Den lykke som skriver seg fra en «villig ånd»

«KAN JEG HJELPE TIL?» Et slikt vennlig spørsmål kan fortelle mye om en person. Hva viser det? At han har en «villig ånd». Det å hjelpe en annen eller å delta i et meningsfylt arbeid bringer glede og lykke. Mange i vår tid oppnår stor lykke ved å delta i det verdensomfattende arbeid som Jesus befalte sine etterfølgere å utføre. Hvilket arbeid er det? «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) Ja, Jehovas vitners årbok for 1977 viser at 2 248 390 la en slik villig ånd for dagen i 1976 og brukte 359 258 019 timer i det arbeid som består i å dele dette «gode budskap» med andre, i 210 forskjellige land og øysamfunn. Dette er virkelig en enestående oppfyllelse av disse profetiske ordene, som David uttalte: «Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag.» — Sl. 110: 3.

En slik villig ånd har alltid kjennetegnet Jehovas tilbedere, fra og med Abel og helt fram til rettferdselskende mennesker i vår tid. Jehova på sin side har i høy grad velsignet en slik villighet. Hvor takknemlige kan vi ikke være for at han har gitt oss anledning til å legge en slik villighet for dagen, til glede for oss selv! De som i vår tid har en slik ånd, kan forstå hva Jesus mente da han sa at «det er en større lykke å gi enn å få». (Ap. gj. 20: 35, NTN) Har du erfart dette? Ja, sann lykke skriver seg fra det å dele noe med andre, å delta i noe, å være villig til å hjelpe til. Å være oppmerksom på de muligheter vi har til å gi, og hvordan vi kan gi, kan i høy grad øke vår lykke.

Tenk på hvordan Jehova handlet med Israels folk i gammel tid. De hadde mange anledninger til å legge en villig ånd for dagen, og når de gjorde det, ble de rikelig velsignet. Beretningen i 2 Mosebok 19: 7, 8 forteller om den tid da Moses «kalte . . . folkets eldste til seg og bar fram for dem alle disse ord som [Jehova] hadde pålagt ham». Hvordan reagerte israelittene? «Da svarte folket alle som en og sa: Alt det [Jehova] har sagt, VIL vi gjøre.» (Se også 2 Mosebok 24: 3 og 24: 7.) Beretningen viser at så lenge de fortsatte å legge en slik villig ånd for dagen, hadde de framgang.

Senere var det andre anledninger som bød seg. Da israelittene var i ørkenen, måtte de samle materialer til byggingen av tabernaklet. Som Moses sa: «Ta av hva eders er, en gave til Herren! Enhver som er VILLIG I SITT HJERTE, skal bringe gaven til Herren, gull og sølv og kobber, og andre ting. (2 Mos. 35: 4—9, 20—29, vers 5 fra eldre norsk overs.) Israelittenes villighet kom tydelig til uttrykk. Det var ikke bare det at de skaffet til veie det som trengtes, men 2 Mosebok 36: 6, 7 sier: «Da lot Moses rope ut i hele leiren: Ingen, hverken mann eller kvinne, skal lenger bære noe fram som gave til helligdommen! Så holdt folket opp med å bære fram gaver. Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulle fullføres, ja mer enn nok.» Hvordan må ikke folket ha gledet seg!

Som en kontrast til dette har mange kirkesamfunn og religiøse organisasjoner i vår tid store økonomiske vanskeligheter, foruten at de har andre problemer, på grunn av mangel på villighet fra medlemmenes side. De tar alle midler i bruk for å skaffe penger. I De forente stater benytter kirkesamfunnene seg av bingospill og lotterier foruten kollektbøsser og pengekonvolutter, og i det siste har en også arrangert såkalte «Las Vegas-kvelder», etter forbilde av kasinoene i denne byen. I en New York-avis sto det nylig at 407 prester i New York erkebispedømme hadde uttalt seg om den kritiske økonomiske situasjonen i deres kirker. De sa at det i dag bare er så vidt de har «hodet over vannet», og at de ’frykter for morgendagen’. Det het videre i meldingen: «På grunn av denne frykten planlegger mange prester å åpne kasinoer for offentligheten når det den 1. februar 1977 blir lovlig for velferdsinstitusjoner å arrangere såkalte Las Vegas-kvelder. De liker kanskje ikke hasardspill, men de trenger virkelig de inntekter det gir.» Kan du tenke deg at Kristus Jesus ville ha innført noe slikt i templet på hans tid? Beretningen viser klart og tydelig hva han mente om forretningsinteresserte menn som forsøkte seg med den slags. — Matt. 21: 12, 13.

Slike framgangsmåter ble heller ikke brukt av de første kristne. De hadde en villig ånd. Ifølge tidlige historikere finnes det ikke noen beretning som viser at de benyttet seg av kollektbøsser, spill om penger eller tiende. En som ble omvendt til kristendommen omkring år 190 e. Kr., Tertullianus, skrev: «Selv om det er et slags skrin der, er det ikke inngangspenger som blir lagt i det, som om religion skulle være et kontraktforhold. Hver enkelt har med seg et beskjedent beløp en gang i måneden og ellers når han måtte ønske det, men bare hvis han ønsker det og er i stand til det Det er et frivillig bidrag, så ingen blir tvunget til å gi.» (Apology, XXXIX, 5) De første kristne ga av hjertet, og det gjorde dem lykkelige. De var villige til å gi.

