Sjelens udødelighet gjenstand for ny vurdering

LIVET er en dyrebar gave fra Gud. Mennesker som er i fare, viser tydelige tegn på at de ønsker å fortsette å leve. Når noen dør nærer gjerne de pårørende håp om at døden ikke betyr «slutten på alt» for vedkommende.

Guds Ord viser at det finnes et enestående håp for de døde. Jesus sa for eksempel: «Dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den ytterste dag. For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» — Joh. 6: 39, 40.

Hva skjer mellom det tidspunkt da et menneske dør, og oppstandelsen «på den ytterste dag»? Er du blitt opplært til å tro at det finnes en udødelig «sjel» som forlater legemet når døden inntrer, og at denne «sjelen» fortsetter å være bevisst og erfare enten glede eller pine mens den venter på å bli gjenforent med legemet i oppstandelsen? Millioner av mennesker som tidligere har trodd på en slik lære, har etter hvert forandret oppfatning. Hvorfor?

Noen som har forandret oppfatning

Gjennom flere hundre år har kjente bibelgranskere og prester vært klar over at læren om sjelens udødelighet er i strid med læren om oppstandelsen. Dette gjelder blant andre bibeloversetteren William Tyndale, som sa: «Ved å anbringe henfarne sjeler i himmelen, helvete eller skjærsilden ødelegger du de argumenter Kristus og Paulus benytter som bevis for oppstandelsen . . . Hvis sjelen var i himmelen, kan du da fortelle meg hvorfor oppstandelsen skulle være nødvendig?» Tyndale bemerket også at læren om sjelens udødelighet skrev seg fra «de hedenske filosofer».

Den romersk-katolske geistlige Ray T. Bosler skrev likeledes i en avisartikkel høsten 1974: «Det nye testamente taler ikke om en udødelig sjel atskilt fra legemet. . . . Når Det nye testamente bruker ordet sjel, sikter det til selve personligheten — legeme og sjel — som får nytt liv i oppstandelsen. . . . Våre teologer er innbyrdes uenige om hva slags tilværelse de hellige egentlig har fram til den endelige oppstandelse. . . . Teologene gjør seg spekulasjoner om det ukjente i denne forbindelse. Vi kan derfor ikke vente særlig hjelp fra dem.» Se også under «Sjel» på side 504 i Erik Gunnes’ oversettelse.

Et jødisk oppslagsverk, The Jewish Encyclopedia, gir følgende kommentar: «Troen på at sjelen fortsetter å eksistere etter at legemet har gått i oppløsning, har mer å gjøre med filosofiske eller teologiske spekulasjoner enn med enkel tro og blir derfor ikke på noe sted uttrykkelig framholdt i Den hellige skrift.»

Hva sier egentlig Bibelen om sjelen?

Hva er en sjel? Kan den dø?

Første gang en menneskelig sjel er nevnt i Bibelen, er i 1 Mosebok 2: 7, hvor det står: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Legg merke til at mennesket ikke fikk, men ble en levende sjel. Sjelen er hele personen, og ikke en usynlig del av den. Visste du det? Legg merke til følgende uttalelser i Bibelen som innebærer det samme:

«Alle av Jakobs hus, som kom til Egypt, var sytti sjeler.» (1 Mos. 46: 27) «Din sjel har lyst til å ete kjøtt.» (5 Mos. 12: 20, eldre norsk overs.) «Og det kom frykt over hver sjel.» (Ap. gj. 2: 43) «Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler på skipet.» — Ap. gj. 27: 37.

Dette har også kjente bibelgranskere vært klar over i flere hundre år. Martin Luther skrev for eksempel følgende om det hebraiske ordet for sjel som blir brukt i Bibelen: «Det sikter ikke bare til en del av mennesket, slik vi tyskere omtaler sjelen, men det sikter til hele mennesket slik det eksisterer med sine fem sanser og som en skapning som opprettholder livet ved å spise og drikke.» Luther henviste læren om sjelens udødelighet til «den endeløse rekke av fantasifostre som finnes på de romerske [katolske] forordningers søppelhaug».

For ikke så lenge siden kom teologen Karl Barth med følgende bemerkning i et radiointervju: «Glem aldri at Bibelen . . . omtaler mennesket som en enhet, en helhet, som en sjel, det vil si dets liv som en person, noe som kan sies å være noe annet enn dets legeme, men ikke atskilt fra det, liksom legemet kan sies å være noe annet enn sjelen, men ikke atskilt fra den.»

Betyr dette at når et menneske dør, så dør sjelen? Bibelen nevner gang på gang at sjeler dør eller blir utryddet: «Min sjel dø de oppriktiges død!» (4 Mos. 23: 10) «I vanhelliger meg . . . for å drepe sjeler.» (Esek. 13: 19) «Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.» (Ap. gj. 3: 23) «Den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden.» — Jak. 5: 20.

