«Øksen» og Hoggeren

«Roser vel øksen seg mot den som hogger med den?» — Es. 10: 15.

1, 2. a) Hvilken bruk av enkeltpersoner eller nasjoner er ikke uvanlig i historien? b) Hvilke eksempler har vi på at mennesker er blitt brukt som redskaper på denne måten?

DET er ikke uvanlig at en person blir brukt av en annen som et redskap til å få noe utført. Det er heller ikke uvanlig at en hel nasjon blir brukt som et redskap av en person med myndighet som blir betraktet som større enn herskeren i den nasjonen som blir brukt på denne måten.

² Vi har for eksempel tilfellet med kong David i Jerusalem. Han brukte sin hærfører Joab som et redskap til å få ryddet av veien den trofaste hetitten Uria. Uria døde således uten å vite at kong David hadde krenket hans hustru, Batseba. (2 Sam. 11: 1 til 12: 9; 1 Kong. 15: 5) Vi har også tilfellet med pave Hadrian IV, som var engelskmann av fødsel. I 1155 e. Kr. gjorde han England under kong Henrik II til sitt redskap og fikk denne nasjonen til å begynne å underlegge seg hele Irland, slik at pavedømmet i Roma kunne få kontrollen over de irske religiøse lederne.a

3, 4. a) Hvilken nasjon i gammel tid ble brukt som et redskap? b) I hvilken profeti av Esaias finner vi navnet på Ham som brukte Assyria som et redskap?

³ I gammel tid, mange hundre år før den irske kirke underkastet seg romerkirken, har vi et tilfelle da en mektig militærmakt ble brukt som et redskap av en enda større makt. Denne gamle nasjonen var Assyria, på det tidspunkt da den var sin tids verdensmakt, den annen verdensmakt i Bibelens historie. Men hvem var den større makt som var i stand til å bruke den assyriske verdensmakt som et redskap? Hvem denne større makten var, ble gjort kjent for menneskene en tid før assyrerne under kong Sankerib trengte inn i kongeriket Juda i år 732 f. Kr. Hvem denne makten var som var høyere enn det assyriske rike, lå gjemt i følgende ord:

⁴ «Roser vel øksen seg mot den som hogger med den, eller gjør sagen seg stor mot den som drar den? Rett som om staven svingte den som løfter den, som om kjeppen løftet den som ikke er av tre! Derfor skal Herren, [Jehova], hærskarenes Gud, sende tærende sott blant hans kraftfulle menn, og under hans herlighet skal det brenne en brann som luende ild. Israels lys skal bli til en ild, og dets Hellige til en lue, og den skal brenne og fortære hans torn og tistel, alt på en dag. Og han skal gjøre ende på hans skogs og hans fruktbare marks herlighet, både rubb og stubb, og det skal gå som når en syk visner bort. De trær som blir levnet av hans skog, skal lett kunne telles; et barn kan skrive dem opp.» — Es. 10: 15—19.

5, 6. Hva sier Esaias senere om Jehovas evne til å bruke Assyria som et redskap?

⁵ Disse ordene ble nedskrevet av profeten Esaias, Amos’ sønn, som under inspirasjon fullførte nedskrivingen av sin enestående profetiske bok omkring år 732 f. Kr., det året assyrerne trengte inn i Juda land. Esaias erklærer således at den store makt som bruker redskapet, er «Herren, [Jehova], hærskarenes Gud», ja, «Israels lys . . . og dets Hellige». Er denne Hellige i stand til å bruke en hel nasjon som et redskap? For å få et inspirert svar på dette spørsmålet skal vi høre hva profeten Esaias senere sier om «Herren, [Jehova], hærskarenes Gud».

⁶ «Hvem har målt vannene med sin hule hånd og utmålt himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens mold i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler? . . . Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet; se, øyene er som det fine støv han lar fare til værs.» — Es. 40: 12—15.

Den symbolske øksen

7. Hva er nasjonene, sammenlignet med Jehova, og hva sammenligner han seg selv med i Esaias 10: 15?

⁷ Sammenlignet med «Herren, [Jehova], hærskarenes Gud» er alle nasjoner, Assyria innbefattet, som små vanndråper som drypper fra et spann eller som støvkorn på en vektskål. Han kan derfor med største letthet bruke en hvilken som helst nasjon som han måtte velge, som et redskap til å gjennomføre sin guddommelige hensikt med. I Esaias 10: 15 sammenligner han derfor seg selv med en hogger, en sager, en som svinger en stav, og en som løfter en kjepp. Han sier at han «ikke er av tre». Nei, han er ikke skaftet på øksen, og han er heller ikke staven eller kjeppen. Han er den levende Gud, den Allmektige, som gjør bruk av disse symbolske redskapene. Hva er så den symbolske øksen som han hogger med?

