Verdien av selvtukt

HVEM har ikke sett en politibetjent notere en bilist som har overtrådt en eller annen trafikkregel, for eksempel overskredet fartsgrensen? En slik situasjon kan ha oppstått fordi bilisten har unnlatt å vise selvtukt. Han kan ha gitt etter for en plutselig innskytelse eller for fristelsen til å ignorere trafikkreglene og måtte derfor tuktes.

Selve loven om årsak og virkning, som gjør seg gjeldende i kroppen vår, vil tukte oss hvis vi ikke tukter oss selv. Han som skrev Ordspråksboken under inspirasjon, sier: «Hvem roper: Akk? Hvem roper: Ve? . . . Hvem har sår for ingen ting? . . . De som sitter lenge oppe ved vinen, de som kommer for å prøve den krydrede drikk.» Et av de viktigste temaer i Ordspråksboken er uten tvil verdien av selvtukt. — Ordspr. 23: 29—35.

Det som gjelder enkeltpersoner, kan også anvendes på hele nasjoner. En britisk statsmann som levde i det 18. århundre, sa en gang: «Menneskenes evne til å administrere borgerlig frihet står i nøye forhold til deres evne til å legge moralske bånd på sitt eget begjær.» Han sa meget treffende at «samfunnet ikke kan eksistere med mindre det et eller annet sted plasseres en myndighet som kontrollerer vilje og begjær, og jo mindre det er av den innvendig, jo mer må det være av den utvendig». Med andre ord — jo mindre menneskene legger bånd på seg selv, jo mer må myndighetene gjøre det av hensyn til freden og sikkerheten. En har sett slående eksempler på dette når folk som lever under et demokratisk styre, er blitt så lovløse at de har banet veien for et diktatur. Hvor mye forstandigere er det ikke å vise selvbeherskelse enn å være årsak til at dyrebare friheter går tapt!

Vi kan nevne et eksempel fra vår tid: Våren 1974 truet visse regjeringsorganer i De forente stater med å gjennomtvinge rasjonering og priskontroll hvis ikke befolkningen og industrien viste måtehold. Det er ingen tvil om at det er forstandig å legge bånd på seg selv på slike områder, slik at en unngår at regjeringen griper inn og treffer strenge forholdsregler.

HVORFOR VI ALLE TRENGER TUKT

Hva mener vi med ordet tukt? Substantivet «tukt» blir blant annet definert som «opplæring, særlig av sinnet eller karakteren; . . . straff; refselse». Og verbet «å tukte» betyr «å opplære; å bringe i en tilstand av orden og lydighet; å bringe under kontroll».

Bibelen opplyser oss gang på gang om hvorfor vi alle har behov for å bli tuktet fra tid til annen. Det skyldes våre første foreldres forsettlige ulydighet. Dette er grunnen til at «menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av». (1 Mos. 8: 21) Dette er også grunnen til at kong David, da han begikk en alvorlig synd, kunne be til Jehova og si: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» — Sl. 51: 7.

Guds Ord kommer derfor passende med denne veiledning: «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.» «La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø. Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket.» — Ordspr. 22: 15; 23: 13, 14.

På grunn av sin nedarvede ufullkommenhet og sin mangel på kunnskap og erfaring blir de kristne formant til villig å la seg tukte av sin himmelske Far: «Akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. . . . våre kjødelige fedre hadde vi til opptuktere, og . . . hine tuktet oss . . . etter sitt tykke, men han [Jehova] tukter til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opp øvd, rettferdighets salige frukt.» — Heb. 12: 5—11.

HVORFOR SELVTUKT ER VERDIFULL

Selvtukt er verdifull, for den gjør det mulig for en å ha en ren samvittighet. Den som tukter seg selv ved å utføre et samvittighetsfullt og grundig arbeid, selv om sjefen ikke er til stede og kan se det — ja, selv om det bare er han selv og Gud som vet at han utfører sitt arbeid likså bra når ingen ser det — vil kunne glede seg over å ha en god samvittighet. — Kol. 3: 23.

Det samme er også tilfelle når det gjelder vårt forhold til andre. Den som motstår fristelsen til å fortelle selv små usannheter, vil ha en bedre samvittighet enn den som uten skrupler forteller en løgn for å slippe lettvint fra et problem. — Ef. 4: 25.

Det samme gjelder også i forbindelse med kjønnsmoral. Det krever selvtukt ikke å la sinnet dvele ved noe urent, å sky pornografisk lesestoff og å motstå fristelsen til å flørte eller til å leke med kjønnslig umoral. Men det er en forstandig handlemåte å følge, for da vil en kunne si som apostelen Paulus: «Med all god samvittighet har jeg ført mitt levnet for Gud inntil denne dag.» — Ap. gj. 23: 1.

Jesus anbefalte oss å vise selvtukt da han sa: «Om din hånd frister deg, da hogg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvete [Gehenna, NW].» «Om din fot frister deg,» og «om ditt øye frister deg,» så gjør det samme med foten og øyet. — Mark. 9: 43—48.

Vi kjenner alle hver især våre personlige svakheter. Andre forstår kanskje ikke hvorfor vi inntar et fast standpunkt i et bestemt spørsmål, men vi vet hvor vi må tukte oss selv for å behage Gud. Apostelen Paulus satte et godt eksempel for oss, for ’han undertvang sitt legeme og holdt det i trelldom, for at ikke han som prekte for andre, selv skulle finnes uverdig’. — 1 Kor. 9: 27.