Et godt forhold skaper god kommunikasjon

«Vi [ville] gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» — 1 Tess. 2: 8.

1. Hvilket spørsmål kan stilles til gifte mennesker, og hvor vil vi vende oss for å finne et pålitelig svar?

ER DERE ektefolk i stand til å snakke åpent og fortrolig sammen som mann og hustru? Dere burde være det. Eller hender det at noe innskrenker, for ikke å si hindrer, kommunikasjonen, slik at dere blir skuffet eller til og med begynner å nære uvennlige tanker? Beretningen om hvordan kommunikasjonen oppsto, og hvordan det ble lagt et godt grunnlag for den, er ualminnelig interessant. For å få opplysning og veiledning om dette emnet vender vi oss ikke til en myte eller en legende, men til Guds Ord, den eneste kilden til pålitelige opplysninger.

2. Hva vil det si å kommunisere, og hvilken konklusjon må vi da trekke?

² Du spør kanskje: Hva vil det si å kommunisere? Det vil si å meddele seg eller å overbringe opplysninger til en annen. Dette fører til at en får noe til felles med den en meddeler seg til. Kommuniseringen kan simpelthen bestå i å overbringe kunnskap og forståelse, men mellom ektefolk kan og bør den også berøre hjertet og være slik at deres følelser og ønsker og deres kjærlige interesse for hverandre kommer til uttrykk. Den enkleste og mest direkte måten dere ektefolk kan kommunisere på, er å snakke med hverandre. Det innebærer at dere fører fortrolige samtaler. Det eksisterer med andre ord et fellesskap mellom dere, en gjensidig forståelse eller følelse av samhørighet. Det som har stor betydning, er ikke bare hva som blir sagt, men også den måten det blir sagt på. Bare et blikk kan si en hel del og overbringe all verdens følelser. Det husker dere sikkert fra den første tiden dere hadde følge, ikke sant? Viser ikke dette at den første betingelse for at det skal være god kommunikasjon mellom dere, er at det er et godt forhold mellom dere?

3. a) På hvilken måte er Bibelen et middel til kommunikasjon? b) Hva kan vi i denne forbindelse lære av Matteus 15: 1—9?

³ Kommunikasjon kan imidlertid også foregå ved hjelp av det skrevne ord. En slik kommunikasjon finner sted når du nå leser. Det skrevne ord overbringer visse tanker til deg. Det beste eksempel på en slik form for kommunikasjon er naturligvis Bibelen. Det store flertall i vår tid, selv i kristenheten, godtar riktignok ikke Bibelen som en bok av guddommelig opprinnelse, selv om den fremdeles blir brukt under gudstjenestene. Det burde ikke overraske deg. Situasjonen var den samme på Jesu tid. Fariseerne og de skriftlærde hevdet bestemt at de holdt loven, men som Jesus viste, holdt de seg først og fremst til sine fedres vedtekter, og derved ’brøt de Guds bud’. Var det Guds skrevne Ord, de hebraiske skrifter, det var noe i veien med? Nei. Det var fariseerne og de skriftlærde som ikke oppfylte den første betingelsen. De sto ikke i et godt forhold til Jehova og var ikke hengitt til ham. Som Jesus sa om dem, idet han siterte fra Esaias’ profeti: «Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.» — Matt. 15: 1—9.

4. Hvordan kan vi vise at vi er mottagelige, og hva vil det føre til?

⁴ I likhet med kristenhetens presteskap i vår tid, som har hele Bibelen, hadde disse mennene god nok kjennskap til hva Guds skrevne Ord sa, men de var blinde og døve for det budskap det overbrakte, og lot seg ikke påvirke av den ånd det formidlet. Det fantes imidlertid unntagelser på den tiden, og det gjør det også i dag. Du kan være blant dem. Som Jesus ved en tidligere anledning sa til sine disipler: «Eder er det gitt å få vite himlenes rikes hemmeligheter; men dem er det ikke gitt. . . . for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem. Men salige er eders øyne fordi de ser, og eders ører fordi de hører.» — Matt. 13: 11—16.

