Hvordan bør de kristne betrakte ekteskap mellom nære slektninger?

FOR noen år siden avgjorde en domstol i et av våre naboland at det ikke skulle reises tiltale mot en mann som levde sammen med sin søster i et ekteskapelig forhold, i såkalt blodskam. Et medlem av landets regjering sa at han ville gå inn for å få loven forandret, slik at et forhold som dette ikke ville være ulovlig. I mange andre land kan en henvise til lignende saker.

Hva er blodskam? Hvilke opplysninger inneholder Bibelen som kan hjelpe de kristne til å avgjøre hvilket syn de bør ha på blodskam og ekteskap mellom nære slektninger?

Ordet «blodskam» sikter til kjønnslig omgang mellom mann og kvinne som er for nær beslektet til å kunne gifte seg. Et annet ord for blodskam er incest, som skriver seg fra det latinske ordet incestus, som betyr «ukyskhet».

Det viktigste for dem som har respekt for Guds Ord, er imidlertid ikke hvilket ord eller uttrykk som blir brukt, men hva Bibelen sier om et slikt forhold. Den lov Israels folk fikk, inneholdt for eksempel forbud mot inngåelse av ekteskap mellom visse slektninger. (3 Mos. 18: 7—18; 20: 14, 19—21; 5 Mos. 27: 23) For de kristne er det en viktig faktor at de ønsker å holde ekteskapet i akt og ære og unngå å bringe det i vanry, idet de tar hensyn til andres samvittighet, både innenfor og utenfor den kristne menighet. — Heb. 13: 4; 1 Kor. 10: 32, 33; 2 Kor. 4: 2.

Lovpaktens forbud mot inngåelse av ekteskap mellom visse nære slektninger tilveiebringer et ledende prinsipp. Men det er et faktum at de kristne ikke er underlagt den lov som ble gitt til det kjødelige Israel. Den kristne menighet har derfor ingen myndighet til å forsøke å håndheve denne loven og insistere på at den bør følges ved at en unngår hvert eneste ekteskapelige forhold som ifølge den var forbudt. — Ap. gj. 15: 10, 11; Rom. 6: 14; Gal. 2: 21.

Det er verdt å merke seg at hensikten med noen av forbudene synes å ha vært å bevare arverettighetene blant israelittene. Hvorvidt partene var blodsbeslektet eller var i nær familie med hverandre gjennom ekteskap, ser ikke ut til å ha vært det eneste som avgjorde om et forhold var moralsk eller umoralsk. En nevø kunne for eksempel ikke gifte seg med sin tante, men det var ikke noe forbud mot at en onkel giftet seg med sin niese. (3 Mos. 18: 12—14) Det er tydelig at partene i det ene tilfellet ikke var mer blodsbeslektet enn partene i det andre tilfellet. Likevel var ekteskap altså tillatt i det ene tilfellet, men ikke i det andre.

En mann kunne ikke gifte seg med sin brors enke, noe som i mange land i dag ikke blir betraktet som blodskam. Men en bør merke seg at Moseloven inneholdt en bestemmelse om at hvis en mann døde uten å etterlate seg en mannlig arving, skulle hans bror ta enken til hustru og frambringe en arving i sin brors navn. Dette viser at et slikt forhold ikke ble ansett for å være egentlig eller ifølge sakens natur dårlig eller umoralsk. — 3 Mos. 18: 16; 5 Mos. 25: 5, 6.

Ekteskap mellom fetter og kusine, som er nokså blodsbeslektet, var ikke forbudt. Det var forbudt å gifte seg med sin halvsøster, men det var ikke noe forbud mot at en sønn giftet seg med sin fars stedatter, det vil si en adoptert datter, som ikke var avkom av sønnens foreldre. — 3 Mos. 18: 11.a

