Hvorfor Edom ikke lenger eksisterer

HVOR godt er det ikke å leve når medlemmene av en familie nærer stor interesse for hverandre! Sterke bånd som skyldes en naturlig hengivenhet, forhindrer at misunnelse, bitterhet og hat får oppstå og ødelegge freden og enheten i familien. Men når den naturlige hengivenhet blir brutt ned, vil det kunne resultere i utallige vanskeligheter. I ett tilfelle førte det at de naturlige bånd ble slitt i stykker, til sist til at et helt folk, edomittene, ble fullstendig utslettet.

Edom er bare et annet navn for Esau, tvillingbroren til Jakob, som israelittene nedstammet fra. Israelittene og edomittene var følgelig så nær beslektet med hverandre som noe folk kunne bli. Grunnleggeren av familieordningen, Jehova Gud, kunne derfor gi israelittene befaling om å ta tilbørlig hensyn til det kjødelige slektskapsforhold de sto i til edomittene. De fikk følgende pålegg: «Du skal ikke avsky edomitten, for han er din bror.» — 5 Mos. 23: 7.

Helt fra den første kontakt edomittene, som slo seg ned i «landet Se’ir», hadde med israelittene som en nasjon, brydde de seg ikke noe om dette brorskapsforholdet. (1 Mos. 32: 3—8) De behandlet sitt broderfolk som en åpenlys fiende. Det var en edomittisk stamme, amalekittene, som satte i gang det første uprovoserte angrep mot israelittene etter at de under Moses’ ledelse hadde forlatt Egypt. — 2 Mos. 17: 8—16; 1 Mos. 36: 12.

Da Moses om lag 40 år senere på en respektfull måte spurte om israelittene kunne få lov til å dra gjennom Edom etter kongeveien, ble han skarpt avvist. To ganger nektet edomittene å gi sin tillatelse idet de truet med å stoppe israelittene ved hjelp av sine hærstyrker. Den andre gangen dro faktisk en stor militærstyrke ut for å hindre israelittene i å dra gjennom landet. Dette skjedde trass i at det ble rettet en anmodning til dem på grunnlag av et brorskapsforhold. Det budskap som ble overbrakt ved de sendebud som Moses sendte, begynte slik: «Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt.» — 4 Mos. 20: 14—21.

I løpet av de århundrer som gikk, forandret ikke edomittene sin holdning til sitt broderfolk. Under regjeringstiden til Israels første konge, Saul, ble det krig mellom Israel og Edom. (1 Sam. 14: 47, 48) Senere, da David var konge, grep edomittene anledningen til å rykke inn i Juda. Av det som framgår av Salme 60 og innledningen til den, ser det ut til at israelittene hadde lidt flere nederlag da de kjempet mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba. Men David underla seg edomittene, og han la garnisoner av israelittiske soldater rundt om i Edom. — 2 Sam. 8: 14.

Senere, så snart de judeiske kongers makt ble svekket, var edomittene raske til å benytte seg av det, og de allierte seg til og med med andre folkeslag for å kjempe mot Israel. — 2 Krøn. 20: 1, 2, 10, 11, 22; 28: 16—20; Sl. 83: 5—9.

Mot slutten av det sjuende århundre før Kristus kom Edoms hat overfor Israel særlig sterkt til uttrykk. På den tiden inntok babylonierne Juda rike. Edomittene frydet seg over den ulykke som hadde rammet deres broderfolk, og var med på å ta hærfang og overga til og med judéiske flyktninger til babylonierne. (Obad. 1, 12—14) De forsøkte å utvide sitt område ved å tilegne seg det land som tidligere var underlagt Israel og Juda. — Esek. 35: 10—12.

Disse ubroderlige gjerningene unngikk ikke Jehova Guds oppmerksomhet. Gjennom sine profeter Obadias, Esekiel og Jeremias forkynte han at Edom ville bli ødelagt. Jeremias og Obadias forkynte egentlig det samme budskap og viste derved i dobbelt forstand at det var sikkert at Jehovas ord angående Edoms undergang ville bli oppfylt: «Om tyver kom til deg eller røvere om natten — å, hvor du blir tilintetgjort! — mon de da ville stjele mer enn det de trengte? Om det kom til deg folk som ville høste din vin, ville de da ikke levne en etterhøst? Men hvor blir ikke Esau ransaket, og hans skjulte skatter oppsøkt!» (Obad. 5, 6; Jer. 49: 9, 10) Ja, tyver stjeler bare det de ønsker, og vinhøstere levner en etterhøst. Men det ville ikke bli noe igjen når Esau (Edom) ble ødelagt.

Og gjennom hvem skulle ulykken komme? Det profetiske svaret var: «Like til grensen følger alle dine forbundsfeller deg; dine gode venner sviker deg og får overhånd over deg; de menn som eter ditt brød, legger en snare for deg. Det er ingen forstand hos ham!» (Obad. 7) Edomittene ville bli beseiret nettopp av dem som de hadde inngått forbund med, tydeligvis babylonierne, som de hadde overgitt flyktninger fra Juda til.

Med tiden ville det ifølge Obadias’ profeti «ikke bli noen tilbake av Esaus hus». (Obad. 18) Edomittene ville opphøre å eksistere som et folk. Ifølge det profetiske ord som ble uttalt gjennom Esekiel, skulle israelittene få være med på å fullbyrde Guds dom over dem. Jehovas ord gjennom Esekiel var: «Jeg vil fullbyrde min hevn på Edom ved mitt folk Israels hånd, og de skal gjøre med Edom etter min vrede og harme.» — Esek. 25: 14.

Ingen i vår tid kan benekte at det profetiske ord angående Edom er blitt oppfylt. Edomittene har fullstendig forsvunnet som et folk. Og det har skjedd på den måten som det er blitt vist i de bibelske profetier.

Fortidens jødiske historieskriver Josephus forteller om Nebukadnesars militære felttog i Syria-Palestina i løpet av denne herskers 23. regjeringsår. På det tidspunkt var edomittene uten tvil overvunnet, men nederlaget betydde ikke at deres land med en gang var blitt ødelagt. Fra omkring det femte århundre før Kristus begynte arabiske nomader å undertrykke edomittene. I det tredje århundre før Kristus hadde nabateerne drevet dem ut av den sentrale delen av deres rike og til Negeb, sør for Juda. Med tiden dro edomittene lenger mot nord, til området omkring Hebron. Ifølge den apokryfiske boken 1 Makkabeerbok (5: 3) led de et knusende nederlag for levitten Judas Makkabeus’ hånd. Senere, ifølge Josephus, underla Johannes Hyrkan, en jødisk konge av Levi stamme, seg edomittene og ga dem lov til å bli i landet såfremt de lot seg omskjære og gikk med på å adlyde den jødiske lov. Edomittene bøyde seg for dette og ble med tiden absorbert av jødene. Etter romernes ødeleggelse av Jerusalem i år 70 e. Kr. opphørte edomittene fullstendig å eksistere som et folk.

En ubroderlig holdning førte som en oppfyllelse av Guds profetiske ord således til at edomittene sluttet å eksistere som et folk. Dette illustrerer på en kraftfull måte at Jehova Gud ikke overser en forsettlig ringeakt for hans vilje og hensikt. De som fortsetter å ha en innstilling og gjøre gjerninger som strider mot hans vilje, vil dessuten ikke unngå å bli rammet av en ugunstig dom. Alle de som lever i samsvar med hans Ord, er derfor forstandige. For, som apostelen Johannes skrev: «Verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Joh. 2: 17.