svært passende at profeten Habakuk ba sangmesteren i templet i Jerusalem om å komponere en klagendea melodi til disse innledningsordene:

¹⁷ «0 Jehova, jeg har hørt beretningen om deg. Jeg er blitt redd, o Jehova, på grunn av din virksomhet.» — Hab. 3: 2, NW.

Naturlig å være «redd» på grunn av overnaturlig «virksomhet»

18. Hvordan hørte Habakuk «beretningen» om Jehova, og hvordan hører levningen av det åndelige Israel den?

¹⁸ I likhet med den israelittiske profeten Habakuk har den åndssalvede levning av åndelige israelitter i vår tid hørt beretningen om Bibelens Gud. hvis navn er Jehova. Da Habakuk skrev ned sin profeti, var størsteparten av de inspirerte, hellige skrifter nedskrevet, og gjennom dem hadde han «hørt beretningen» om Jehova. Levningen av åndelige israelitter i vår tid har alle de inspirerte hebraiske skrifter og i tillegg til dem alle de 27 bøkene i de inspirerte greske skrifter. Fordi den åndssalvede levning flittig har studert alle disse hellige skrifter, har den «hørt beretningen» om Habakuks Gud, Jehova, en beretning som er i full overensstemmelse med kjensgjerningene. Det er en fryktinngytende beretning om hva som virkelig har funnet sted på grunn av Jehova Gud.

19. 20. a) Hvordan kan den salvede levning i likhet med Habakuk se Jehovas virksomhet i gammel tid? b) Hvilken virkning bør «beretningen» om Jehovas virksomhet ha på den salvede levning?

¹⁹ Gjennom den bibelske ’beretning’ så profeten Habakuk sin Gud, Jehova, i virksomhet. De som tilhører den salvede levning i vår tid, har likeledes sett ham i virksomhet ved at de i sitt sinn har dannet seg et bilde av hans gjerninger, som blir beskrevet i den bibelske ’beretning’. Hvis de hadde vært personlig til stede på skueplassen og vært øyenvitner til Jehovas virksomhet, ville de ha ’blitt redde’. Habakuk sa jo at han ’ble redd’ bare etter å ha hørt beretningen. Tenk på hva Jehova gjorde i år 1513 f. Kr., da han befridde Habakuks trellbundne forfedre i Egypt og deretter tilintetgjorde den egyptiske faraos vogner og hestfolk da de forfulgte israelittene gjennom passasjen i Rødehavet.

²⁰ Tenk også på hvordan Jehova på en fryktinngytende måte ga seg til kjenne ved Sinai berg i Arabia da han ga israelittene De ti bud. Tenk videre på hva han på mirakuløst vis gjorde til gagn for sitt utvalgte folk i de 40 årene de vandret omkring i den farlige ørkenen, og på hvordan han da disse 40 årene var slutt, førte dem gjennom Jordan-elven mens den gikk over sine bredder, og inn i det lovte land i 1473 f. Kr. Tenk på Jehovas virksomhet opp gjennom århundrene da han oppreiste dommere som skulle tjene som befriere for hans undertrykte folk. Ja, tenk på hvordan Jehova ikke så lenge før Habakuks tid brukte sin himmelske engel til å utslette 185 000 assyriske angripere i løpet av eneste natt og forhindret at Jerusalem ble inntatt av assyrerkongen Sankerib, som trosset Gud. Hvis vi prøver å se for oss all denne virksomhet, som den allmektige Gud, Jehova, utfoldet, burde det føre til at vi blir redde. Habakuk innrømmet at han var redd.

21, 22. a) Hvorfor var det nødvendig å minne om denne fryktinngytende ’beretning’ både i Habakuks tilfelle og i den salvede levnings tilfelle? b) Hvilken inderlig bønn som Habakuk ba, er tiden derfor nå inne til at levningen framsier?

²¹ Men hvorfor skulle en gjøre noe som vil føre til at en blir redd? Hvorfor skulle en tenke på en slik fryktinngytende ’beretning’? Det var nødvendig å gjøre det, for Habakuk så framover i tiden og forutså et internasjonalt angrep på de sanne tilbedere av Jehova. Den salvede levning i vår tid må gjøre det samme, for denne levning vet nå at den tid nærmer seg da dette internasjonale angrep fra Jehovas fiender vil komme. Dette er en tid da en må tro og stole på at den Gud som utøvde en slik «virksomhet», ikke er død! For den salvede levnings skyld og for dens lojale medarbeideres skyld må han være levende og like aktiv som den gang. Tiden er derfor inne til at den bør be den samme inderlige bønn som Habakuk:

²² «Kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme deg!» — Hab. 3: 2.

