Hvordan israelittene satte Jehova på prøve i ørkenen

«DERE skal ikke sette Jehova deres Gud på prøve.» (5 Mos. 6: 16, NW) Disse ordene sa Moses til sitt folk ved slutten av deres 40 år lange opphold i ørkenen. Vi forstår alvoret i denne advarselen når vi tenker over hvor ofte israelittene virkelig satte Jehova på prøve i løpet av sin vandring fra Sinai berg til Moabs ødemarker, slik det framgår av beretningen i 4 Mosebok. De kristne i vår tid kan høste gagn av å lese denne beretningen, og det var i virkeligheten også derfor den ble nedskrevet. — Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11.

I den latinske oversettelsen Vulgata blir 4 Mosebok kalt «Numeri», et ord som skriver seg fra den greske oversettelsen Septuaginta, og som betyr «tall». Dette navnet sikter til de folketellingene som det fortelles om i 4 Mosebok, kapitlene 1 til 4 og 26. Jødene ga imidlertid boken et mer passende navn, nemlig «I ørkenen», basert på det fjerde ordet i bokens første kapittel i den hebraiske tekst.

Hvem skrev 4 Mosebok? Det finnes mange beviser, både i denne boken og i den øvrige delen av Bibelen, for at det er Moses som har skrevet den. Den er siden gammel tid blitt tilskrevet ham, først av jødene og senere av de første kristne.

VED SINAI BERG

Israel hadde befunnet seg ved foten av Sinai berg omkring et år da Moses opptok manntall over Israels stridsstyrke. Antallet av stridsdyktige menn var 603 550, noe som viser at hele folket besto av omkring tre millioner. Moses ga de forskjellige stammer hver sin plass i leiren, og Levi stamme og tabernaklet fikk sin plass midt i leiren. Han ga også instrukser om hvilken rekkefølge stammene skulle marsjere i, og i betraktning av Israels senere historie er det av interesse at Juda stamme var størst og tok ledelsen.

På Guds befaling ga Moses nøyaktige instrukser med hensyn til hvilke plikter de forskjellige grupper av Levi stamme skulle ta seg av. Denne stammen tok Jehova Gud ut i stedet for de førstefødte, som var hans eiendom fordi han hadde spart dem da han utryddet de førstefødte i Egypt.a

Moses fikk også instrukser om hvordan israelittene skulle forholde seg når de skulle slå leir, og når de skulle bryte opp, og når det gjaldt andre organisasjonsmessige spørsmål. De fikk også lover som viste hvordan de skulle forholde seg når en mann mistenkte sin hustru for utroskap, og lover om nasireernes løfter, som innbefattet at de måtte la håret vokse og ikke spise og/eller drikke noe som kom fra vintreet. Boken inneholder også en fortegnelse over de gaver stammehøvdingene for de forskjellige stammer ga da tabernaklet ble fullført, en fortegnelse som gir oss et visst begrep om disse stammehøvdingenes velstand.

I den første delen av boken finner vi den velkjente velsignelsen som Jehova Gud ga Moses befaling om å uttale over folket: «[Jehova] velsigne deg og bevare deg! [Jehova] la sitt åsyn lyse over deg og være deg nådig! [Jehova] løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!’ — 4 Mos. 6: 24—26.

ISRAELITTENES VANDRING I ØRKENEN

Det var på den 20. dag i den annen måned i det annet år etter at israelittene hadde forlatt Egypt, at skyen som hvilte over tabernaklet, løftet seg og dermed viste at israelittene skulle bryte opp. Om natten var det en ildstøtte som hvilte over tabernaklet og ledet dem. Når israelittene brøt opp, skulle Moses si: «Reis deg, [Jehova], så dine fiender spres, og de som hater deg, flyr for ditt åsyn!» Og når skyen hvilte, skulle han si: «Kom tilbake, [Jehova], til Israels titusen tusener!» — 4 Mos. 10: 35, 36.

Like etter at israelittene hadde begynt på sin ørkenvandring, fikk de lære hvor alvorlig det var å sette Jehova på prøve. Hvordan gjorde de det? Jo, de hadde bare så vidt brutt opp da «folket knurret», noe som «mishaget [Jehova]». (4 Mos. 11: 1) Ja, Jehova ble så vred at han lot en ild slå ned og fortære noen i ytterkantene av leiren. Da ropte Moses til Jehova, og Jehova hørte hans bønn, og ilden ble slokket. — 4 Mos. 11: 2.