5. Hva var det som skilte menneskets skapelse ut fra frambringelsen av andre skapninger på jorden?

⁵ Ettersom du leser dette, regner vi med at du hører med til de lykkelige unntagelsene. La oss nå se litt på den kommunikasjon som har funnet sted, hvordan kommuniseringen begynte, og hva vi kan lære av dette. I skapelsesberetningen i 1 Mosebok, kapittel 1, legger vi merke til at for hver dag fram til den sjette dag blir handlingen innledet ved hjelp av det hebraiske verbet som betyr at noe skulle finne sted. Ja, Gud ga sine befalinger, men det sies ikke noe om at det var noen person som etterkom dem. Men når vi kommer til kronen på det jordiske skaperverk, legger vi merke til en forandring. Vi leser: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» Skaperen var naturligvis i den stilling at han kunne gi direktiver til en underordnet, men han oppfordret nå til samarbeid. Han bruker en vennlig tone. Det vitner om et godt forhold, et lykkelig kompaniskap. Det er slik det burde være mellom ektefeller. Er det slik du som ektemann taler til din hustru? Sier du: «Kom, la oss . . .»? — 1 Mos. 1: 3, 6, 9, 14, 20, 24, 26.

6. Hvilken veiledning blir gitt de eldste i menigheten i denne forbindelse?

⁶ Selv om vi nå spesielt drøfter det ekteskapelige forhold, får det samme prinsippet sin anvendelse i andre forhold, innbefattet i forholdet mellom de eldste eller tilsynsmennene og andre i Jehovas vitners menigheter. Dere eldste har riktignok et spesielt ansvar, som medfører en viss myndighet, men deres innstilling og den måten dere snakker med andre på, bør være slik at den oppmuntrer til samarbeid, i stedet for bare å gi ordrer. Når dere hjelper noen med et problem, for eksempel et problem som har oppstått i forbindelse med forkynnelsen i visse distrikter, er det mye bedre å si: «La oss løse dette problemet sammen., enn bare å si hva som må gjøres. En kjærlig og uselvisk innstilling bør komme til uttrykk, ikke bare i det vi sier, men også i den måten vi sier det på, og i det vi gjør. Legg merke til hvordan apostelen Paulus la en slik innstilling for dagen da han skrev til menigheten i Tessalonika: «Vi [ville] gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» For et fint eksempel på at et godt forhold skaper god kommunikasjon i form av både ord og handling! — 1 Tess. 2: 8.

Et mønster for god kommunikasjon

7. Hvordan viser Johannes hvem det var Gud snakket med da han sa «La oss gjøre mennesker»?

⁷ Men la oss vende tilbake til skapelsesberetningen. Vet vi hvem det var Jehova talte med på den tiden da mennesket ble skapt? Svaret vil hjelpe oss til å forstå hva det egentlig vil si at mennesket ble skapt i Guds bilde og etter Guds lignelse. I innledningen til sin evangelieberetning om Jesus omtaler Johannes Jesus som «Ordet» og sier at «Ordet» var «i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham», mennesket innbefattet. Johannes sier videre: «Ordet ble kjød . . . og vi så hans herlighet . . . full av nåde og sannhet», og ettersom han «er i Faderens skjød, . . . har [han] forklart ham». Den levende beskrivelsen av Jesus gjenspeiler et godt forhold og god kommunikasjon. — Joh. 1: 1—3, 14, 18; jevnfør Ordspråkene 8: 22, 30, 31.

