Pleier du å beholde ting du finner?

HVORDAN reagerer du når du finner noe verdifullt som en eller annen har mistet?

Tenker du straks at dette er ditt, og skyver du til side enhver tanke på å levere det tilbake til eieren, ut fra den oppfatning at det er helt i sin orden å beholde ting en finner?

Det kan være at du ikke ser slik på det. Men begynner du likevel å finne på unnskyldninger for ikke å levere tingen tilbake? Du tenker kanskje som så: ’Vedkommende burde slett ikke ha vært så skjødesløs at han mistet den’, eller: ’Jeg vet ikke hvem eiermannen er. Det er ikke min oppgave å finne ut hvem han er, og dessuten er det for mye bry’.

Alle kan ha lett for å tenke på den måten. Men hvordan ser Gud på dette med å levere tilbake ting en finner?

Vi kan finne ut hvilket syn Gud har, ved å undersøke hva som står om dette, i den loven han ga gjennom Moses. Det heter der: «Dersom du ser din brors okse eller lam fare vill, skal du ikke dra deg unna; du skal føre dem tilbake til din bror. Men dersom din bror ikke bor i nærheten av deg, eller du ikke vet hvem det er, da skal du ta dem hjem til deg, og de skal være hos deg, til din bror spør etter dem; da skal du gi ham dem tilbake. Det samme skal du gjøre med hans asen og med hans klær og med alt hva din bror har tapt — det som er kommet bort for ham, og som du finner; du har ikke lov til å dra deg unna.» — 5 Mos. 22: 1—3.

Når det gjaldt dyr som var blitt borte, måtte finneren sørge for fôr til dyret inntil eieren dukket opp, og han måtte selv betale for det, men dette var ingen unnskyldning for å beholde dyret eller for å la det streife om som et bortkommet dyr, kanskje for å bli stjålet eller angrepet av hunder eller ville dyr.

Men hva ville skje hvis vedkommende som fant noe, beholdt det og ikke leverte det tilbake? Hvis han ble grepet og funnet skyldig, ble han regnet som en tyv. Loven sa: «Hver gang det gjelder svikefull atferd med gods, enten det er en okse eller et asen eller et får eller klær eller i det hele noe som er kommet bort, og så en sier: her er det, da skal saken mellom de to komme fram for Gud; den som Gud dømmer skyldig, han skal gi sin neste dobbelt igjen.» — 2 Mos. 22: 9; jevnfør 2 Mosebok 22: 1, 4.

En slik sak ville bli lagt fram for byens eldste, som handlet som Guds representanter når de dømte i slike saker. De ville foreta undersøkelser slik at kjensgjerningene kom for dagen, og deretter anvende loven. Tapte gjenstander som blir funnet hos en annen, kan vanligvis gjenkjennes på grunnlag av spesielle merker eller kjennetegn, eller av vitner som kjenner gjenstanden. Dette var spesielt tilfelle i det gamle Israel hvor det var små bysamfunn.

Hvis det ble oppdaget at en mann hadde beholdt noe han hadde funnet, hvordan kunne han så med rette bli anklaget for å være en tyv? Hvordan kunne dommerne vite at han ikke bare tok vare på det til eieren dukket opp? Fordi han ikke hadde opplyst om funnet og gjort seg tilstrekkelige anstrengelser for å finne ut hvem som var eieren. En ærlig person ville ha underrettet byens eldste såvel som andre om at han hadde funnet en bestemt ting, og at han tok vare på den for eieren. Den som hadde beholdt gjenstanden, ville da ikke kunne anklages.

Hvis finneren hadde gjort seg de nødvendige anstrengelser for å finne eieren og han hadde ventet en rimelig tid, fikk han uten tvil lov til å selge det han hadde funnet, eller kvitte seg med det på annen måte.

Vær på vakt så du ikke lar deg friste

En som normalt ikke ville stjele, kan bli fristet når han finner en tapt gjenstand. Han kan bli grepet av begjærlighet, slik at han virkelig blir en tyv. I Guds øyne har han syndet, ikke bare mot gjenstandens eier, men også mot Gud selv. Når hans samvittighet sier fra og han innser hva han har gjort, må han straks ordne opp i saken med den som uretten er begått mot, og be Gud om tilgivelse. — Matt. 5: 23, 24.

Hvilken egenskap er det som får en som finner noe, til selvisk å beholde det uten å prøve å finne ut hvem som er eieren, og gjøre det han kan for å levere det tilbake til ham, eller til å forlange finnerlønn? GRISKHET. Og griske mennesker kommer ikke til å få evig liv av Gud. — 1 Kor. 6: 10, NTN.

Anstreng deg for å finne eieren

Noen vil kanskje spørre: ’Hvor langt skal jeg gå når det gjelder å anstrenge meg for å finne ut hvem som er eieren av en tapt gjenstand? Legg merke til følgende opplevelse som et av Jehovas vitner hadde, og som utgjør et godt eksempel for oss:

En mann fra San Francisco mistet en lommebok med 395 dollar da han gikk ut av en drosje i New York. Et av Jehovas vitner fant den. Ifølge opplysninger i lommeboken skulle mannen bo på et hotell i New York, og vitnet henvendte seg der. Mannen var imidlertid reist til London. Av hotellpapirene framgikk det hvor mannen oppholdt seg i London, og vitnet kontaktet ham da over telefon. Mannen var svært takknemlig. Lommeboken med innholdet minus portoutgifter ble deretter sendt til mannens arbeidsplass i San Francisco.

Det er kanskje ikke så ofte at det du finner, er så verdifullt som i dette tilfellet. Det prinsippet Jesus kom med, gjelder ikke desto mindre like fullt: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter? Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noe til eget eie? Ingen tjener kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» — Luk. 16: 10—13.

Selv om det å levere tilbake en tapt gjenstand som regel er en liten sak, har det virkelig å gjøre med følgende spørsmål: Hvem eller hva tjener jeg som min Gud? og: Gjør jeg mot andre det jeg vil at de skal gjøre mot meg? — Matt. 7: 12.

En som er ærlig, vil ikke forlange finnerlønn. Den glede det gir å ha en god samvittighet, er en større lønn. «Salige [lykkelige, NW] er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.» (Sl. 106: 3) Det at vi er ærlige, kan dessuten bidra til å anbefale Guds Ords sannhet og dets rette prinsipper overfor eieren, såfremt det da ikke er selvrettferdighet som er vårt motiv. Det er en av de måtene vi kan «kunngjøre sannheten» på og derved ’anbefale oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn’ som hans tjenere. — 2 Kor. 4: 2.