Troen på en oppstandelse — har den et reelt grunnlag?

Tror du at døde mennesker kan bli oppreist til liv igjen? Hvis du gjør det, hvorfor tror du det? Hvis ikke, hvorfor ikke? Hvis du ikke tror på en oppstandelse, sier du kanskje: ’Jeg har aldri sett noen bli oppreist fra de døde.’ Men betyr det at vi selv ikke har vært vitne til en bestemt begivenhet, at den ikke har funnet sted? For å kunne tro at noe slikt har funnet sted, må du selvfølgelig ha beviser for det. (Heb. 11: 1) Er det mulig å få slike beviser?

Ja, det er det. En kan få den slags beviser som en kan regne med å få for en hvilken som helst historisk kjensgjerning eller begivenhet — vitnesbyrd fra øyenvitner og andre og vitnesbyrd om dens innvirkning på historien.

ET VIKTIG HÅP FOR MENNESKEHETEN

Vi har vitnesbyrd i Bibelen om at mennesker er blitt oppreist fra de døde, både før og etter at Jesus kom til jorden. (1 Kong. 17: 21, 22; 2 Kong. 4: 32—35; Joh. 11: 43; Mark. 5: 41, 42) Men det viktigste vitnesbyrdet — det som gir håp om at mennesker i sin alminnelighet skal bli oppreist — er Jesu Kristi oppstandelse. Hvorvidt vi som enkeltpersoner kan ha noe håp om en oppstandelse, avhenger av at Kristus ble oppreist fra de døde. Det var spesielt på grunn av denne lære at apostlene og andre blant de første kristne ble spottet og ble påført lidelser. — Ap. gj. 4: 1—3; 17: 32; 23: 6, 10; 24: 18—21.

Da apostelen Paulus sto overfor en gruppe lærde og filosofer i byen Athen, sa han:

«[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» Dessuten sa Paulus til de kristne troende: «Men er det ikke noen oppstandelse av døde, da er heller ikke Kristus oppstanden; men er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet.» — Ap. gj. 17: 31; 1 Kor. 15: 13, 14.

BEVISER FOR AT KRISTUS DØDE

La oss legge fram og undersøke noen av bevisene. Først og fremst har vi beretningene fra dem som så Kristus bli henrettet og gravlagt. Det er ingen tvil om at han virkelig ble henrettet av romerne på befaling av de jødiske lederne. Det var tidligere blitt gjort forsøk på å drepe ham. (Luk. 4: 28, 29; Joh. 5: 18; 8: 59; 11: 53) De jødiske lederne gikk så langt da de krevde at han skulle henrettes, at de ropte til den romerske landshøvdingen Pilatus: «Hans [Jesu] blod komme over oss og over våre barn!» (Matt. 27: 25) De skremte også Pilatus med en politisk trusel. (Joh. 19: 12) De jødiske motstanderne av Kristus, og spesielt hans bitreste fiender, yppersteprestene og lederne, ville så visst ikke se gjennom fingrene med at det ble arrangert en simulert «død». De ønsket å se ham død. Han ble da også dømt og henrettet av romerne. Den romerske historikeren Tacitus (omkring år 110 e. Kr.) uttalte om de kristne: «Navnet skriver seg fra Kristus, som prokuratoren Pontius Pilatus hadde henrettet i Tiberius’ regjeringstid.»a Den jødiske Talmud nevner også at Jesus ble hengt (på en pel). Disse og andre ikke-kristne historiske beretninger støtter den kjensgjerning at til og med Jesu motstandere aldri tvilte på at Jesus var en historisk person, eller at hans død hadde funnet sted.

VITNESBYRD OM KRISTI OPPSTANDELSE

Når det gjelder Kristi oppstandelse, var det ikke mindre enn fire som kom med offentlige vitnesbyrd om at de hadde sett Jesus etter hans oppstandelse. En av deres beretninger forteller oss at han ble sett av mer enn 500 kristne disipler. (Matt. 28: 16, 17; Joh. 20: 19; 21: 1, 2; Ap. gj. 1: 15, 22; 1 Kor. 15: 7—9) Allikevel vil kanskje noen si: ’Ja, men alt dette er beretninger fra Bibelen, skrevet av kristne. Hvordan vet vi at det er sant?’

For å besvare det spørsmålet kan vi spørre: Hvordan ville du ellers forklare den nidkjærhet som så mange mennesker la for dagen når de kunngjorde denne oppstandelsen? Selv deres fiender hevdet at de kristne hadde ’oppviglet Jerusalem og Judea, ja, hele verden’ ved sin nidkjære forkynnelse av Kristi oppstandelse. (Ap. gj. 5: 28; 17: 6) Forfølgelse og andre faktorer forårsaket at de ble atspredt og kunngjorde denne lære i en slik utstrekning at den romerske verden, fra Roma til Mesopotamia, la merke til deres nidkjærhet.