8. Hvem er «Assur», som blir omtalt i Esaias 10: 5, 6?

⁸ Tidligere, i det samme kapitlet i Esaias’ profetiske bok, identifiserer Jehova selv den symbolske øksen. I Esaias 10: 5, 6 leser vi disse ordene fra Jehova: «Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven i hans [deres, eldre norsk overs.] hånd. Mot et gudløst [frafallent, NW] folk sender jeg ham, mot et folk jeg er vred på, byder jeg ham fare for å røve og plyndre og trå det ned som skarn på gatene.» Ja, det symbolske redskap som Jehova bruker til å gjennomføre sin hensikt med, er «Assur». Dette uttrykket betegner ikke en enkelt assyrer, ikke engang kongen av Assyria. Det betyr hele nasjonen Assyria, den annen verdensmakt i de bibelske profetier. Ingen enkelt assyrer, ikke engang kongen selv, kunne alene utføre den gjerning som Jehova ga «Assur». Dette framgår av det faktum at etter at Jehova har kalt Assur «min vredes ris», sier han: «Min harme er staven i deres hånd.» (Es. 10: 5, eldre norsk overs.; se også vers 24 i den vanlige norske oversettelsen av 1930.) Det er derfor tydelig at uttrykket Assur blir brukt i kollektiv betydning, nemlig om hele nasjonen Assyria, og særlig om dens militære styrker.

9. På hvilken måte berører oppfyllelsen av profetien i Esaias 10: 5, 6 oss i dag, og hvordan viser apostelen Paulus dette?

⁹ Hvilken interesse har denne gamle profetien om «Assur» for oss i dag? Den har stor interesse. Den er ikke en profeti som bare hører en fjern fortid til. Den er en levende profeti, hvis oppfyllelse i vår tid vil komme til å berøre oss alle. Det er i vår generasjons levetid at den må få sin endelige og fullstendige oppfyllelse. Profetien fikk ikke bare sin anvendelse ved den oppfyllelse den fikk i det åttende århundre før vår tidsregning. Den kristne apostelen Paulus siterte vers 22 i det 10. kapittel i Esaias’ bok og anvendte det på sin tid, i det første århundre av vår tidsregning. I samsvar med Esaias’ profeti var det bare en levning av jødene som godtok kristendommen, og derfor sa apostelen Paulus: «Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst; for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.» — Rom. 9: 27, 28. Se også Romerne 15: 4.

10. Hvem siktet Jehova til med ordene ’et frafallent folk’ og «et folk Jeg er vred på» i Esaias 10: 6?

¹⁰ Mot hvilken nasjon i gammel tid var det Jehova brukte assyrerne som et «ris» og en ’øks’? Grunnen til at et slikt spørsmål interesserer oss alle i dag, er at denne nasjonen var et bilde på vår tids kristenhet. Jehova kalte denne nasjonen i gammel tid «et gudløst [frafallent, NW] folk» og «et folk jeg er vred på». (Es. 10: 6) Med disse ordene siktet Jehova til den nasjon og det folk som utgjorde tistammeriket Israel, som hadde Samaria som hovedstad. Det hadde løsrevet seg fra Davids rike, som hadde Jerusalem som sin hovedstad. Denne løsrivelsen hadde funnet sted etter at kong Salomo, Davids Sønn, var død. «Assur» vitner selv om tistammeriket Israels religiøse frafall og taler hånlig om hovedstaden Samaria og dens «verdiløse guder». (Es. 10: 11, NW) Tistammeriket Israel falt fra tilbedelsen av Jehova Gud i år 997 f. Kr., og de guder som nasjonens frafalne konger deretter innførte, kunne ikke være noe annet enn «verdiløse guder». Ettersom Israel hårdnakket hadde forkastet Jehova som Gud i over 250 år, kunne han med rette omtale det som «et folk jeg er vred på», og som han ville bruke sin «vredes ris» mot. — 1 Kong. 12: 25 til 13: 6; 16: 8—33; Es. 10: 5, 6.

11. Hvilket religiøst system i vår tid svarer til det frafalne tistammeriket Israel, og hvorfor ønsker ikke vi å være en del av dette systemet?