VIKTIGE FAKTORER FOR DE KRISTNE

Det faktum at de kristne ikke er underlagt lovpakten, betyr på ingen måte at et hvilket som helst ekteskap mellom kjødelige slektninger, uansett hvor nær beslektet de er, er antagelig for de kristne. Det er verdt å legge merke til at Encyclopædia Britannica (Micropædia, bind V, side 323) sier om blodskam at det sikter til ekteskap mellom foreldre og barn og mellom brødre og søstre, og at «blodskam fordømmes overalt og vanligvis blir møtt med avsky». I en annen artikkel (Macropædia, bind 10, side 479) sies det: «Det nærmeste en kan komme en universell lov som finnes i alle kjente menneskelige kulturer, er forbudet mot blodskam — kjønnslig omgang mellom en mann og hans mor, søster, datter eller annen nærmere angitt nær slektning.» Verket omtaler (side 480) den «grunnleggende triade» som består av mor, søster og datter, som finnes i slike forbud mot blodskam.

Når vi vender oss til de inspirerte kristne greske skrifter, synes det å være innlysende at da apostelen Paulus skrev til Timoteus at han skulle behandle «gamle kvinner som mødre, unge som søstre, i all renhet», var hans formaning basert på det faktum at kjønnslig omgang med ens mor eller kjødelige søster ble betraktet som fullstendig uantagelig og høyst umoralsk. (1 Tim. 5: 2) Ettersom slike kjønnslige forbindelser de fleste steder blir betraktet med avsky, som vi har sett, er det innlysende at et slikt forhold ikke er i samsvar med Bibelens formaning om å la «ekteskapet være i akt og ære hos alle». — Heb. 13: 4.

Selv om det er liten sannsynlighet for at det noen gang vil forekomme, kan det ikke være noen tvil om at et seksuelt forhold mellom far og datter, mellom mor og sønn eller mellom bror og søster avgjort ikke kan aksepteres av den kristne menighet av Jehovas vitner, og at de som lever i et slikt forhold, derfor ikke kan bli døpt før de har gjort slutt på det. De som er døpte medlemmer av menigheten, og som innleder et slikt forhold, vil med rette bli utstøtt av menigheten, og en gjenopptagelse i menigheten kan bare skje hvis forholdet blir oppløst.

FORHOLD UTENFOR DEN NÆRMESTE FAMILIE

Hva med ekteskapelige forhold utenfor den nærmeste familie? I betraktning av at de kristne ikke er underlagt lovpakten, synes det ikke å være tilstrekkelig bibelsk grunnlag for å innta et ubøyelig standpunkt her, selv om menigheten bør gjøre det klart at jo nærere blodsbeslektet partene er, jo mindre ønskverdig anser den forholdet for å være. Her kommer det bibelske prinsippet om kjærlighet sterkt inn i bildet, ettersom det er en kjent sak at jo nærere blodsbeslektet partene er, jo større er sannsynligheten for at det kan resultere i genetiske defekter hos avkommet. (Rom. 13: 8—10) Det er også en kjensgjerning at i et samfunn er det vanligvis slik at «avskyen for ekteskap mellom nære slektninger avtar jo fjernere blodsbeslektet» partene er. (Encyclopædia Britannica, Micropædia, bind V, side 323) Selv om visse ekteskap mellom slektninger som ikke er nær beslektet med hverandre, ikke krever at partene blir utstøtt, bør menighetens eldste absolutt ta i betraktning hvor nær beslektet de er, og også hvilken innvirkning forholdet har på menigheten og på utenforstående, og så la seg lede av dette når de skal avgjøre hvorvidt slike personer kan få utføre en tjeneste i menigheten hvor de bør være et eksempel for andre.

Partene er kanskje ikke blodsbeslektet, men de kan være beslektet ved giftermål. En kristen vil med rette unngå å vekke offentlig forargelse eller skape fordommer ved å overtre alminnelig vedtatte normer hva dette angår. Selv om de genetiske farene ikke kommer inn i bildet når noen som ikke er blodsbeslektet, gifter seg, kan partenes nære slektskap likevel ha innvirkning på ekteskapets ærbarhet i utenforståendes øyne. Som tidligere vist, er dette noe de kristne bør ta alvorlig. (Heb. 13: 4) I likhet med apostelen ønsker vi ikke å være til anstøt for noen. — 1 Kor. 10: 32, 33.