8. Hva betyr tittelen «Ordet», og hvordan passer den på Kristus Jesus?

⁸ Dette framgår enda tydeligere av betydningen av tittelen «Ordet». Den betyr en budbærer eller talsmann, i likhet med den tjenestemannen som i gammel tid sto foran et avskjermet vindu og overbrakte budskaper fra den abessinske kongen, som befant seg innenfor det avskjermede vinduet, usynlig for tilhørerne. Denne tjenestemannen hadde tittelen Kal Hatze, som betyr «kongens røst eller ord». Guds Sønn var talsmann eller talerør for sin Far, Jehova. Han overbrakte trofast til andre det som Skaperen ville si dem. Han tjente trofast på samme måte mens han var her på jorden. Han sa en gang: «Jeg har ikke talt av meg selv, men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale, . . . Derfor, det jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg.» Han taler og handler også i denne egenskap når han rir ut i spissen for de himmelske hærer for å fullbyrde Guds rettferdige dommer i Harmageddon-slaget, for han blir i den forbindelse kalt «Guds ord». — Joh. 12: 49, 50; 14: 10; Åpb. 19: 13.

9. Hvilket fint mønster finner vi i 1 Mosebok 1: 26, og er det fremdeles mulig å følge det?

⁹ Hvor sterkt inntrykk burde det ikke i betraktning av dette gjøre på oss at mennesket ble skapt i Skaperens og hans elskede Sønns bilde og etter deres lignelse! Det at vi kan forstå dette og snakke sammen om det, er i seg selv et bevis for at det forholder seg slik. I sitt skrevne Ord har Jehova dessuten i sin godhet gitt oss et mønster for et godt forhold og god kommunikasjon, og selv etter 6000 år med synd og ufullkommenhet er det mulig å følge dette mønster. Hundretusener av kristne vitner for Jehova bestreber seg på å gjøre nettopp det med Guds hjelp. Gjør dere ektefolk det?

10. Hvorfor vet ikke de som stoler på menneskelig visdom, hvordan de skal løse ekteskapelige problemer?

¹⁰ La oss se litt nærmere på dette mønstret og på de viktige trekkene ved det som vi må følge, og også på trekk som vi må unngå. Dette er faktisk den eneste måten en kan overvinne vanskeligheter og problemer på, spesielt når det gjelder ekteskapelige forhold. Det finnes riktignok mange forskjellige filosofiske retninger som blir fremmet av ulike organisasjoner som interesserer seg for slike problemer, og som er villige til å gi råd og veiledning. Uten at vi stopper opp og vurderer deres motiver, må vi si at deres bestrebelser i beste fall representerer summen av menneskelig visdom på psykologiens område. De sier i virkeligheten at ekteskapet er et menneskelig forhold og må behandles som det. De anerkjenner ikke Skaperens rettmessige stilling som Opphavsmannen til dette forhold eller som Forfatteren av Bibelen, som gir råd og veiledning med tanke på alle menneskelige forhold. Hvem har vel hørt om en psykiater som henviser sin pasient eller klient til Bibelen som den høyeste autoritet når det gjelder veiledning? Og hvor mange prester er det for den saks skyld som ville råde medlemmer av sin hjord til å vende seg til Bibelen for å få hjelp til å løse slike problemer?

11. a) Hva er det som tydelig viser at mennesket ikke er et resultat av en utvikling? b) Hva framgår av de første ord vi vet at Adam sa, og som vi finner i 1 Mosebok 2: 23?

¹¹ Vi vil imidlertid sky verdslig visdom og i stedet rådføre oss med den bok som er blitt tilveiebrakt av den store Lege, og tillitsfullt søke hans hjelp, «uten å tvile». (Jak. 1: 6) Når vi leser videre fra 1 Mosebok 1: 26, er det innlysende at mennesket ikke er et resultat av en utvikling, slik de vise i denne verden lærer. Hva skjedde da «Gud [Jehova] bygde av det ribbein han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket»? Mannen manglet ikke ord for å uttrykke hva han følte. Han hilste henne ikke med et godkjennende bjeff eller et misfornøyd grynt. Nei, han ga med en gang uttrykk for sin begeistring for denne vidunderlige og høyst velkomne gaven, som ville være en fullkommen medhjelp og utfylle ham. Det er sannsynlig at han ikke bare sto der og så på henne, men at han holdt henne inntil seg da han sa disse ordene, som rommer så mye:

«Dette er endelig bein av mine bein

og kjøtt av mitt kjøtt;

hun skal kalles manninne,

for av mannen er hun tatt.»

