Hvordan bør tittelen «Gud» oversettes?

BIBELENS bøker ble skrevet i en tid da de fleste av jordens innbyggere ikke kjente den sanne Gud. De tilba i stedet mange guder og gudinner. Apostelen Paulus ga en god beskrivelse av situasjonen da han skrev til sine kristne brødre i det gamle Korint: «Om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden — som det jo er mange guder og mange herrer — så er det dog for oss bare én Gud, Faderen.» — 1 Kor. 8: 5, 6.

På det greske språk, som Paulus brukte, er ordet for «Gud» The·osʹ, et uttrykk som ble anvendt på en hvilken som helst av de utallige guder som ble tilbedt av de gamle grekere og andre folk. Hverken apostelen Paulus eller andre av de kristne greske skrifters skribenter eller de jøder som laget den greske oversettelsen Septuaginta, den første utgaven av de hebraiske skrifter på gresk, hadde noen innvending mot å bruke dette ordet når det gjaldt den sanne Gud.

Når de kristne i det første århundre talte til dem som ikke kjente Skaperen, brukte de ordet The·osʹ på en slik måte at ingen ville forveksle den sanne Gud med alle de falske guder. Da apostelen Paulus talte til noen av Athens innbyggere, sa han for eksempel: «Da jeg gikk omkring og så på eders helligdommer, fant jeg også et alter som det var satt den innskrift på: For en ukjent Gud. Det som I altså dyrker uten å kjenne det, dette forkynner jeg eder. Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting.» — Ap. gj. 17: 23—25.

Med denne forklaringen angående den sanne Guds identitet ville tilhørerne ikke ha noen problemer med å skjelne mellom Skaperen og de mange falske guder som ble tilbedt i Athen. Det faktum at tittelen the·osʹ også ble anvendt på falske guder, gjorde det ikke på noen måte vanskelig å identifisere Skaperen.

Det er rimelig at oversettere i dag lar seg lede av den måten de kristne i det første århundre brukte ordet the·osʹ på. Det faktum at noen anvender et bestemt uttrykk for «Gud» på falske guder, behøver ikke å gjøre ordet upassende. Det uttrykket som blir brukt for å oversette ordet The·osʹ, bør ikke desto mindre være et som leseren eller tilhøreren med letthet forstår sikter til den Allmektige. Det bør ikke gi ham tanker og oppfatninger som er i strid med den sanne Guds personlighet.

Som en illustrasjon kan nevnes at de gamle grekeres største guddom var Zeus. Men det ville ikke ha vært passende å gjengi det hebraiske ordet for Gud med dette navnet. Navnet «Zeus», den største guddom i det greske panteon, ville ha brakt tankene hen på bildet av en gud i menneskeskikkelse, en gud som også var umoralsk.

Det er derfor vanligvis bedre å bruke et ord som har en videre betydning, enn et som har en mer snever betydning. Sammenhengen kan så bidra til å begrense ordets anvendelse til den sanne Gud.

Det er derfor ingen grunn til å være unødig bekymret for opprinnelsen til et bestemt uttrykk for ordet «Gud». Også i Bibelen blir det samme ordet anvendt om den sanne Gud og om falske guder. Uttrykket er ikke hellig i seg selv. Det er derfor ingen innvending mot å bruke en betegnelse som utelukkende brakte tankene hen på falske guder før de som taler det bestemte språket, fikk kjennskap til Bibelens Gud.

Det er i virkeligheten det som har skjedd i forbindelse med mange moderne språk. Det japanske ordet for «Gud» kan bokstavelig bety: «En mengde små guder.» På amharisk og tigrinja, to fremtredende språk i Etiopia, er en vanlig betegnelse på Gud Egziabher. Dette ordet betyr bokstavelig «landområdenes Herre», det vil si, ’de etiopiske landområdenes Herre’. Med hensyn til det engelske ordet for «Gud» sier et oppslagsverk (The Century Dictionary and Encyclopedic Lexicon of the English Language, bind 3, side 2561, 1899-utgaven) at det opprinnelig var et intetkjønnsord, og forekom «vanligvis i flertallsform, idet det ble anvendt på hedenske guder og opphøyd til den kristne betydning etter de germanske folks omvendelse». Boken Word Origins av Wilfred Funk sier: «Det sentrale ord i alle trosoppfatninger er Gud, og historien til tittelen Gud er et villnis av antagelser. [Det engelske ordet for Gud] er beslektet med lignende ord på saksisk, gammel høytysk, skandinaviske språk og andre språk og kan til og med være beslektet med et gammelt litauisk ord som siktet til noen som praktiserte magi.» — Side 279.

I dag gir ingen av ordene for Gud på noen av de ovennevnte språkene tilhørerne eller leserne en feilaktig oppfatning, selv om disse ordene ikke opprinnelig ble anvendt om Skaperen. Det kan derfor ikke reises noen innvending mot at de blir brukt i bibeloversettelsen.

Når det gjelder bruken av et ord som skal betegne Bibelens Gud, er det nødvendig å ha et rimelig syn på dette, akkurat som på alt annet. Når alt kommer til alt, er et hvilket som helst ord for «Gud» bare en tittel og ikke et egennavn. Det som virkelig skiller den sanne Gud ut fra alle andre guder, er hans personlige navn, Jehova. — Sl. 83: 19, NW.