Når en føler seg nødt til eller forpliktet til å gi, enten på grunn av press eller på grunn av nysgjerrige eller misbilligende blikk, mister en lykken og gleden ved å gi. Det kan naturligvis også være enkelte velstående personer som ønsker å gi av sin overflod, sannsynligvis for å oppnå en viss prestisje. Men selv om slike nå får det de er ute etter, ’ære av menneskene’, går de glipp av de velsignelser og den lykke Jesus talte om. (Matt. 6: 1—4) Vi kan virkelig sette pris på apostelen Paulus’ oppmuntrende ord: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver. . . . I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud.» — 2 Kor. 9: 7, 11.

Selv om vi alle har vårt personlige ansvar når det gjelder å delta i Rikets arbeid og komme med våre bidrag til det på forskjellige måter, er det mange som har funnet det passende og gledebringende å sende frivillige bidrag direkte til Selskapet Vakttårnet. Her i landet kan slike bidrag sendes til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2. I andre land sender vitnene sine bidrag til sine respektive avdelingskontorer. På denne måten har mange hatt den glede å vite at de har en andel i Jehovas arbeid, ettersom alle slike bidrag blir brukt til fremme av kunngjøringen av Guds rike. Det at vi benytter oss av denne muligheten, kan bringe oss stor lykke. Det er villighet som teller, noe følgende eksempler viser.

For ikke lenge siden fikk Selskapet Vakttårnets hovedkontor i De forente stater et brev, hvor det blant annet sto: «Kjære brødre! Vedlagt sender jeg et bidrag fra min mor, som er 86 år gammel. Hun ba meg gi uttrykk for hennes store verdsettelse av bladene Vakttårnet og Våkn opp!, som hun regelmessig får i posten. . . . Hun holder seg våken åndelig sett ved at hun regelmessig leser i Bibelen, foruten i Vakttårnet, noe hun stadig takker for og betrakter som et uttrykk for Jehovas kjærlige godhet.» I et annet brev sto det: «Kjære brødre på Betel! Mitt navn er Marisa. Jeg er åtte år. Jeg bor i Iowa. Bestefar sendte meg to dollar, så jeg sender dere en dollar, for den andre dollaren vil jeg spare til det store stevnet. Jeg sender dere denne dollaren, slik at dere kan lage nye ’Vakttårn’ . . . Jeg liker de fine bildene i Vakttårnet . . . Jeg lurer på når paradiset kommer?» Det er ikke tvil om at en slik villig ånd hos de unge vil bli velsignet av Jehova. Den gjenspeiler den gode opplæring foreldrene har gitt slike barn, idet de har framelsket en villighet til å hjelpe til.

Ja, det er en slik villig ånd og kjærlig støtte som har gjort det mulig for Selskapet å bli brukt av Jehovas vitner som et redskap til å utføre en rekke funksjoner, som alle har vært til velsignelse for Jehovas folk. De midler som kommer inn, blir for eksempel brukt til å arrangere lokale, nasjonale og internasjonale stevner, som er åndelig oppbyggende og til stor oppmuntring for alle som elsker rettferdighet. De gjør det mulig å sende ut modne menn som reisende tilsynsmenn for å hjelpe menighetene til å arbeide i samsvar med Guds vilje. De blir brukt til å dekke utgiftene i forbindelse med Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead, som utdanner misjonærer, og til å hjelpe disse misjonærene til å holde det gående i alle deler av verden, også på steder hvor det «gode budskap» aldri før er blitt forkynt. Den økonomiske hjelp som blir gitt, gjør det også mulig å ha «spesialpionerer» i isolerte områder, hvor de kan forkynne Bibelens budskap og organisere nye menigheter. Alle som arbeider ved de 97 avdelingskontorene verden over, og som legger en slik villig ånd for dagen, får også det de trenger for å kunne fortsette i dette arbeidet. Hvert år blir millioner av kroner brukt til å hjelpe disse heltidsarbeiderne, som nå teller over 22 700, til å fortsette i sitt arbeid.

Foruten den direkte økonomiske støtte som disse tusener av spesielle representanter har fått, er det også gjennom Selskapet Vakttårnet blitt gitt økonomisk støtte til slike som har vært offer for ulykker og naturkatastrofer, for eksempel jordskjelv og orkaner. Dessuten er hele skipsladninger med klær og mat blitt sendt til katastrofeområder for å hjelpe de nødlidende. Nå, i forbindelse med de internasjonale stevner for Jehovas vitner som skal holdes i 1978, har alle en enestående anledning til å hjelpe disse heltidstjenerne i forskjellige deler av verden til å overvære et av disse stevnene. Slik hjelp kan gis ved et frivillig bidrag som sendes enten direkte til Selskapet eller gjennom den lokale menighet. Det bør da oppgis at slike bidrag skal gå til «Stevnefondet 1978».

Vi har dessuten alle god anledning til å oppnå lykke ved å legge en slik villig ånd for dagen der hvor vi bor. Hvordan er det med den lokale menighet? Er det behov for penger til Rikets sal — til husleie, bygging, vedlikehold, brensel, lys, vann og så videre? Vi vet at dette krever penger, og vi bør derfor spørre oss selv om vi tenker over hvilke muligheter vi har til å være til hjelp hva dette angår. En villig ånd fjerner alle problemer i forbindelse med slike spørsmål.

Det arbeid som består i å forkynne og gjøre disipler, har stadig stor framgang, og vi ser tydelig at Jehova Gud støtter sitt arbeid og sitt folk. Måtte vi i forbindelse med utvidelsen av dette verdensomfattende arbeidet fortsette å være våkne for de muligheter vi har til å vise vår villighet, og måtte vi erfare den sanne glede som en slik ånd bringer. Hvis vi gjør det, vil vi kunne si med David: «Gi meg igjen din frelses fryd, og opphold meg med en villig ånd!» — Sl. 51: 14