Dette var virkelig poesi, riktig i formen og uten overflødige ord. Hver strofe svarte godt til den neste, samtidig som tanken gradvis ble utdypet, og det hele bar preg av fullkommen likevekt. Dette var uten tvil i enda høyere grad tilfelle på det språket Adam talte. Mennesket ble i sannhet skapt i Guds bilde og fikk derved evnen til å meddele seg til andre. — 1 Mos. 2: 22, 23.

12 Hvordan blir Guds Ord avsluttet

¹² På de første sidene i Guds Ord finner vi således en interessant og oppmuntrende beretning om kommunisering mellom personer både i himmelen og på jorden. Guds Ord avsluttes ikke med en imponerende klimaks, men med en vennlig bemerkning om en personlig samtale mellom to som tydeligvis sto i et godt forhold til hverandre. «Han [Kristus Jesus] som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart.» Så hører vi den gamle apostelen Johannes svare, ganske sikkert med strålende øyne: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» Jo før, jo bedre. Det er selve tonen i det. — Åpb. 22: 20.

En hindring blir overvunnet

13 Hvordan ble kommuniseringen berørt av at mennesket syndet?

¹³ Så lenge Adam og hans hustru sto i et godt forhold til sin Skaper og til hverandre, var det ikke noe problem. Men så snart dette forholdet ble ødelagt på grunn av at de med vilje overtrådte Guds lov, oppsto det en hindring for kommunikasjonen. «Adam og hans hustru skjulte seg for Gud [Jehovas] åsyn» da de hørte hans stemme i hagen, for, som Adam sa: «Da ble jeg redd.» De kunne ikke møte sin Gud og var redde for hva han ville si til dem. Når det gjaldt kommuniseringen mellom mannen og hans hustru, kan den ikke ha vært særlig hjertelig. Det blir riktignok ikke gitt noen detaljerte opplysninger om dette, men det framgår av den forklaring Adam ga Jehova i et forsøk på å unnskylde seg selv: «Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.» Til Eva ble det sagt: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Som vi senere skal se, peker ordet «råde» eller dominere uten tvil på en av de viktigste årsakene til dårlig kommunikasjon. — 1 Mos. 3: 8—16.

14. a) Hva vil det si å vandre med Gud? b) Hva viser uttrykket «ved tro», som gjentatte ganger blir brukt i Hebreerne, kapittel 11?

¹⁴ Betyr dette at situasjonen var håpløs for oss mennesker, at vi ikke hadde noen muligheter for å overvinne hindringen? Det er et uttrykk som blir brukt i 1 Mosebok om noen menn, som tyder på at det ikke forholder seg slik. Det sies om Enok og Noah at de vandret med Gud, ikke bare en stund, men hele sitt liv. Det samme må ha vært tilfelle med Abel. (1 Mos. 5: 22—24; 6: 9) Når to vandrer sammen, må det nødvendigvis være et godt forhold mellom dem, slik at de fritt kan snakke sammen. Dette blir også vist ved et annet uttrykk som blir brukt om disse tre og om mange andre. Paulus sier om dem som er nevnt i Hebreerne, kapittel 11, idet han begynner med Abel, at de «ved tro» viste Gud lojalitet og hengivenhet, og at de trodde «at han lønner dem som søker ham». Disse egenskapene er en viktig del av det mønster som vi må følge. — Heb. 11: 4—6.

15. Hvorfor fjernet Jehova den hindring som skyldtes synden, og hvordan bør vi reagere på dette?

¹⁵ Det var Jehova som i sin barmhjertighet og miskunnhet gjorde det mulig for oss å overvinne hindringen, «for han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv». Vi for vår del må imidlertid ha den rette hjertetilstand eller i det minste være villige til å lære å legge den rette innstilling for dagen, for «[Jehovas] miskunnhet er . . . over dem som frykter ham, . . . og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør etter dem». (Sl. 103: 10—14, 17, 18) Vi må ikke innta en egenrådig eller dominerende holdning. Hvis vi nå ser nærmere på dem som Paulus nevnte, merker vi oss to, Abraham og Moses, som vi kan lære mye av i forbindelse med det mønster vi ønsker å følge.

