Spørsmål fra leserne

● Hva betyr det at det i Apostlenes gjerninger 12: 15 sies i forbindelse med apostelen Peter: «Det er hans engel»?

Vi kan ikke være sikker på det, ettersom beretningen ikke fortsetter med å forklare hva det betydde. Det kan imidlertid være at den som sa det, tenkte på en hellig engel som representerte Peter, på en som noen vil kalle en «skytsengel».

Herodes Agrippa I hadde arrestert Peter og kastet ham i fengsel. Apostelen befant seg der «mellom to stridsmenn, bundet med to lenker, og vaktmenn utenfor døren». Om natten utfridde Jehovas engel Peter, og han gikk bort til det huset hvor Maria, mor til Johannes Markus, bodde. — Ap. gj. 12: 3—12.

«Og da han banket på porten, kom det en tjenestepike ved navn Rode ut for å høre etter, og da hun kjente Peters røst, ble hun så glad at hun ikke åpnet porten, men løp inn og fortalte at Peter sto utenfor. De sa til henne: Du er fra sans og samling. Men hun forsikret at det var således. Da sa de: Det er hans engel.» — Ap. gj. 12: 13—15.

Rode, som tydeligvis var en kristen, kjente Peter. Hvilken slutning kunne disiplene ha trukket av hennes begeistrede, utrolige melding?

Det greske ordet de brukte, aggelos, betyr bokstavelig «sendebud, budbærer». Selv om det undertiden blir brukt om en menneskelig budbærer, er det det ordet som blir brukt i Bibelen om en åndelig budbærer fra himmelen, en engel. (Jak. 2: 25; Gal. 1: 8) I betraktning av dets to mulige anvendelser har noen kommentatorer sagt at disiplene mente at det ved porten var en mann som Peter hadde sendt fra fengslet med et budskap, en menneskelig budbærer. Dette synes imidlertid tvilsomt, for hvis Peter var under en slik sterk bevoktning, hvordan kunne han da sende en budbærer? Og et slikt syn ville heller ikke forklare det at Rode hadde gjenkjent røsten som Peters røst.

Andre kommentatorer i kristenheten har antydet at disiplene kan ha trodd at Peter var død, og at det var hans «legemsløse ånd» som var der. Men dette kan ikke være en korrekt forklaring, for disse disiplene var klar over at et menneske ikke har en udødelig sjel som kan overleve legemet, men at det er en sjel. — 1 Kor. 15: 45.

Kan det ha vært en åndelig budbærer, en engel? Gud hadde ofte benyttet engler når han handlet med og veiledet sine tilbedere. Jakob fortalte for eksempel om «den engel som forløste meg fra alt ondt». (1 Mos. 48: 16) Jødene kjente til dette. Det ser også ut til at det var en utbredt oppfatning, selv om den ikke direkte har sin støtte i Bibelen, at en engel var tildelt den oppgave å passe på en enkelt israelitt, som en slags skytsengel.

Vi vet ikke i hvilken grad disse kristne jøder i Marias hjem kjente til eller godtok dette. Men de var utvilsomt klar over det som Jesus hadde sagt angående sine etterfølgere: «Se til at I ikke forakter én av disse små! for jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn.» (Matt. 18: 10) Etter å ha kommet over sin første forbauselse kan derfor disiplene ha trukket den feilaktige slutning at Jehova hadde sendt en engel som representerte Peter og til og med talte med en røst som lignet Peters røst.

● Hva menes det med det som sies i Johannes 7: 39: «For Ånden var ennå ikke kommet»? — A. A., USA.

Det betyr at ingen av Kristi disipler ennå var blitt salvet med hellig ånd og kalt til himmelsk liv.

Omkring et halvt år før sin død sa Jesus: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd som de skulle få som trodde på ham; for Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort.» — Joh. 7: 37—39.