23, 24. a) Hva ba Habakuk om at Jehova måtte kalle til live? b) Hvem ble ’vred’, hvem ble han vred på, og på hvilken mate måtte han ’komme i hu å forbarme seg’?

²³ Hva var det Habakuk her ba om mens han talte profetisk på vegne av den salvede levning i vår tid? Han ba om at Jehova Gud måtte gjenta sin virksomhet, at han måtte kalle den til live igjen, i årenes løp, på det kritiske tidspunkt i disse årene. La ham igjen kunngjøre sin virksomhet til gagn for sine tilbedere, som er i fare. Jehova har grunn til å bli vred og gå til handling. Hvis hans vrede er rettet mot hans salvede levning og den ’store skare’ av dens lojale medarbeidere på grunn av feil eller ufullkommenheter fra deres side, måtte han da være nådig og huske å vise dem barmhjertighet for sitt hellige navns skyld. Men hvis hans vrede er rettet mot dem som forfølger og angriper hans tilbedere, måtte han da, når han i sin vrede går til handling mot disse overmodige fiender, huske å vise barmhjertighet mot levningen og den ’store skare’ i deres nød. La ham ikke tillate at den «store trengsel» fører til at de dør. La ham oppfylle den profeti hans Sønn, Jesus Kristus, kom med i forbindelse med den «store trengsel»:

²⁴ «For da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli. Og ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» (Matt. 24: 21, 22) «Og dersom ikke Herren forkortet de dager, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld, for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet de dager.» — Mark. 13: 20.

Gud er på marsj!

25, 26. a) Fra hvilke to historiske steder sier Habakuk at Gud marsjerer ut? b) Hvor lå disse to stedene?

²⁵ Etter at profeten Habakuk har bedt Jehova om å kalle til live sin virksomhet fra gammel tid i de årene som kommer, beskriver han hva slags virksomhet det er han ber om. Han sier: «Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. Hva hans glans angår, var den akkurat som lyset. Han hadde to stråler som gikk ut fra hans hånd,- og der var hans styrke skjult. Pest går fram for hans åsyn, og sott følger hans fottrinn.» — Hab. 3: 3—5, vers 4 fra NW.

²⁶ Habakuk nevner her to historiske steder i Midt-Østen, nemlig Teman og Paran-fjellet. Teman var knyttet til landet Edom. Edom (som betyr «rød») var det navn som ble gitt Abrahams sønnesønn Esau etter at han hadde solgt sin førstefødselsrett til sin tvillingbror, Jakob, for en rett røde linser for å stille sin sult. (1 Mos. 25: 27—34) Paran var et fjellrikt ørkenområde nord for Sinai berg. I dette ørkenområdet vandret israelittene omkring i 38 år før de dro inn i det lovte land. (4 Mos. 10: 11, 12; 5 Mos. 2: 14) Landet Edom lå nordøst for dette området, mellom Akababukten og Dødehavet. «Kongeveien» gikk gjennom Edom. Når det gjelder Teman (som betyr «sørlig»), vet vi at Edom (Esau) hadde en etterkommer som fikk navnet Teman, og det sted som het Teman, kan ha vært en edomittisk by. Jødiske autoriteter mener at den lå i den nordøstlige del av Edom. Det var fra Teman ’Gud kom’ da han ledet sitt utvalgte folk til det lovte land.

27, 28. a) Hvordan rykte israelittene fram, trass i fiender og uvennlige folk? b) Hvordan stemmer Moses’ ord overens med Habakuks med hensyn til utgangspunktet for israelittenes vandring?