16. a) Hva er verdt å merke seg ved et forhold? b) Hvordan viste Abraham tro og hengivenhet, og hva førte det til?

¹⁶ Et forhold er sjelden uforandret. Det utvikler seg enten i den ene eller i den annen retning. Utviklingen er enten heldig eller uheldig. Dette er noe vi må være på vakt overfor, spesielt hvis vi lever i et så nært samliv som mann og hustru gjør. Ektefeller må for det første ha tro og tillit til hverandre, men dette er ikke noe som kan tas for gitt. Vær påpasselig, selv i små ting, med å legge disse gode egenskapene for dagen. Abraham gjorde dette gjennom hele livet, slik det framgår av den beretningen som begynner i 1 Mosebok, kapittel 12. Paulus nevner tre viktige begivenheter hvor Abraham viste at han hadde en sterk tro og var hengitt til Jehova, ved straks å adlyde: 1) Han forlot sin hjemby og sitt land da han ble kalt, og 2) han oppholdt seg i årevis «som utlending . . . i et fremmed land», og, noe som blir spesielt framhevet, 3) han ’ofret Isak’. (Heb. 11: 8—10, 17—19) Legg merke til hvordan det foregående blir understøttet av det Jakob sier, idet han sikter til dette siste punktet: «Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene, og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.» Legg merke til hvordan dette gode forholdet utviklet seg. Abraham hadde stor tro på Jehova, og Jehova hadde stor tillit til sin venn. — Jak. 2: 21—23; 1 Mos. 18: 19; Rom. 4: 16—22; Gal. 3: 7—9.

17. a) Hvilket forbilde ga Jesus sine etterfølgere? b) Hva er forbundet med vennskap, og hvordan framgår dette av tilfellet med Abraham?

¹⁷ Jesus talte om sant vennskap i forbindelse med god kommunikasjon. Ydmykhet og villighet til å tjene er en viktig del av mønstret. Da Jesus hadde vasket sine disiplers føtter den siste kvelden han var sammen med dem, sa han: «Har nå jeg, eders herre og mester, vasket eders føtter, så er også I skyldige å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt eder et forbilde, for at I skal gjøre som jeg har gjort med eder.» Senere den samme kvelden sa han til dem: «I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder. Jeg kaller eder ikke lenger tjenere; for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør; men eder har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Fader, har jeg kunngjort eder.» (Joh. 13: 14, 15; 15: 14, 15; Fil. 2: 3) Han viste dem fortrolighet og holdt ikke noe tilbake. Jehova talte likeledes med sin venn Abraham en rekke ganger, og en gang hadde de en lang og høyst personlig samtale. Det var den gang da Jehova lot Abraham gå i forbønn for Sodoma og Gomorra, slik vi kan lese i 1 Mosebok, kapittel 18. Her kommer også Sara, Abrahams hustru, inn i bildet. Hun var rask til å tjene. Hun la tro for dagen. Hun viste stor respekt. Og, sier Peter, dere hustruer kan bli «hennes barn . . . når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noe». — 1 Pet. 3: 5, 6; 1 Mos. 18: 6; Heb. 11: 11.