Det er klart at Jesus ikke kan ha ment at Guds virksomme kraft eller hellige ånd ikke hadde vært i virksomhet fram til da, det vil si fram til tiden for feiringen av løvsalenes høytid i år 32 e. Kr. Han og hans tilhørere visste at Gud lenge hadde gjort bruk av sin hellige ånd. (1 Mos. 1: 2; 2 Sam. 23: 2; Ap. gj. 28: 25) Guds ånd hvilte over slike trofaste tjenere som Otniel, Jefta og Samson. (Dom. 3: 9, 10; 11: 29; 15: 14) Men det var en måte som ånden ennå ikke var blitt brukt på i forbindelse med ufullkomne mennesker — ingen av disse trofaste tjenere var blitt kalt til himmelsk liv ved hjelp av ånden.

Kvelden før Jesus døde, fortalte han sine apostler at han ville sende dem sannhetens hellige ånd, som ville minne dem om alle de ting han hadde sagt dem. (Joh. 14: 16, 17, 26) Vil det si at de ikke hadde noe av ånden da? Nei, for ved hjelp av ånden hadde de vært i stand til å utføre mirakuløse helbredelser i tilknytning til sin undervisning. (Matt. 10: 5—8) Takket være denne ånd forsto de dessuten mange åndelige ting som Jesus lærte. Men fordi de ennå ikke hadde mottatt den salvelse med ånden som Jesus talte om i Johannes 7: 39, var det en rekke av de ting Jesus lærte, de ikke kunne fatte. De forsto for eksempel ikke at Kristus ville bli oppreist fra de døde til et liv i ånden på den tredje dag, eller at hans rike ville være et himmelsk rike. (Joh. 20: 9; Ap. gj. 1: 6) Dette er forståelig ettersom den tanke at mennesker skulle bli åndeskapninger og leve i himmelen, var fremmed for dem. Når de først selv var blitt salvet med ånden og hadde fått det himmelske håp, ville de forstå betydningen av det Jesus hadde sagt om slike ting.

Selv da Jesus viste seg for sine disipler etter sin oppstandelse, var ånden «ennå ikke kommet» i den betydning som det siktes til i Johannes 7: 39. Den oppstandne Kristus ga dem følgende løfte: «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner.» (Ap. gj. 1: 8) De hadde allerede vitnet om Jesus som Messias, men de hadde ikke vitnet om hans styre i himmelen som en åndeskapning sammen med andre åndeskapninger som tidligere hadde vært mennesker.

Endelig, på pinsedagen i år 33 e. Kr., utgjøt Jesus den hellige ånd som han som en herliggjort åndeskapning hadde mottatt fra Jehova, over sine etterfølgere. (Ap. gj. 2: 4, 33) Dette var første gang at ufullkomne mennesker fikk håp om liv som åndeskapninger i himmelen. Denne salvelse satte de kristne i stand til å forstå betydningen av mange ting Jesus hadde fortalt dem. De hadde dessuten fått et oppdrag.

Disse salvede kristne skulle være «vitner» om Jesus i en ny betydning. De hadde nå fått den ’Hellige Ånd, som var pantet på deres arv’ i himmelen. (Ef. 1: 13, 14) I og med at de forkynte om himlenes rike, var det som om det av deres liv rant «strømmer av levende vann», for sannhetens livgivende vann, som de delte med andre, kunne føre til evig liv. Og forvissningen om dette var ikke noe fjernt. Kallet til himmelsk liv gikk ut på det tidspunktet. Samme dag tok 3000 sjeler imot det «levende vann», ble døpt og fikk den «Hellige Ånds gave». — Ap. gj. 2: 38—42.

Og Jehova har fortsatt å bruke slike salvede kristne. Gjennom dem har han sørget for forståelse av sine hensikter, også av den mulighet nålevende mennesker som tror på Kristus, har til å overleve enden på denne onde tingenes ordning og oppnå evig liv på en paradisisk jord. Hvor sanne har ikke Jesu ord i Johannes 7: 38, 39, angående salvelsen med hellig ånd og det «levende vann», som strømmer fra kristne som har et himmelsk kall, vist seg å være!