Spørsmål fra leserne
● I Johannes 1: 1 blir betegnelsen «Gud» brukt både om Faderen og om Sønnen, Ordet. Men i den greske tekst er ordet for «gud» (theos) skrevet på forskjellige måter i disse to tilfellene. Hvorfor er det det? Hvilken betydning har det?
For dem som ikke er kjent med det greske språk, kan det se ut til at det at ordet først er stavet theon og deretter theos, er av betydning. Men forskjellen har ganske enkelt å gjøre med den kasus det greske ordet står i.
Johannes 1: 1 (NW) lyder slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud [τὸν θεὸν, bokstavelig: guden], og Ordet var en gud [θεὸς].»
Det greske språk har fem kasus — nominativ, genitiv, dativ, akkusativ og vokativ. Hvordan et ord staves, kan variere, avhengig av hvilken kasus det står i. Som et eksempel kan nevnes den bestemte artikkel. Den maskuline form av den bestemte artikkel skrives slik i entall i de første fire av disse kasusene: ὁ, τοῦ, τῷ, τὸν.
På lignende måte blir ordet theos i Johannes 1: 1 stavet i samsvar med den kasus det står i. I det første tilfellet («Ordet var hos Gud») står det i akkusativ og er derfor stavet θεὸν. Men i det andre tilfellet står det i nominativ og er derfor stavet θεὸς. Formen theos viser ikke i seg selv hvem det er tale om, eller hvilken stilling han har, noe 2 Korintierne 4: 4, 6 viser. I vers 4 blir Satan omtalt som θεὸς, «denne verdens gud», og i vers 6 blir Skaperen omtalt som θεὸς. Stavemåten er theos i begge versene, ettersom ordet begge steder står i nominativ. Det at ordet theos er stavet forskjellig i de to tilfellene i Johannes 1: 1, viser derfor ikke at det er noen forskjell i betydningen; ordet betyr i begge tilfellene «gud».
Det som er interessant, er at i Johannes 1: 1 blir den bestemte artikkelen ὁ [ho] ikke brukt foran theos når det siktes til Sønnen, Ordet. Angående dette skriver den kjente bibeloversetteren William Barclay:
«Bortsett fra i tilfelle da det er spesielle grunner for det, står den bestemte artikkel alltid foran greske substantiver, . . . Når et gresk substantiv ikke har artikkelen foran seg, utgjør det snarere en beskrivelse enn en identifikasjon og har snarere karakter av et adjektiv enn av et substantiv. Vi kan finne nøyaktig det samme på engelsk. Hvis jeg sier: ’James is the man’ [Jakob er mannen], identifiserer jeg Jakob med en bestemt mann som jeg har i tankene. Men hvis jeg sier: ’James is man’ [Jakob er menneske], viser jeg ganske enkelt at Jakob er et menneske, og ordet ’man’ blir brukt for å beskrive vedkommende, ikke for å identifisere ham. Hvis Johannes hadde sagt ho theos ēn ho logos, og altså brukt den bestemte artikkel foran begge substantivene, ville han tydelig ha identifisert logos [Ordet] med Gud, men fordi han ikke har noen bestemt artikkel foran theos, står det som en beskrivelse og har mer karakter av et adjektiv enn av et substantiv. Noe klossete oversatt ville setningen da lyde: ’Ordet var i den samme klasse som Gud, tilhørte den samme tilværelsesorden som Gud.’ . . . Johannes identifiserer ikke her Ordet med Gud. For å si det ganske enkelt: Han sier ikke at Jesus var Gud.» — Many Witnesses, One Lord (1963), sidene 23, 24.
Både dr. Edgar J. Goodspeed og dr. James Moffatt gjengir derfor denne setningen slik i sine oversettelser: «Ordet [eller Logos] var guddommelig.» Lyder Brun gjengir denne setningen slik i sin oversettelse: «Ordet var av guddomsart.» På den måten kommer den fine nyansen i den ordlyd apostelen Johannes brukte, fram, en nyanse som er i harmoni med den kjensgjerning at Jesus ikke hadde like stor makt som Faderen eller var like evig som han, men var Faderens Sønn, som var skapt. (1 Kor. 11: 3) New World Translation gjengir også dette verset riktig når den sier: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud.»