Like etter dette ser det ut til at den blandede hop som fulgte med israelittene ut av Egypt, satte Jehova på prøve. Hvordan? Ved å knurre og klage fordi de ikke hadde kjøtt, fisk og grønnsaker, for eksempel gresskar, purre og rødløk og hvitløk å spise, men måtte nøye seg med manna, et søtt, kornlignende fødemiddel som på mirakuløs måte ble skaffet til veie for dem hver dag unntatt på sabbaten. Dette gjorde Moses så nedtrykt at han klaget til Jehova: «Har jeg unnfanget hele dette folk . . . siden du sier jeg skal bære det i min favn?» Jehova forsikret da Moses om at han ville gi israelittene kjøtt. Moses spurte hvordan det var mulig, og Jehova svarte: «Er [Jehovas] arm for kort?» Nei, den var ikke for kort, for Jehova skaffet til veie en svær flokk med vaktler. Men fordi israelittene knurret slik, og fordi de var så grådige, hjemsøkte Jehova dem med en plage som førte til «et meget stort mannefall» blant dem. Igjen ble det understreket for dem hvor alvorlig det var å sette Jehova på prøve. — 4 Mos. 11: 4—33.

Dernest var det ingen ringere enn Moses’ bror, Aron, og hans søster, Mirjam, som satte Jehova på prøve ved å klage over den myndighet Moses hadde. Dette mishaget Jehova i så høy grad at han pekte på den enestående, begunstigede stilling som Moses sto i til ham, mens han slo Mirjam med spedalskhet. Moses ba da for sin søster, og Gud begrenset hennes karantenetid til sju dager. — 4 Mos. 12: 1—15.

Folket, som var nysgjerrig etter å få vite hvordan det lovte land så ut, fikk Moses til å sende 12 menn, en fra hver av de 12 stammer, for å utspeide landet. (5 Mos. 1: 22, 23) Etter 40 dager kom de tilbake med herlige frukter, noe som vitnet om at det lovte land ’virkelig fløt med melk og honning’. (4 Mos. 13: 23⁠—27) Men ti av speiderne snakket så mye om hvor høyvokst folket i landet var, og hvor sterkt befestet deres byer var, at israelittene ble så motløse at de ville dra tilbake til Egypt. De to trofaste speiderne, Josva og Kaleb, forsøkte forgjeves å protestere på dette og oppfordre dem til å vise tro på Jehova. Men da folket snakket om å steine Moses, Aron og de to trofaste speiderne, grep Jehova Gud inn og sa at han ville tilintetgjøre hele folket og frambringe et nytt folk gjennom Moses. Igjen ba Moses for sitt folk og minnet Jehova om at hans navn og ry var knyttet til israelittenes skjebne. Da la Jehovas vrede seg, men han kunngjorde at folket skulle vandre omkring i ørkenen i 40 år, ett år for hver dag som speiderne hadde utspeidet landet, inntil alle som var 20 år eller eldre, hadde dødd. Dette berørte imidlertid ikke Josva og Kaleb og Levi stamme, som ikke hadde vært med på opprøret. Men israelittene hadde fremdeles ikke lært at de ikke skulle sette Jehova på prøve, og forsøkte i strid med Moses’ befaling å trenge inn i det lovte land. De led et knusende nederlag. — 4 Mos. 14: 39—45.

Etter å ha fortalt om visse detaljer i forbindelse med israelittenes seremonielle tilbedelse forteller Moses om noen israelitter — Korah, Datan og Abiram — som satte Jehova på prøve ved å gjøre opprør mot Moses. Jehova tilintetgjorde Korah ved ild og lot de andre bli oppslukt av jorden sammen med sine familier og alt det de eide.

Men i stedet for å ta lærdom av denne fryktinngytende manifestasjon av Jehovas dom klaget og knurret israelittene over det som hadde skjedd. Fordi de på den måten igjen satte Jehova på prøve, førte Jehova en hjemsøkelse over dem som resulterte i at 14 700 av dem ble drept. For så en gang for alle å vise at han virkelig hadde utvalgt Levi stamme, representert ved Moses og Aron, befalte Jehova at hver stammehøvding skulle legge fram en stav for ham i tabernaklet. Neste dag viste Jehova hvilken stamme han hadde utvalgt, ved at han hadde latt Arons stav frambringe både skudd, blomster og modne mandler. — 4 Mos. 16: 1 til 17: 11.

Etter at Moses har fortalt om Jehovas instrukser i forbindelse med prestenes plikter, hva prestene skulle ha til sitt underhold, og hvordan folket skulle rense seg, forteller han om enda et tilfelle da Israel satte Jehova på prøve. Denne gangen klaget og knurret de fordi de manglet vann. På mirakuløs måte skaffet Jehova så til veie vann. Men fordi Moses mistet selvbeherskelsen og unnlot å gi Jehova æren for at det ble skaffet vann til veie, sa Gud at Moses og Aron ikke skulle få oppleve å komme inn i det lovte land. For en tragedie! — 4 Mos. 20: 1—13.