¹¹ Hvor godt svarer ikke kristenheten i vår tid til det frafalne tistammeriket Israel! Kristenhetens frafall fra den sanne kristendom ble ikke bare forbilledlig framstilt ved det gamle Israels opprør mot Jehova som Gud. Det ble også tydelig forutsagt av Jesus Kristus og hans apostler. (Matt. 13: 24—43; Ap. gj. 20: 29—31; 2 Tess. 2: 1—12; 2 Tim. 4: 3, 4) Alle som tror på Bibelen, kan derfor tillitsfullt se fram til at Jehova, hærskarenes Gud, til sin fastsatte tid vil bruke sin vredes symbolske «ris», ja, den symbolske «øksen» mot det ’folk han er vred på’ i vår tid. Vi ønsker ikke å tilhøre dette folket. Det vil derfor være godt for oss å lære hva ’riset’ og «øksen» symboliserer i dag.

12. a) Hvordan brukte Jehova «Assur» som en ’øks’ i forbindelse med det gamle Israel? b) Hvilket forhold sto Assyria den gangen i til Jehovas organisasjon?

¹² På profeten Esaias’ tid brukte Jehova den assyriske verdensmakt som et «ris» mot det frafalne tistammeriket Israel. Det skjebnesvangre året var 740 f. Kr. Da brukte Jehova den assyriske verdensmakt som sin ’øks’ til å hogge ned det avgudsdyrkende Israel med. Dette gjorde han ved å la de assyriske hærer avslutte sin tre år lange beleiring av hovedstaden Samaria og innta den og trå den ned. (2 Kong. 17: 7—23; 18: 9—12) Her skal vi imidlertid legge merke til noe bestemt. Hva er det? Jo, dette: Selv om Jehova brukte den assyriske verdensmakt som sitt redskap da han ødela dem som hadde falt fra tilbedelsen av ham, betydde ikke det at Assyria var en del av Jehovas organisasjon. Denne verdensmakten var en del av Satan Djevelens synlige organisasjon. Assyria ble kalt «Nimrods land». Det var denne Nimrod som grunnla byen Ninive, som ble hovedstaden i Assyria. Grunnleggeren av denne byen ble kjent som «Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova». (Mika 5: 5; 1 Mos. 10: 8—12, NW) Noe annet vi bør legge merke til, er dette: Selv om Jehova brukte Assyria som sitt «ris» og sin ’øks’, ble ikke denne verdensmakten derved en del av Jehovas synlige organisasjon. Den begynte ikke å tilbe ham.

«Øksen» forsøker å rose seg mot Hoggeren

13. Hvilken innstilling hadde «Assur» til det å bli brukt som Jehovas redskap?

¹³ Det gamle Assur eller Assyria hadde ikke til hensikt å tjene Jehova og hadde ikke noe ønske om å fortsette å tjene hans hensikt for å opphøye og ære ham. Derfor sier Jehova videre angående «Assur»: «Men så mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke så; men til å ødelegge står hans hu og til å utrydde folk i mengde.» — Es. 10: 7.

14. a) Hva mente «Assur» selv, til tross for at han bare ble brukt som et redskap? b) Hva tilskynder hans hjerte ham til å gjøre, og hvorfor?

¹⁴ «Assur», følte seg tilskyndt til å gå i en retning som det ikke var tanken at han skulle gå. På det tidspunkt mente Jehova Gud at «Assur» bare skulle være et redskap i hans hånd, et redskap som han i samsvar med sin hensikt skulle bruke til å tukte et gjenstridig folk med. Men «Assur» mente noe annet; han tenkte på noe som var mer i samsvar med hans egen ærgjerrighet. Han legger sine planer, men er det fordi hans hjerte tilskynder ham til å tjene som et redskap for den Gud som den mektige jegeren Nimrod hadde vært i opposisjon til? Nei, hans hjerte er ikke slik. Det tilskynder ham ikke til å legge planer i harmoni med Jehovas rettferdige hensikt. Han planlegger å ødelegge og utrydde nasjoner bare for ødeleggelsens skyld, i likhet med en jeger som hensynsløst dreper dyr. På denne måten håper han å behage sine egne falske guder og ikke Jehova. Han er utelukkende ute etter å erobre verden. Han ønsker ikke å være det Jehova utvelger ham til og gir ham i oppdrag å være, nemlig et tuktens ris. Den handlemåte «Assur» videre følger, viser tydelig dette.