Når det gjelder de første kristnes sannferdighet, er det verdt å merke seg følgende uttalelse av bibelforskeren A. J. Maas:b

«Den kjensgjerning at Kristus ble oppreist fra de døde, bevitnes av mer enn 500 øyenvitner. Deres erfaringer, enkelhet og rettskafne livsførsel gjorde at de ikke kunne dikte opp en slik fabel. De levde på en tid da ethvert forsøk på bedrageri med letthet kunne ha blitt oppdaget, og i dette liv hadde de intet å vinne, men alt å tape ved sine vitneutsagn. Deres modige moralske holdning, som ga seg til kjenne i deres apostoliske livsførsel, kan bare forklares ved at de var fullt ut overbevist av den objektive sannhet i deres budskap. At Kristi oppstandelse virkelig har funnet sted, bekreftes dessuten av Synagogens megetsigende taushet. Den hadde gjort alt for å forhindre bedrageri, og den kunne med letthet ha oppdaget bedrageri, om det hadde vært noe. Den opponerte bare mot dem som var passive vitner til apostlenes vitnesbyrd. Den straffet ikke den offentlige vaktens påståtte skjødesløshet, og den kunne ikke besvare apostlenes vitneutsagn på noen annen måte enn ved truende å be dem om ’at de ikke mer skulle tale i dette navn til noe menneske’ (Ap. gj. iv, 17). Til slutt har vi de tusener og millioner av både jøder og hedninger som trodde på apostlenes vitnesbyrd, trass i alle de vanskeligheter som fulgte med en slik tro. Kort sagt, Kirkens opprinnelse kan bare forklares ved at Kristi oppstandelse er en realitet, for at Kirken skulle oppstå uten Oppstandelsen, ville være et større mirakel enn Oppstandelsen selv.»

Med en lignende argumentasjon kan vi imøtegå anklagene fra Jesu fiender om at oppstandelsen var et bedrageri, at hans legeme ble stjålet, at det var en hallusinasjon, eller at en hemmelig avtale var blitt inngått. Det er tydelig at de som hadde vært vitne til oppstandelsen, ikke var mektige eller innflytelsesrike menn, som kunne overvinne eller bestikke vaktene som var plassert ved graven. Det var lite sannsynlig at så mange kunne inngå en hemmelig avtale, særlig når det gjaldt noe som ikke ville være til personlig vinning for dem. Når de avla vitnesbyrd om oppstandelsen, kunne de ikke ha noe selvisk motiv. Det førte til lidelser og død for dem. De avla sitt vitnesbyrd nettopp på det sted hvor de bitreste fiendene var, hvor et bedrageri helt sikkert kunne bli avslørt. De ventet heller ikke, men vitnet mens jødenes raseri var på det voldsomste. Om det bare hadde vært et syn eller en innbilning, ville det de så eller innbilte seg at de så, rimeligvis ha vært noe de hadde ventet. At Jesus viste seg etter sin oppstandelse, var derimot en stor overraskelse for dem i deres fortvilelse og deres nedslåtte tilstand. I virkeligheten var det nettopp dette som ga dem mot til å avlegge vitnesbyrd, og selv ikke den voldsomste forfølgelse kunne bringe dem til taushet.

I et spørsmål som er så viktig som dette, er det verdt å legge merke til den vektige argumentasjonen til en annen fremtredende vitenskapsmann og arkeolog, George Rawlinson. Han skrev:c

«De som omvendte seg i den første tiden, visste at de på et hvilket som helst tidspunkt kunne bli stilt overfor døden for sin religions skyld. De forkynte og lærte hele tiden med sverdet, korset, villdyrene og pelen like for sine øyne. . . . og alle de av skribentene fra denne første tiden som forsvarte kristendommen, trosset ved sitt forsvar samfunnsmakten og utsatte seg for en lignende skjebne. Når tro er et spørsmål om liv og død, antar ikke folk den første den beste trosbekjennelse. De slutter seg heller ikke åpenlyst til en forfulgt sekt, med mindre de har nøye overveid de trosoppfatninger som den bekjenner seg til, og er blitt overbevist om at det er sannheten. Det er innlysende at de som omvendte seg i den første tiden, hadde anledning til å forvisse seg om, i mye større utstrekning enn vi har, at den kristne beretning var historisk korrekt. De kunne krysseksaminere vitnene — sammenligne deres beretninger — undersøke hvordan motstanderne deres reagerte på deres uttalelser — rådføre seg med hedenske dokumenter på den tiden — undersøke bevisene til bunns. Alt dette til sammen — husk at bevisene peker i samme retning — utgjør et bevismateriale som det sjelden lar seg gjøre å frambringe i forbindelse med begivenheter som har funnet sted langt tilbake i tiden. Det stadfester uten skygge av tvil at den kristne beretningen er sann. Ikke i en eneste henseende . . . har den en mytisk karakter.»

