Åndelige høytider — i gammel tid og i nyere tid

JEHOVA GUD, den Allmektige, er vår store Skaper. Hans gjerninger vitner om at han er en vis, rettferdig og kjærlig Overherre. Han vet bedre enn noen annen hvilke behov vi mennesker har, og hva som vil gjøre oss lykkelige. I samsvar med dette skapte han oss ikke bare med visse grunnleggende behov, ønsker og lengsler, men han sørget også for at disse behov kunne bli dekket. — Sl. 104: 24; 145: 16—18.

Jorden er full av ting som vår Skaper har tilveiebrakt for oss for at vi skal kunne få dekket våre fysiske behov — mat, klær og husly. Gud har også i sin kjærlighet sørget for at våre følelsesmessige behov kan bli dekket, slik som behovet for å se og høre vakre ting, for kjærlighet og vennskap og for de gleder og velsignelser som det å tilhøre en familie gir en.

Jehova Gud har likeledes sørget for at vi kan få dekket våre forstandsmessige og åndelige behov, ved at han har gitt oss evnen til å resonnere, en stor kunnskapstørst og en medfødt trang til å tilbe noe. Vi ønsker å vite hva som er hensikten med livet, hvor vi er kommet fra, og hva som skal skje med oss i framtiden. Ja, vi ønsker å vite hvem vi kan takke for alle de velsignelser livet gir oss, og hvordan vi på beste måte kan oppfylle hensikten med at vi er skapt, og på den måten vise vår takknemlighet. For at vi mennesker skulle kunne få dekket slike grunnleggende behov, har Jehova Gud helt fra begynnelsen av gjennom sine utvalgte tjenere latt oss få vite hva som er hans vilje med oss mennesker. I gammel tid var det spesielt profeten Moses Gud brukte til å gjøre kjent sine hensikter og sin vilje med menneskene.

I sin kjærlighet sørget Jehova Gud for at hans folk i fortiden kunne lære ham bedre å kjenne og også få del i andre åndelige velsignelser, og en av de måtene han gjorde dette på, var å fastsette sabbater og høytider. Alle disse høytidene var et vitnesbyrd om den kjærlige omsorg Jehova Gud hadde for sitt folks velferd, ikke bare i åndelig henseende, men også på mange andre måter.

ÅRLIGE HØYTIDER I JERUSALEM

Hvis vi tar et tilbakeblikk i tiden, ser vi at det spesielt var de tre store, årlige høytidene som ble feiret i Jerusalem, sentret for tilbedelsen av Jehova, som var betydningsfulle og viktige. Disse høytidene er av spesiell interesse for oss på grunn av sin profetiske betydning. «Tre ganger om året skal alle menn blant eder vise seg for [Jehovas], din Guds åsyn på det sted han utvelger.» (5 Mos. 16: 16) Vi finner at disse høytidene hadde flere grunnleggende trekk. De skulle være glederike anledninger. «Du skal være glad på din høytid . . . du skal være full av glede.» (5 Mos. 16: 14, 15) Det ble også frambåret mange offer. Et viktig krav var at ingen skulle komme tomhendt. Enhver skulle ha med seg en gave som sto i forhold til de materielle velsignelser han hadde fått av Jehova. (5 Mos. 16: 16, 17) Og på én av disse høytidene, hvert sjuende år, ble også Moseloven opplest. — 5 Mos. 31: 10—13.

Hvis vi undersøker når på året disse høytidene ble feiret, finner vi at den første var de usyrede brøds høytid. (5 Mos. 16: 1—8) Den fulgte like etter påskefeiringen og varte i sju dager. De usyrede brødene minnet israelittene om at de hadde forlatt slaveriet i Egypt i en slik hast at de ikke hadde hatt tid til å tilsette surdeig i deigen i deigtrauene. (2 Mos. 12: 33, 34) Apostelen Paulus henledet oppmerksomheten på den profetiske betydning denne høytiden hadde, da han skrev: «Vårt påskelam er jo slaktet: Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!» — 1 Kor. 5: 7, 8.

Dernest kom ukenes høytid eller pinsen. (5 Mos. 16: 9—12) Den ble feiret sju uker etter den 16. nisan eller den 50. dag fra denne dato. Ved denne høytiden ble førstegrøden av hvetehøsten ofret. Den varte bare en dag og var et forbilde på førstegrøden av menneskeheten, de 144 000 medlemmene av Kristi åndelige legeme, som ble kjøpt fra menneskene. (Jak. 1: 18; Åpb. 14: 4) Det var således meget passende at denne menigheten av det åndelige Israel, som den også kalles, fikk sin start på den bokstavelige pinsedagen. — Ap. gj. 2: 1; Gal. 6: 15, 16; Åpb. 7: 4—8.

Den siste høytiden i året var «løvsalenes høytid». (5 Mos. 16: 13—15) Den ble feiret fra den 15. til den 21. dag i den sjuende måned, og det ble holdt en høytidelig sammenkomst på den 22. dagen. Denne høytiden var til minne om at israelittene bodde i løvhytter under sin 40-årige ørkenvandring. Den ble også kalt innsamlingens høytid, ettersom den ble holdt for å feire innsamlingen av den siste grøden. Ett av hovedtrekkene ved denne høytiden var at det ble svingt med palmegreiner. Dette får oss til å tenke på det synet apostelen Johannes hadde av den innsamlede ’store skare’, som svingte med palmegreiner og ropte: «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!» (Åpb. 7: 9, 10) I vår tid samler Jesus Kristus inn medlemmene av denne ’store skare’ av sine «andre får», slik at de kan bli forent med hans «lille hjord» og sammen med den utgjøre «én hjord» under den ene «gode hyrde». — Luk. 12: 32; Joh. 10: 14, 16.