²⁷ På grunn av edomittenes uvilje og motstand benyttet ikke israelittene kongeveien gjennom Edom, men dro sannsynligvis lenger nord langs Edoms østlige grense og rundt Moab til Dødehavet. (4 Mos. 20: 14—21) Fiender og uvennlige folk langs den ruten israelittene fulgte, hindret dem således ikke i å dra fra fjellområdet Paran og forbi Teman til det lovte land. Profeten Moses var den synlige leder for denne nasjonen, som var på marsj, og hans beskrivelse stemmer overens med Habakuks beskrivelse med hensyn til det sørlige utgangspunkt for de framrykkende israelittene. Bare to måneder før israelittene gikk over Jordan-elven og inn i det lovte land, begynte han å velsigne Israel ved å si:

²⁸ «[Jehova] kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se’ir [hvor edomittene bodde]; han strålte fram fra Parans fjell og kom fra hellige titusener; ved hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, han elsker sitt folk; alle dine hellige er i din hånd.» — 5 Mos. 33: 1—3.

29. Hvordan gikk Jehova foran sitt folk, og hva slags beretning tilveiebrakte han om seg selv?

²⁹ Jehova Gud viste seg naturligvis ikke bokstavelig talt foran de framrykkende israelittene. Men selv om han var usynlig for dem, tilveiebrakte han en ærefull beretning om seg selv som deres usynlige Leder. Han var dessuten også synlig representert ved skystøtten som gikk foran dem om dagen, og ildstøtten som gikk foran dem om natten. — 2 Mos. 13: 21, 22; 4 Mos. 14: 14; 5 Mos. 31: 15.

30. Hvordan kom israelittene igjen fram i lyset etter at de i flere tiår hadde ført en ubemerket tilværelse?

³⁰ Da Jehova i år 1474 f. Kr. til slutt ledet sitt hjemløse folk fra fjellområdet Paran mot deres bestemmelsessted, det lovte land, ble de hedenske folkeslag oppmerksom på det. Det var som et skinnende lys som fikk dem til å se tingene klart og tydelig. Det var et bevis for at Gud i sin egen prakt var på marsj. Hans folk hadde i flere tiår ført en ubemerket tilværelse i ørkenen på Sinaihalvøya, men nå ble de brakt fram i lyset. Det var Jehovas mektige «hånd» som grep inn. Det var som om dobbelte lysstråler gikk ut fra hans «hånd» og utstrålte lys i begge retninger, til begge sider. Styrke er skjult i Jehovas hånd. Det lys som kommer derfra, er et kraftig lys. Fiendtlig innstilte folkeslag kan ikke formørke det eller unngå å se dets herlighet. — Hab. 3: 4, NW.

31, 32. a) Hvordan får Habakuk 3: 5 sin oppfyllelse med hensyn til pest og sott? b) Hvordan viste Jehova at han kunne benytte slike midler, på Moabs sletter?

³¹ Angående «endens tid», som historien viser begynte i 1914 e. Kr., noe som ble markert ved at den første verdenskrig brøt ut, profeterte Jesus at det ikke bare skulle bli internasjonal krigføring, men også jordskjelv, hungersnød og sott. (Matt. 24: 3, 7, 8; Luk. 21: 10, 11; Dan. 12: 4) Sott inntraff som et resultat av de usanitære forhold som ble skapt av den umoralske og krigsherjede menneskehet. Men når Jehova i nær framtid marsjerer til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon, vil han føre døden over mange av sine fiender ved hjelp av et ikkevoldelig, lydløst henrettelsesmiddel, nemlig sott.

³² Det kommer da til å være farlig, livsfarlig, å komme i veien for Jehova når han marsjerer mot seier, for foran seg vil han sende pest og bak seg vil han etterlate seg sine offer angrepet av dødbringende sott. Som Habakuk 3: 5 sa om Jehova: «Pest går fram for hans åsyn, og sott følger hans fottrinn.» Jehova viste at han er i stand til å gjøre dette, i Moses’ siste levedager, da han drepte 24 000 umoralske israelitter på Moabs sletter på den andre siden av elven i forhold til det lovte land fordi de hadde brutt hans bud og drevet utukt med hedenske kvinner og tilbedt den falske guden Ba’al-Peor. — 4 Mos. 25: 1—9.

Folkene blir forferdet

33. Hva vil Jehova gjøre før han går mot fiendens styrker i Harmageddon, slik det framgår av Habakuk 3: 6?

³³ I samsvar med den måten Jehova har handlet på for lang tid siden under bestemte omstendigheter, vil han ta et overblikk over Harmageddons slagmark og merke seg hvor fiendens kamplinjer går. Habakuk fortsetter derfor sin klagesanglignende bønn med ordene: «Han stiger fram [sto stille, NW] og ryster jorden; han ser opp og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid. Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever.» — Hab. 3: 6, 7.