PROFETIENES VITNESBYRD

Det finnes enda flere beviser. Sett at Kristi oppstandelse var blitt forutsagt. Ville ikke det være et slående bevis for at den var en realitet? For hvordan kunne et slikt bevis bli diktet opp, særlig i betraktning av at det beskrev Messias’ død, forårsaket av hans eget folk, som hadde ventet på ham fra Abrahams tid, i nesten 2000 år? I de hebraiske skrifter eller Det gamle testamente, som jødene har oppbevart i århundrer som sin lovbok og offisielle opptegnelse over sitt lands historie, finner vi vitnesbyrd avlagt på forhånd. I det åttende århundre før Kristus beskrev profeten Esaias hvordan Jesus skulle dø på sitt eget folks, jødenes, befaling:

«Foraktet var han og forlatt av mennesker, . . . foraktet, og vi aktet ham for intet. Han [var] . . . lik et får som tier når de klipper det; . . . han ble utryddet av de levendes land, . . . De gav ham en grav blant ugudelige, blant rikfolk, da han var død.» — Es. 53: 3—9, vers 9 fra UGT.

Profeten sa videre at Gud ville reise ham opp til liv igjen: «Når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han se avkom og leve [ved at han ble oppreist] lenge, og [Jehovas] vilje skulle ha framgang ved hans hånd. . . . den rettferdige, min tjener, [skal] rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.» — Es. 53: 10, 11.

Profeten Daniel, som levde på et senere tidspunkt, forutsa hans offerdød:

«Og etter de sekstito uker [egentlig i år 33 e. Kr.] skal den salvede utryddes og intet ha, . . . slaktoffer og matoffer [skal] opphøre [ved at han erstatter dem med det egentlige offeret, sitt liv].» — Dan. 9: 26, 27.

Kong David forutsa profetisk en oppstandelse fra dødsriket, graven, og apostelen Peter anvender profetien på Jesus Kristus. Femti dager etter Kristi oppstandelse talte han til 3000 jøder som erkjente at profetien siktet til Jesus. De godtok Peters forklaring. Peter sa:

«Gud oppreiste [Jesus], idet han løste dødens veer, ettersom det ikke var mulig at han kunne holdes av den. For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd, for at jeg ikke skal rokkes; . . . endog mitt kjød skal legge seg til hvile med håp; for du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; . . . da han [David] nå var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt ville han sette en på hans trone, så var det om Messias’ oppstandelse han framsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om.» — Ap. gj. 2: 24—32; jevnfør Salme 16: 10.

Apostelen Paulus pekte også på den 40. salme og anvendte den på Jesu Kristi offer. Paulus framstiller det slik at Jesus sa da han ble døpt: «Et legeme laget du for meg; . . . Se, jeg kommer . . . for å gjøre, Gud, din vilje.» Paulus legger til: «Ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.» — Heb. 10: 5, 7, 10; Sl. 40: 7—9.

Det er i sannhet en bemerkelsesverdig innbyrdes overensstemmelse mellom disse profetiene, som ble uttalt århundrer i forveien, og Jesu død og oppstandelse. Det ville være umulig for Jesus å manøvrere alle de faktorer som var inne i bildet, eller for hans apostler å dikte opp beretningen.

JESU EGNE ORD

Da Jesus deltok i påskefeiringen etter at han var blitt døpt, begynte han å tale om at han skulle dø og bli oppreist igjen. Det var imidlertid først da disiplene hadde vært vitne til disse begivenhetene, at de kunne se tilbake og forstå hva han mente. Ifølge apostelen Johannes sa Jesus på et tidlig tidspunkt under sitt samvær med sine disipler til jødene: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det.» Johannes legger til: «Han talte om sitt legemes tempel. Da han nå var oppstanden fra de døde, kom hans disipler i hu at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ord som Jesus hadde sagt.» — Joh. 2: 19, 21, 22; jevnfør Matteus 12: 40; 16: 21—23; Markus 8: 31; 10: 33, 34.

Sannheten om oppstandelsen berører det eneste mulige håp for dem som er døde, og for alle mennesker, som må regne med å dø. Det bør derfor være et tema som er av største interesse, ikke bare for dem som tror på kristendommen, men for alle mennesker overalt.

De fleste mennesker elsker livet og skulle ønske at det ble forlenget i det uendelige, hvis det var forbundet med god helse og tilfredshet. De hører daglig på nyhetsmeldinger og håper å få høre gode nyheter om fred, framgang i kampen mot sykdommer og bedre økonomiske tilstander. De hører på hva de som har vært vitne til daglige begivenheter, sier, og de godtar historiske beretninger som er skrevet av mennesker. De lar til og med historien utgjøre et grunnlag som de baserer sine planer for framtiden på. Hvor viktig og fornuftig er det ikke da å undersøke med et åpent sinn alle bevisene for at Kristi oppstandelse har funnet sted! Hans oppstandelse utgjør jo grunnlaget for løftet og hånet om liv i lykke for menneskeheten.

[Fotnoter]

[Bilde på side 21]

«At Kristus ble oppreist fra de døde, bevitnes av mer enn 500 øyenvitner . . . De levde på en tid da ethvert forsøk på bedrageri med letthet kunne ha blitt oppdaget.»