Hvordan forholder det seg med en sjel som er blitt drept eller utryddet? Legg merke til hva patriarken Job sier om hva som ville ha skjedd med ham hvis han hadde dødd i fødselen: «Da kunne jeg nå ligge og hvile; jeg kunne sove og hadde da ro.» (Job 3: 13) Ifølge Job hviler de døde; de sover. I overensstemmelse med dette sier Bibelen videre: «De døde vet ikke noen ting.» — Pred. 9: 5; Joh. 11: 11—13; Ap. gj. 7: 60; 1 Kor. 15: 7, 18, 20, 51; 2 Pet. 3: 4.

I hvilken forstand kan sjelen ’fare ut’ og ’vende tilbake’?

I forbindelse med Jakobs hustru Rakels død forteller Bibelen: «Men idet hennes sjel fór ut, ti hun døde, kalte hun hans [sin nyfødte sønns] navn Benoni.» (1 Mos. 35: 18, eldre norsk overs.) Og i forbindelse med at profeten Elias kalte en enkes sønn tilbake til livet, kan vi lese: «Og [Jehova] hørte Elias’ bønn, og barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen.» — 1 Kong. 17: 22.

Hva betyr det at sjelen «fór ut» og «vendte tilbake», i disse tilfellene? Det framgår tydelig av den måten 1 Kongebok 17: 22 blir oversatt på i New American Standard Bible: «Og Herren hørte Elias’ røst, og barnets liv vendte tilbake til det, og det ble levende igjen.» Når noen dør, ebber deres liv som menneskesjeler ut. Det var livet, og ikke noen bevisst substans, som vendte tilbake til guttens kroppsceller. Elias sa da også til guttens mor: «Se, din sønn [hele personen, ikke bare hans legeme] lever.» — 1 Kong. 17: 23.

Er det liv i sheol/hades?

Noen er blitt forvirret av følgende uttalelse om «Babels konge»: «Dødsriket [hebraisk: she·ohlʹ] der nede kommer i uro for din skyld, når det skal ta imot deg; . . . det får alle folkenes konger til å stå opp fra sine troner. De tar alle til orde og sier til deg: Også du er blitt kraftløs som vi; du er blitt lik oss. Nedstøtt til dødsriket [hebraisk: she·ohlʹ] er din herlighet, dine harpers klang; under deg er redt et leie av ormer, og ditt dekke er makk.» (Es. 14: 9—11) Hva betyr disse versene?

Legg merke til at vers 4 i samme kapittel betegner denne beretningen som en «spottesang» (hebraisk: ma·shalʹ, «ordspråklig utsagn»; den latinske oversettelsen Vulgata: paraʹbola, «en lignelse»). I poetiske vendinger blir livløse ting her beskrevet som om de taler. I vers 8 har vi et ytterligere eksempel på dette: «Også sypressene gleder seg over deg, Libanons sedrer: Siden du falt og ble liggende, stiger ingen hogger opp til oss.» — Se også Dommerne 9: 8—15.

Guds Ord viser selvfølgelig ikke at bokstavelige sypresser og sedertrær kan glede seg og snakke med hverandre. Det er heller ikke meningen at vi skal oppfatte det slik at de dødes sjeler er ved bevissthet i dødsriket og sitter på troner. Beretningen er ganske enkelt en poetisk forutsigelse av at Babylons kongelige dynasti skulle falle og miste sitt verdensherredømme.

I den autoriserte engelske oversettelsen blir det hebraiske ordet she·ohlʹ gjengitt med hell (helvete) i vers 9, men med the grave (graven) i vers 11. I et bibelleksikon som er redigert av Schaff-Lange, heter det:

«Bruken av ordet hører hovedsakelig hjemme i Det gamle testamentes poetiske språk . . . Sheol framtrer som summen av alle graver. Hvem vil vel våge å benekte denne siden av saken, spesielt når det gjelder 31. og 32. kapittel i Esekiel? Det er graven i sin alminnelighet, som kaller til seg alt jordisk liv, hvor høyt det enn måtte ha nådd.»

En lignelse som har mye til felles med den ovennevnte, finner vi i Lukas 16: 19—31. Her forteller Jesus om «en rik mann» som pines av ild i hades (et gresk begrep som tilsvarer det hebraiske she·ohlʹ), mens «en fattig mann ved navn Lasarus» velsignes i «Abrahams skjød». Men heller ikke her er det snakk om sjeler som lider etter at de fysisk sett er døde. Dette er også en lignelse, og sammenhengen viser at den rike mann er et bilde på jødenes religiøse ledere på den tiden, mens Lasarus representerer de alminnelige mennesker som tok imot Jesus Kristus. Det disse klasser hver for seg opplevde etter Jesu død, svarer til Jesu billedlige tale.a

«Den uslokkelige ild»

Hva mente så Jesus da han snakket om «helvetes ild»? (Matt. 5: 22, gjengitt med «Gehennas ild» i NW) Et eksempel på hva Jesus lærte om Gehenna, finner vi i Markus 9: 43—48:

«Og om din hånd frister deg, da hogg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvete [Gehenna, NW] i den uslokkelige ild . . . Og om din fot frister deg, da hogg den av! det er bedre at du går halt inn til livet enn at du har dine to føtter og kastes i helvete [Gehenna, NW] . . . Og om ditt øye frister deg, da riv det ut! det er bedre at du går enøyd inn i Guds rike enn at du har to øyne og kastes i helvete [Gehenna, NW], hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slokkes.»