15. Hvem gir «Assur» æren for sin seier, og hvordan framgår dette av ordene i Esaias 10: 8—11?

¹⁵ Fordi «Assur» ikke anerkjenner den allmektige Gud, som bare bruker ham som et redskap, gir han ikke Jehova æren for noe, men tilskriver seg selv æren. Det er lett å se denne innstillingen hos «Assur» idet han gjør seg rede til å omstyrte tistammeriket Israel og innta dets hovedstad, Samaria. Israels rike var et av de riker som «Assur» var fast bestemt på å ødelegge og utrydde: «For han sier: Er ikke mine høvdinger konger alle sammen? Er det ikke gått Kalno som Karkemis? Er det ikke gått Hamat som Arpad? Er det ikke gått Samaria som Damaskus? Liksom min hånd har nådd de andre guders riker, enda deres utskårne bilder overgikk Jerusalems og Samarias, skulle jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilder som jeg har gjort med Samaria og dets guder [verdiløse guder, NW]?» — Es. 10: 8—11.

16. Hvem var disse bespottelige ordene fra «Assur» rettet mot, og til tross for hvilke religiøse makter var han blitt «kongers konge»?

¹⁶ Dette er bespottelige ord, for de er på en foraktelig måte rettet mot den eneste levende og sanne Gud, Jehova. For «Assur» vil de byer som han rekker ut sin hånd for å erobre, være akkurat som de byer han allerede har erobret. De områder han hadde erobret, hadde vært styrt av lokale konger. Nå hadde han gjort dem til sine høvdinger. Hans høvdinger var derfor i virkeligheten «konger», og derfor kunne han selv rose seg av å være «kongers konge». «Assur» hadde merket seg at byene til de konger som han hadde overmannet, hadde mange «guder» og mange menneskelagde bilder, ja, mange flere enn det var i Samaria og i Jerusalem. Men til tross for alle disse guder og utskårne bilder i disse ikke-israelittiske, hedenske byene, hadde «Assur» erobret dem. Viste ikke dette at han var mektigere enn alle disse gudene? Det mente «Assur» selv at han var.

17. Hvorfor mente «Assur» at Samaria og Jerusalem med letthet kunne erobres?

¹⁷ Disse «guder» var likså verdiløse som de var ubetydelige. Samaria og Jerusalem burde derfor med letthet kunne erobres, for disse byene hadde færre guder og færre utskårne bilder enn de ikke-israelittiske byene som hadde måttet underkaste seg «Assur». Det var slik den assyriske kongenes konge tenkte.

18. Hva var det som i virkeligheten satte «Assur» i stand til å innta Samaria?

¹⁸ På det tidspunkt hadde tistammeriket Israel falt fra den sanne religion. Folket hadde begynt å tilbe gullkalver, ja, de tilba til og med den hedenske guden Ba’al. Byen Samaria hadde ikke Jehova som sin Gud. Den hadde i stedet verdiløse guder og menneskelagde avgudsbilder. Det er derfor ikke noe å undre seg over at «Assur» kronet sin tre år lange beleiring av Samaria med å erobre byen i år 740 f. Kr. Denne dåd ville bidra til at «Assurs» hovmod og også hans skamløshet overfor tilbedelsen av Jehova i Jerusalem økte enda mer. Den assyriske erobreren ga seg selv æren for å ha vunnet en militær seier over byen Samaria og plyndret den og ’trådd den ned som skarn på gatene’. Han skrøt av sin tilsynelatende uimotståelige krigsmaskin. Han var ikke klar over at han ble brukt som et henrettelsesredskap av den Gud som Israel hadde falt fra.

19. Hvilket spørsmål kan vi nå stille?

¹⁹ Nå oppstår et meget interessant spørsmål. Ettersom Samaria og tistammeriket Israel var et forbilde på kristenheten, vil vi da i vår tid få se en gjentagelse av det som det frafalne Israel opplevde, i forbindelse med vår tids kristenhet?

En hjemsøkelse av verdenserobreren lovt

20, 21. Hvorfor burde Jehova ifølge Esaias 10: 12—14 være interessert i det «Assur» sier?

²⁰ Hva mener vi? Bør ikke Jehova selv være interessert når en by som hans navn er knyttet til, blir omtalt på en truende måte? Jo, naturligvis! Ved sin profet Esaias avbryter Jehova derfor den selvforherligende monologen til den assyriske imperiebyggeren og sier:

²¹ «Men når [Jehova] har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øynes tross. For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig; jeg flyttet folkeslags landemerker, og deres skatter har jeg plyndret, og i mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høysetet, og min hånd grep etter folkenes gods som etter et fuglereir, og som en sanker forlatte egg, har jeg sanket alle land på jorden, og det var ingen som rørte en vinge eller åpnet sitt nebb og pep.» — Es. 10: 12—14.