Da israelittene hadde forlatt Kades, kom de til fjellet Hor, hvor Aron døde, og hans sønn Eleasar ble innsatt som yppersteprest. Israelittene fortsatte sin vandring, og de klaget igjen over hvor lei de var av denne ørkenvandringen og av mannaen som de måtte spise. Denne gangen straffet Jehova dem ved å hjemsøke dem med slanger, som bet folket, slik at mange døde. Så angret folket. Moses ba for dem, og Jehova ga Moses befaling om å lage en kobberslange og sette den på en stang. Alle som var blitt bitt av en slange, og som så opp på stangen, ville bli helbredet i stedet for å dø. — 4 Mos. 21: 4—9.

PÅ MOABS ØDEMARKER

Folket dro videre, og etter at de hadde slått to konger som dro opp mot dem, Sihon og Og, kom de til Moabs ødemarker. Moabs konge, Balak, som fryktet for israelittene, gjorde flere mislykte forsøk på å få profeten Bileam til å forbanne israelittene. (4 Mos. 22: 1 til 24: 25) I 4 Mosebok 31: 15, 16 får vi imidlertid vite at Bileam sørget for at israelittene ble forledet av Ba’alsdyrkende kvinner til å gjøre seg skyldige i utukt og avgudsdyrkelse. Fordi israelittene satte den høyeste Gud på prøve på denne måten, tilintetgjorde han 24 000 av dem før Pinehas, sønn av ypperstepresten, Eleasar, stanset sotten de ble hjemsøkt av, ved å drepe en israelittisk mann og den midianittiske kvinnen som han hadde omgang med. — 4 Mos. 25: 1—18.

Etter at Moses hadde foretatt en ny opptelling av Israels menn og skapt en presedens med hensyn til døtres arverettigheter, fikk han det privilegium å få se det lovte land fra Abarim-fjellet. På Guds befaling utvalgte han så Josva til sin etterfølger. (4 Mos. 27: 1—23) Etter at Moses har kommet med en mengde detaljer i forbindelse med de daglige offer og de offer Jehova krevde at israelittene skulle frambære hver uke, hver måned og hvert år, og etter at han har gitt veiledning med hensyn til det å avgi løfter, forteller han så om hvordan israelittene tok hevn over midianittene fordi de hadde forledet Israel til å synde mot Jehova. — 4 Mos. 28: 1 til 31: 54.

Den tid nærmet seg nå da israelittene skulle gå over Jordan og ta det lovte land i eie. Rubens stamme, Gads stamme og halve Manasse stamme ba imidlertid om å få slå seg ned på østsiden av Jordan. Hvorfor? Fordi de hadde store hjorder, og det var ideelle beitemarker i dette området. De fikk lov til det på den betingelse at de hjalp de andre stammene med å erobre landet på vestsiden av Jordan.

Hvor mange ganger flyttet israelittene fra ett sted til et annet i løpet av disse 40 årene? Omkring 40 ganger. (4 Mos. 33: 1—49) I slutten av boken fortelles det om hvordan Jehova ga befaling om at all falsk tilbedelse skulle utryddes av Kana’ans land, og også om hvordan han trakk opp grensene for det lovte land og utnevnte en høvding for hver stamme som skulle hjelpe Josva og ypperstepresten, Eleasar, med å skifte ut landet mellom de forskjellige stammer. Det ble dessuten gitt instrukser i forbindelse med de 42 byer som skulle gis til levittene, ettersom de ikke hadde noen arv i landet, og i forbindelse med de seks levittiske byer som skulle tjene som tilfluktsbyer for uforsettlige manndrapere. Jehova gir lover om overlagt mord og om uforsettlig drap. Boken slutter med de lover som gjaldt kvinnelige arvinger som inngikk ekteskap.

Fjerde Mosebok understreker virkelig hvor alvorlig det er å sette Jehova på prøve. Selv om Israels folk kom inn i det lovte land, slik som Jehova hadde lovt, var det ingen av dem som forlot Egypt og gjorde opprør, som gjorde det. Apostelen Paulus advarer derfor med rette de kristne mot å følge disse israelittenes eksempel. (1 Kor. 10: 8—11) Akkurat som det var en ’sammenløpen hop’ som sluttet seg til israelittene da de forlot Egypt, og som til slutt kom inn i det lovte land, finnes det i vår tid en «stor skare» med et jordisk håp som har kommet ut av vår tids Egypt, denne verden, og har sluttet seg til de åndelige israelitter, Jesu Kristi salvede etterfølgere, på deres vandring mot den nye tingenes ordning. (Åpb. 7: 9—14; 11: 8; Joh. 15: 19) Hvis vi vil ha et sikkert håp om å få overleve ødeleggelsen av denne onde tingenes ordning i den forestående store trengsel, må vi være forsiktige, så vi aldri, nei, aldri, på en troløs måte setter Jehova Gud på prøve. — Sef. 2: 3.

[Fotnote]