Støttet Jesus her en utbredt jødisk forestilling om en tilstand av brennende pine etter døden? Jødene på den tiden hadde faktisk ikke noe bestemt syn på de dødes tilstand. Følgende sitat er hentet fra A Rabbinic Anthology som er samlet av de jødiske forskerne Claude Montefiore og Herbert Loewe:

«Også et annet punkt virker forvirrende, for ifølge én lære er det slik at når du dør, så sover du til du igjen ’oppstår’ i den alminnelige oppstandelse og til den endelige dom. Ifølge en annen lære er det slik at når du dør, så kan du, forutsatt at du er rettferdig eller angrer (og i særdeleshet hvis du er en israelitt), straks i lykksalighet få del i livet i den velsignede kommende verden, og hvis du er ond og er en avgudsdyrker og en fiende av Israel, kan det hende at du kommer rett til helvete når du dør. . . . Det kan også hende at du etter en tid i helvete vil bli utslettet. Eller det kan hende at du blir utslettet ved din jordiske død. Det finnes en mengde avsnitt som antyder eller gir uttrykk for alle disse forskjellige, besynderlige oppfatninger og forvirrede synspunkter, og det finnes ingen enkelt teori eller oppfatning som er alminnelig godtatt.»

La du merke til at en av de jødiske oppfatninger av de dødes tilstand gikk ut på at de døde «sover» fram til oppstandelsen, og at en annen mulighet var ’utslettelse’? Da Jesus talte om Gehenna, var det tydeligvis utslettelse han hadde i tankene, for ved en senere anledning ga han sine disipler denne formaning: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» — Matt. 10: 28.

Men hvis dette er tilfelle, hvorfor forbandt da Jesus Gehenna med «ild»? Vi kan hente noen bakgrunnsopplysninger i denne forbindelse i The New Bible Commentary (1965): «Gehenna var den helleniserte form av navnet ’Hinnoms dal’, en dal ved Jerusalem hvor ild ble holdt ved like for at den skulle fortære byens avfall. Dette er et sterkt bilde på endelig tilintetgjørelse.» Bibelens omtale av Gehenna utgjør derfor ikke noe grunnlag for læren om evig, bevisst pine i helvetes ild.

«En fullstendig platonisk innstilling»

Når Bibelen aldri nevner noe om at en udødelig sjel forlater legemet i dødsøyeblikket, hvor kan da en slik forestilling skrive seg fra ? Teologene har lånt den fra den greske filosofen Platons tenkning, og han hadde den igjen fra hedenske mystikk-religioner som oppsto i fortidens Babylon. Platon skrev: «Tror vi at døden eksisterer? Er den ikke en atskillelse av sjel og legeme? Og det å være død er fullendelsen av dette; når sjelen eksisterer i seg selv og blir befridd fra legemet og legemet blir befridd fra sjelen, hva annet enn døden er så dette?» (Faidon, avsn. 64) The Encyclopedia of Philosophy (1967) bemerker:

«Enhver som hevder at ånden eller sjelen er en substans i den forstand at den egentlig kan sies å eksistere alene og utenfor legemet, slutter seg derved til Platon, og enhver som oppfatter denne formodede substansielle ånd eller sjel som den virkelige eller sanne person, antar en fullstendig platonisk innstilling.»

I hvilken grad gresk filosofi har innvirket på kristenheten, framgår av professor Douglas T. Holdens uttalelse i boken Death Shall Have No Dominion:

«Den kristne teologi har smeltet sammen med gresk filosofi i den grad at den har fostret mennesker med en tro som er en blanding av ni deler gresk tenkning og én del kristen tenkning.»

Ifølge Bibelen er menneskesjelen selve mennesket. Når et menneske dør, er det derfor sjelen som dør. (Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.) De døde er uten bevissthet og oppfatter hverken velbehag eller pine inntil de får livet tilbake ved hjelp av en oppstandelse. (Pred. 9: 5, 10; Sl. 146: 4; Ap. gj. 24: 15) Den utbredte religiøse lære om sjelens udødelighet skriver seg ikke fra Guds Ord, men fra gresk filosofi. Bør ikke også du i betraktning av dette ta opp spørsmålet om sjelens udødelighet til ny vurdering?

[Fotnote]