22. Hva måtte «Assur» innta hvis han skulle fortsette å gjøre erobringer over hele jorden?

²² Med en slik uttalelse fra «Assur» er det tydelig at den assyriske verdensmakt ikke ville være fornøyd med erobringen av Samaria. Den ville ønske å sanke sammen «alle land på jorden». Jerusalem og Juda land ville være fine egg å sanke sammen. Den assyriske verdenserobreren ville tenke at han hadde den makt og visdom og forstand som skulle til for å gjøre erobringer over hele jorden.

23, 24. a) I hvilken forstand ville det at «Assur» sanket sammen «alle land på jorden», være som å sanke egg fra forlatte reir? b) Hvorfor mente Jehova at han hadde noe han skulle ha sagt angående dette?

²³ Det ville tilsynelatende være en lett sak for «Assur». Det ville være som å sanke egg fra reir som var blitt forlatt av opphavet i frykt. Det ville ikke være noen som rørte en vinge for å slå bort den nærgående hånden som ble strakt ut for å ta eggene. Ingen ville åpne nebbet i protest. Det ville ikke høres det minste pip av klage over plyndringen og ødeleggelsen og bortførelsen som den assyriske krigsmaskin forårsaket. «Assur» kunne derfor gjøre hva han ville med de erobrede områdene. Han kunne forandre eller utslette landegrensene eller bortføre innbyggerne fra deres land, akkurat som han hadde gjort da han bortførte overlevende israelitter til Assyria og befolket det gudgitte Israels land med andre folkeslag.

²⁴ Jehova visste at det som «Assur» særlig traktet etter, var Jerusalem og Juda land. Det var den siste høyborg for tilbedelsen av Jehova som var igjen på jorden. Jehova Gud ville med rette ha noe å si om dette. Han var nødt til å handle i et slikt tilfelle.

25. Hvorfor hadde Jehova en gjerning å gjøre den gangen på Sions berg og i Jerusalem?

²⁵ På dette kritiske tidspunkt, i det åttende århundre før Kristus, hadde Jehova som «Israels lys . . . og dets Hellige» en gjerning å gjøre på Sions berg og i Jerusalem, som lå på Sions berg. (Es. 10: 17) Under den frafalne kong Akas’ regjering var Juda land, Jerusalem innbefattet, blitt besmittet med hedensk avgudsdyrkelse. Men på et tidlig tidspunkt i hans sønn Esekias’ regjeringstid tilskyndte Jehovas ånd den nye kongen i Jerusalem til å rense landet for tilbedelsen av de falske, verdiløse gudene og gjenopprette den rene tilbedelse av Jehova på Sions berg og i Jerusalem, hvor Jehovas tempel sto. Esekias begynte å regjere fem år før «Assur» omstyrtet Samaria. Han regjerte i rettferdighet i 29 år, inntil år 716 f. Kr.

26. Hva fant Jehova at tiden nå var inne til å gjøre, og hvilken konge i Assyria ble berørt av dette?

²⁶ Kong Esekias brøt den politiske forbindelse som hans far, kong Akas, hadde hatt med Assyria. Dette framkalte en konfrontasjon mellom «Assur» og Jehova, Esekias’ Gud. Det var under slike omstendigheter at Jehova fant at tiden var inne til å straffe kongen av Assyria, som trosset ham, og derved «hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øynes tross». (Es. 10: 12) Den bestemte kongen som ble berørt av dette, var Sankerib, sønn av Sargon II. Hans navn betyr «Sin har økt brødrenes antall» eller «måtte Sin erstatte de (tapte) brødre». Ordet «Sin» er navnet på den assyriske måneguden.

27. Hvordan kunne Jehova uten å blande seg opp i Assyrias indre anliggender bruke denne nasjonen som sin symbolske ’Øks’?

²⁷ Sankerib har sitt motbilde i vår tid. Et interessant emne vi nå skal ta for oss, er akkurat hvordan Jehova bruker vår tids motbilledlige ’øks’ til å hogge med. Når vi undersøker dette, bør vi huske at Jehova lot den assyriske verdensmakt i gammel tid ha sin egen organisasjon. Han blandet seg ikke opp i dens indre anliggender. Likevel var det mulig for ham å bruke den assyriske verdensmakt som sin ’øks’. Hvordan? Ved at han ledet dens framstøt, ved at han dirigerte hvor den symbolske «øksen» skulle slå til. På den måten sørget Jehova for å få hogd ned det han ønsket skulle hogges ned.b

[Fotnoter]

[Bilde på side 250]

(Se den trykte publikasjonen)

(Assyriske bokstaver)

Sin achi ir-i-ba

(Måne) (brødre) (han økte)

«Månen har økt brødrene»

Navnet Sankerib i kileskrift og dets betydning