18. Hva var det som var så enestående ved Moses, og hva førte det til?

¹⁸ Det som var spesielt bemerkelsesverdig ved Abraham, var det nære forholdet han sto i til Jehova som hans «venn», mens det som var mest bemerkelsesverdig ved Moses, var den måten Jehova kommuniserte med ham på. Da Jehova gikk i rette med Mirjam og Aron fordi de hadde kritisert Moses, sa han: «Er det en profet som I, så gir jeg, [Jehova], meg til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer [Jehovas] skikkelse.» (Jak. 2: 23; 4 Mos. 12: 6—8) I beretningen om hvordan Jehova mange år tidligere brukte Moses’ telt, som ble slått opp «utenfor leiren et godt stykke fra» som et «sammenkomstens telt», sies det at «alt folket så skystøtten stå i døren til teltet . . . Og [Jehova] talte til Moses åsyn til åsyn, liksom en mann taler med sin neste». Dette førte til en enestående kommunisering da Jehova som svar på Moses’ anmodning «gikk forbi hans ansikt og ropte: [Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet». — 2 Mos. 33: 7—11, 17—20; 34: 6, 7.

19. Hva var grunnen til at Moses hadde en slik enestående stilling?

¹⁹ Moses var den eneste som Jehova kommuniserte med på denne måten. Hvorfor fikk han del i et slikt privilegium? Dels fordi han hadde behov for det som leder for et svært vanskelig folk, et folk som var «hårdnakket» og ’lå i det onde’, og også fordi han selv bevarte en ubrytelig lojalitet overfor Jehova. (2 Mos. 32: 9, 22, 25—29) En annen egenskap blir også nevnt. «Moses var en meget saktmodig [ydmyk, NW] mann, mer enn alle mennesker på jorden.» Også hva dette angår, var han enestående, og det siste som blir sagt i beretningen om ham, er: «Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som [Jehova] kjente åsyn til åsyn.» — 4 Mos. 12: 3; 5 Mos. 34: 10.

Oppsummering

20, 21. a) Hva kan vi lære av det himmelske mønster for et godt forhold og god kommunikasjon? b) Hva kan vi også lære av det jordiske mønster?

²⁰ Hvordan skal vi så oppsummere alt dette? Hva er det som utgjør et godt forhold, som skaper god kommunikasjon? Når vi undersøker de inspirerte skrifter, finner vi for det første det eksempel som Jehova og hans Sønn har satt. Helt fra begynnelsen av hadde de ekte, kjærlig interesse for hverandre. «[Jehova] skapte meg som sitt første verk . . . og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn.» Selv om Jehova var den høyeste, oppfordret han sin Sønn til å samarbeide. Sønnen var på sin side alltid respektfull og lydig. Det eksisterte den beste kontakt og den største tillit mellom dem. De var fullt ut i harmoni med hverandre. — Ordspr. 8: 22, 30; 1 Mos. 1: 26; Joh. 11: 42; 14: 10, 11.

²¹ Hva finner vi når vi ser på det jordiske mønster som er i Guds Ord? Selv om din ektefelle i likhet med deg selv er ufullkommen, bør du lære å gi uttrykk for at du setter pris på ham eller henne, ikke bare i den første tiden, men også etter hvert som årene går. Vær ikke dominerende på grunn av stolthet og selviskhet, slik at du ikke bare vil ha viljen din i større ting, men også venter at din ektefelle skal gjøre selv små ting av bagatellmessig betydning på din måte. Lær i stedet og vandre sammen og snakke med hverandre. Lær å avpasse ditt eget tempo og ditt eget humør etter den annen parts. Bygg opp og bevar en gjensidig tro og tillit. Mistenksomhet er den verste fiende av god kommunikasjon. Vær våken for muligheter til å utvikle og styrke et sant vennskaps bånd. Legg for dagen «øm hengivenhet», «inderlig kjærlighet», barmhjertighet og ydmykhet. — Fil. 1: 8, NW; 1 Tess. 2: 8; Jak. 5: 11.

22. Hvilket viktig spørsmål skal vi også se nærmere på?

²² Selv om et ektepar i all oppriktighet bestreber seg på å gjøre dette, kan det lett oppstå problemer, uansett om begge er sanne kristne eller ikke. Hvordan kan en fortsette å følge en trofast kurs, spesielt i et splittet hjem? Dette spørsmålet vil bli besvart i den følgende artikkel.

[Bilde på side 416]

En abessinsk konges talsmann eller «Kal Hatze»