Hva med det tilfellet som er beskrevet i 1 Korintierne 5: 1? Her beskriver apostelen et umoralsk forhold mellom en mann og hans fars hustru, øyensynlig mannens stemor. Det framgår ikke av beretningen at det her var tale om et ekteskap. Apostelen kaller dette tilfellet for «hor» (porneia). Beretningen sier heller ikke noe om at mannens far fortsatt var i live, selv om ordene i 2 Korintierne 7: 12 kan tyde på at han var det, hvis disse hentyder til den samme saken. Det ser derfor ut til at det i dette tilfellet ikke var tale om ekteskap, men om en mann som hadde et umoralsk forhold til sin stemor. Men selv om det her ikke var tale om et ekteskapelig forhold, omtaler Paulus det som et tilfelle av utukt som «ikke engang nevnes blant hedningene», noe som tydelig viser at det familieforhold som eksisterte mellom dem, gjorde dette tilfelle av utukt særlig graverende. — 1 Kor 5: 1

BEVAR ET LIKEVEKTIG SYNSPUNKT

Det er naturligvis ikke den kristne menighets plikt å insistere på at menighetens medlemmer i ett og alt skal rette seg etter alle de forskjellige verdslige bestemmelser angående ekteskap mellom nære slektninger, eller å håndheve dem av keiserens lover som forbyr visse ekteskap (lover som til og med går lenger enn lovpakten i sine forbud). De menneskelige lover og deres definisjoner av hva som er «blodskam», er ikke konsekvente, men høyst forskjellige. I noen samfunn gjør en mann seg skyldig i blodskam hvis han gifter seg innenfor sin klan eller landsby eller i noen tilfelle innenfor sin stamme. I andre samfunn kan det forholde seg stikk motsatt, og en mann blir fordømt hvis han ikke gifter seg innenfor sin stamme eller klan. (Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics, bind IV, side 253) I noen orientalske samfunn blir det betraktet som upassende at personer som har det samme familienavn, gifter seg, uansett hvor fjernt de er i slekt med hverandre. (Encyclopædia Britannica, Macropædia, bind 5, side 32) I noen land eller stater har fetter og kusine lov til å gifte seg med hverandre, i andre land har de det ikke.

Selv om disse faktorer ikke utgjør de moralnormer som avgjør om en person skal bli godtatt av den kristne menighet eller bli utstøtt av den, kan de ha betydning for om vedkommende skal kunne få utføre en tjeneste i menigheten hvor han bør være et eksempel for andre. Mye avhenger av hvor alvorlig utenforstående betrakter en slik forbindelse mellom visse slektninger, om den blir ansett for å være en stor skandale eller bare gir årsak til noen spredte, ufordelaktige bemerkninger. — 1 Tim. 3: 7, 10.

I tilfelle da noen har inngått en slik ekteskapelig forbindelse før de ble døpt, og den kanskje allerede har resultert i barn, ser det ut til at prinsippet i 1 Korintierne 7: 24 kan få sin anvendelse, forutsatt at forbindelsen ikke er inngått mellom medlemmer av den nærmeste familie. I noen tilfelle er forbindelsen kanskje av en slik art at den ikke kan anerkjennes ifølge loven på stedet. Hvis partene kan henvende seg et eller annet sted hvor de kan oppnå en slik anerkjennelse, vil det være en fordel å gjøre det, ettersom det kan bidra til å gi forbindelsen en viss grad av ærbarhet i andres øyne. Hvis ikke dette er mulig og partene ønsker å bli døpt og ellers er kvalifisert, kan de få anledning til å undertegne en erklæring hvor de lover å være tro mot hverandre og den forbindelse de har inngått. Dette vil vise at de selv betrakter sitt forhold som bindende, snarere enn å antyde at menigheten oppmuntrer til slike forhold.

De som er oppriktig interessert i å ha Guds gunst og velsignelse, vil passe på at de ikke gjør noe som kan skade Guds navn og Ord. Selv om de ikke er underlagt lovpakten’ slik israelittene var, vil de som sanne kristne gi akt på apostelens inspirerte ord: «Bruk . . . ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet!» — Gal. 5: 13.

[Fotnote]