34. a) Hvordan vil jorden bli rystet når Jehova står stille? b) Hvordan vil folkene skjelve når Jehova «ser»?

³⁴ Jehova handler ikke impulsivt og går ikke hodekulls i gang med noe. Han inntar sin stilling og vender sin oppmerksomhet mot den situasjon som krever handling, for å se at han har sine fiender akkurat der hvor han vil ha dem, og avslører fullstendig deres hensikter. Det at han inntar sin stilling og gjør seg klar til å gå til handling, forårsaker et røre på den symbolske ’jord’ som ligger foran ham; det forårsaker noe som ligner et jordskjelv i fiendens jordiske organisasjon. Når det blir tydelig at det virkelig er Jehova som har kommet og står foran dem, blir hele den jordiske organisasjon rystet før den styrter sammen og blir ødelagt. Når folkene til slutt forstår at Jehova Gud, den Allmektige, «ser» dem og retter sin oppmerksomhet mot dem, blir de forferdet. Når de nå får sine øyne opp for hvordan situasjonen virkelig er, får de et sjokk og skjelver av redsel. De blir lik de egyptiske vognkjempere og hestfolk som forsto hva som virkelig var årsaken til deres vanskeligheter da de kjørte seg fast midt i Rødehavet, og begynte å rope: «La oss flykte for Israel; for [Jehova] strider for dem imot egypterne.» — 2 Mos. 14: 25.

35. a) Hva vil skje med organisasjoner som er lik fjell og hauger, og som ligger i veien når Jehova marsjerer fram? b) På hvilken måte vil Jehovas gang da være som i eldgammel tid?

³⁵ Ingen jordisk organisasjon, selv om den er imponerende i likhet med et fjell, vil få hindre Jehovas marsj mot seier. Alle slike fjell-lignende organisasjoner vil bli sprengt i stykker, selv om de ser ut til å være evige hva alder angår. Andre, mindre fremtredende jordiske organisasjoner, som er eldgamle som hauger, vil lide nederlag og synke sammen når Jehova marsjerer framover og tråkker dem ned under sine føtter. Hans gang i Harmageddon vil være som «hans gang . . . i eldgammel tid», bare langt mer omfattende. Det han gjorde i gammel tid, kan han også gjøre i dag. Han vil kalle sin virksomhet fra gammel tid til live.

36. a) Hva blir illustrert ved at Kusans telter er i sorg og teltteppene i Midians land bever? b) Blant hvilket jublende folk er disse ikke å finne?

³⁶ Det Habakuks Gud gjør idet han trenger framover, inngyter uvegerlig frykt i alle dem som hører beretningen om det, og som ikke er vennlig innstilt overfor Jehova og hans utvalgte folk. Habakuk bruker teltboerne i Kusan og Midian, som var nær beslektet eller var nabofolk, som et bilde på disse. Selv om Midians land lå øst for Akababukten og israelittenes ferd til det lovte land ikke gikk gjennom deres område, bevet likevel midianittene, ja, det var som om deres beving forplantet seg til teltteppene deres. Profeten Habakuk så «Kusans telter i sorg». De som bodde i teltene, hadde på følelsen at det ikke betydde noe godt for dem i Kusan at Jehova gikk forbi med sitt gjenløste folk. Den nedtrykte og spente følelsen de hadde, pinte dem og voldte dem sorg. Det vil så visst ikke være bra å være blant dem som føler smerte og bever når de får høre beretningen om hvordan Jehova rykker fram i Harmageddon. De er ikke blant dem som jubler i Jehova under slike omstendigheter trass i de trengsler de da kan bli utsatt for.

[Fotnote]

[Kart på side 108]

(Se den trykte publikasjonen)

PARAN

EDOM

RØDEHAVET

Sinai berg

Akababukten

Teman

Dødehavet

[Bilde på side 104]

Jehovas «virksomhet!» førte til ødeleggelse for Faraos hærer da de forfulgte israelittene gjennom Rødehavet

[Bilde på side 107]

Bibelens ’beretning’ viser at Jehova på mirakuløst vis førte israelittene gjennom Jordan-elven og inn i det lovte land