HØYTIDER I VÅR TID

De kristne i vår tid er ikke underlagt den loven som krevde at det ble holdt slike store, årlige høytider. Ikke desto mindre finner vi at Jehovas folk i nyere tid, spesielt siden 1880-årene, har kunnet glede seg over åndelig berikende høytider eller stevner. Et typisk eksempel på et av disse tidlige stevnene var det som ble holdt i dagene 16. — 18. juni 1900 i St. George’s Hall i Philadelphia i Pennsylvania. I Zion’s Watch Tower for 1. juni 1900 ble det bekjentgjort at en kunne få leid hotellrom til en dollar pr. dag, og at en kunne få kjøpt måltider fra 15 cent og oppover. Det ville også bli anledning til gratis måltider for alle som ikke hadde råd til å kjøpe. Nummeret for 1. juli kunne fortelle at om lag 200 brødre hadde vært til stede den første dagen, at 19 stater og England var representert, at 39 voksne ble døpt, og at rundt 400 overvar det offentlige foredraget.

Et spesielt fint stevne var det som ble holdt i Cedar Point i Ohio i 1919, like etter at Selskapet Vakttårnets direktører var blitt løslatt fra fengslet etter en urettferdig dom. Deres nærvær ved dette stevnet var en kilde til stor glede, og det var også bekjentgjørelsen av at det skulle utgis et nytt blad, The Golden Age (nå Våkn opp!). I 1922 ble det holdt et nytt stevne i Cedar Point. Begeistringen under dette stevnet nådde sitt høydepunkt da bror J. F. Rutherford kom med oppfordringen: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!» Dette var dessuten det første av sju årlige stevner som tilsvarte blåsingen i basuner og tømmingen av de sju vredesskåler som det profeteres om i Åpenbaringen 8: 7 til 11: 15; 16: 1—17.

Stevnet i 1931 i Columbus i Ohio ga Guds folk enda større grunn til å glede seg. Hvordan det? Fordi de her fikk vite grunnene til at de fra nå av ikke bare skulle gå under navnet bibelstudenter, men hete Jehovas vitner. (Es. 43: 10—12) Kritikerne sa hånlig: ’Det navnet kommer de ikke til å ha lenge.’ Men kritikerne tok feil! Noen år senere, i 1935, kom mange tusen av de «andre får» sammen ved stevnet i Washington, D.C., og gledet seg over å høre at de tilhørte den ’store skare’, som står beskrevet i Åpenbaringen 7: 9—17. Bekjentgjøringen i 1943 om at det skulle opprettes en teokratisk skole for menighetene, gjorde stevnene som ble holdt det året — mange steder mens det var vanskelige forhold på grunn av krigen — til en høyst glederik anledning. Og på det første stevnet som ble holdt på Yankee Stadium i New York, stevnet i 1950, kunne Jehovas folk glede seg over å få en rekke hjelpemidler i tilbedelsen av Jehova, og det mest betydningsfulle av disse var New World Translation of the Christian Greek Scriptures. Alle disse stevnene var virkelig i likhet med dem som er blitt holdt siden, milepeler i Jehovas vitners historie i nyere tid.

Det største enkeltstevne Jehovas folk har hatt i moderne tid, var det internasjonale stevnet med mottoet «Guds vilje» som ble holdt i 1958, og som varte i åtte dager. Det ble holdt i New York på Yankee Stadium og det nærliggende Polo Grounds. Ved det offentlige foredraget på søndagen var det over en kvart million til stede. Ved stevnene i 1961 gledet det vitnene å få New World Translation of the Holy Scriptures samlet i ett bind. Ved stevnene i 1968 tok de med begeistring imot det beste hjelpemidlet til bibelstudium de inntil da hadde fått, nemlig Den sannhet som fører til evig liv. Ved stevnene i 1971 innførte Jehovas folk en ny ordning, som besto i at det ikke lenger skulle være en menighetstjener og assisterende tjenere. Fra nå av skulle hver menighet ha utnevnte eldste eller tilsynsmenn som skulle ta seg av dens åndelige interesser. Mange flere innvigde kristne menn kunne nå ’attrå et tilsyns-embete’! (1 Tim. 3: 1—7; Tit. 1: 5—9) Stevnene i 1976 og 1977 gjorde kjent ytterligere forbedringer i menighetenes oppbygning og ga også Guds folk flere hjelpemidler til bibelstudium. Jehovas vitner ser nå med forventning fram til de mange internasjonale stevnene i 1978.

TREFF FORBEREDELSER NÅ

I 1978 og 1979 kommer det til å bli holdt en rekke internasjonale stevner over hele verden. De fleste av Jehovas vitner i Norge vil overvære stevnet i Stockholm i dagene 19. — 23. juli 1978. Vi kan være sikre på at hvis det er Jehovas vilje at disse stevnene skal bli holdt, kommer han til å «åpne himmelens sluser» og utøse rike åndelige velsignelser over sitt folk. (Mal. 3: 10) Det vil kreve både tid, anstrengelser og midler å komme til disse stevnene, men det vil i sannhet vise seg å være verdt det. Begynn derfor nå å planlegge, arbeide og legge til side penger for å kunne komme til et av disse stevnene. Det er rike åndelige velsignelser i vente for deg.