Nyheter som gir grunn til ettertanke
En radikal klimaforandring
● I et forsøk på å finne støtte for den teori at Nord-Amerika og Europa en gang var knyttet sammen med en landbro, foretok noen vitenskapsmenn nylig noen undersøkelser på Ellesmereøya i Nordvestterritoriene i arktisk Canada. Det er interessant å se at de fant «beviser for at det i de dagene var et fuktig og temperert klima i området». — New York «Times», 24. september 1976.
Men Ellesmereøya er nå i det store og hele dekket av is. Hvordan kan en slik fullstendig klimaforandring forklares? Bibelens historiske beretning synes å gi et svar. Den forteller at det ble skapt en «hvelving» rundt jorden, og at denne ’hvelvingen skilte vannet under hvelvingen fra vannet over hvelvingen’. Hele jorden må ha hatt omtrent det samme varme klima på grunn av den drivhusvirkning vannsvøpet «over hvelvingen» frambrakte. — 1 Mos. 1: 6, 7.
I 2 Peter 3: 5, 6 (NW) får vi bekreftet at jorden «hadde framstått fast ut av vann og midt i vann», og videre at «ved disse midler led datidens verden ødeleggelse da den ble oversvømt av vann». Vannsvøpet forsvant tydeligvis under vannflommen. Det kan være den viktigste årsaken til at det senere er blitt så kaldt i de arktiske områder.
Den største katastrofe
● Nobelprisvinneren Linus Pauling var hovedtaler ved amerikanske kjemikeres forbunds 100-årsjubileum, som ble feiret i New York i fjor. Ifølge tidsskriftet «Chemical & Engineering News» sa dr. Pauling at det om mellom 25 og 50 år «kommer til å inntreffe en katastrofe som vil bli den største i verdens historie». «Men,» het det videre, «han regner med at menneskeslekten kommer til å overleve. Og innen 2076 vil den kanskje ha løst sine problemer.»
Velinformerte mennesker ser ikke lyst på framtiden, uansett hvilken grunn de måtte ha. Hva enkeltpersoner angår, er det naturligvis ingen som vet om de kommer til å oppleve en ny dag. Disippelen Jakob skrev: «I som ikke vet hva som skal hende i morgen! For hva er eders liv? I er jo en røk som viser seg en liten stund og så blir borte!» — Jak. 4: 14.
Men når det gjelder menneskeheten i sin alminnelighet, er det et helt annet spørsmål. Bibelen viser tydelig hvilken framtid den går i møte. Den viser at Guds krig, Harmageddon, vil komme i denne generasjon og utslette de onde. (Matt. 24: 34, NW; Åpb. 16: 14—16) Men jorden vil bestå, og rettferdig innstilte mennesker vil fortsette å leve på den. Salmisten sa: «De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og bo i det evinnelig.» — Sl. 37: 29; se også Matteus 5: 5.
Rådville biologer
● Bladet «National Geographic» sier at vitenskapsmenn «har frambrakt ikke bare aminosyrer, men også de fleste andre viktige molekyler som livet er avhengig av». Deres kunnskap er ikke desto mindre begrenset. Bladet sier: «Til biologenes store skuffelse kan de imidlertid bare spekulere på hvordan disse enkle, organiske molekylene har dukket opp i de geologiske perioder som proteiner og gener. Enda mer uforståelig er det hvordan disse proteinene og genene møttes og dannet den første celle med evnen til å dele seg. Sjansene for at de rette molekyler ikke skulle være på det rette sted til rette tid, er uhyre stor. Men de tidsperioder naturen opererer med, slik vitenskapen måler dem, er også kolossale. Ja, det som umulig kunne ha skjedd i et hvilket som helst øyeblikk, kunne med sikkerhet inntreffe hvis det fikk talløse tidsaldere på seg.»
Ifølge dette resonnementet ville en gruppe sjimpanser som fikk metallstykker, ståltråd og lignende, kunne bygge et jumbojetfly med alt nødvendig utstyr hvis de bare fikk være sammen lenge nok. Men vi vet at sjimpanser aldri ville klare det, selv om de hadde «talløse tidsaldere» til å utføre oppgaven i. Og levende molekyler er naturligvis mye mer komplisert enn et fly. De vitner om at en stor Intelligens har frambrakt dem.
Fordi mange vitenskapsmenn mener at slike ting er blitt til ved tilfeldigheter og som følge av at det har gått lang tid, blir de stadig rådville når de betrakter mange av «naturens» undere. De hadde ikke behøvd å bli det hvis de hadde anerkjent Jehova som «Gud, som har skapt alt». — Ef. 3: 9.