Hva har skjedd med Guds navn?
DEN kvinnen som er omtalt på foregående side, var vant til å bruke bibler hvor det sto «HERREN» og «Gud» på mange av de stedene hvor hun nå fant navnet Jehova.
Forkynneren påpekte imidlertid vennlig for henne at «HERREN» er en tittel, ikke et egennavn, noe hun var enig i. Han henviste så til Esaias 42: 8, hvor det i mange bibler står: «Jeg er HERREN, det er mitt navn; og jeg vil ikke gi en annen min ære.» (An American Translation) Kvinnen sa at «HERREN» tydeligvis siktet til Skaperen, men innrømmet at det ikke er noe navn. Hva er så Guds «navn», som blir nevnt i dette verset?
For å få svar på dette spørsmålet må vi ganske kort undersøke noen kjensgjerninger i forbindelse med Bibelen, som opprinnelig ble skrevet på hebraisk og gresk. Selv om dette ikke er noe som har opptatt deg i særlig grad tidligere, vil vi be deg ganske kort se på det som nå følger, ettersom det er av betydning for det vi senere skal komme inn på i forbindelse med Guds navn og med ditt navn.
I den hebraiske grunntekst vil du i Esaias 42: 8 i stedet for tittelen Herren finne fire hebraiske bokstaver som står for Guds navn. På moderne hebraisk skrives de slik: יהוה. De blir ofte kalt «tetragrammet» (som betyr «fire bokstaver»), og de blir gjengitt med JHVH. På norsk uttales tetragrammet vanligvis «Jehova» eller «Jahve». (Vi vil komme nærmere inn på dette senere.)
Guds folk i fortiden, som besto av hebreere, hadde stor respekt for Guds navn, og de brukte det. Det ble framhevet i Bibelen, hvor det forekom over 6900 ganger. Er du klar over hva dette betyr? Det betyr at sanne tilbedere stadig støtte på Guds navn når de selv leste Guds «ord», og når de hørte det bli opplest. (Jos. 1: 8; 8: 34, 35) Moses ga for eksempel folket befaling om å komme regelmessig sammen for å høre den lov som vi finner i 5 Mosebok, bli opplest, noe som betydde at de fikk høre Guds navn over 500 ganger. (5 Mos. 31: 10—12) Det ser dessuten ut til at Salme 113 og Salme 118 ble sunget av hver familie hver eneste påske. Bare i de 29 versene i Salme 118 forekommer Guds navn 22 ganger, og det ville da bli sunget så mange ganger. — Jevnfør Matteus 26: 30.
HVORFOR SLUTTET DE Å BRUKE HANS NAVN?
De hebraiske tilbedere hadde mange grunner for å bruke Guds navn. Bibelen oppfordret dem til å ’påkalle hans navn’ og til å ’elske hans navn’. (Es. 12: 4; Sl. 69: 37) Til tross for dette begynte jødene på et forholdsvis sent tidspunkt på en overtroisk måte å unngå å uttale det hellige navn. Hver gang de kom til dette navnet når de leste Bibelen, sa de i stedet Adonay (HERRE) eller Elohim (Gud). Men hvorfor gjorde de det?
Noen sier at dette skyldtes frykt for å misbruke Guds hellige navn. Det er sant at De ti bud sa at hans navn ikke måtte misbrukes. (2 Mos. 20: 7) Dette betydde at de ikke måtte bruke navnet på en respektløs eller feilaktig måte. I 3 Mosebok 24: 16 blir det gitt befaling om at enhver som spottet Guds navn, enten det var en innfødt hebreer eller en fremmed, skulle henrettes. Men det betydde at en skulle unngå å misbruke det, ikke at en skulle unngå å bruke det. Kjensgjerningene viser således at vanlige hebreere i en god del av den bibelske tid brukte Guds navn både i forbindelse med religiøse gjøremål og på en respektfull måte i det daglige liv.
I 1961 ble for eksempel en gammel gravhule som bekrefter dette, funnet omkring 32 kilometer sørvest for Jerusalem. Det ser ut til at hulen skriver seg fra kong Esekias’ tid (745—716 f. Kr.). På hulens vegger forekommer hebraiske innskrifter hvor tetragrammet blir brukt. En av innskriftene sier for eksempel at «Jehova er Gud over hele jorden». Og i 1966 ble det offentliggjort en rapport om noen potteskår med innskrifter på som var blitt funnet i Arad, i det sørlige Israel. Ett av dem, som du ser avbildet ovenfor, var et privat brev på det hebraiske språk fra en underordnet til Eljasib. Brevet begynte slik: «Til min herre, Eljasib. Måtte Jahve gi deg fred. Og nå . . . » — Israel Exploration Journal, 13. årgang, nr. 2, sidene 74—92; 16. årgang, nr. 1, sidene 1—7.
I betraktning av at mange hebreere i gammel tid til og med brukte Guds navn i sammenhenger som ikke var utelukkende religiøse, kan en lure på når en på en overtroisk måte begynte å unngå å bruke det. Det er i virkeligheten ingen i vår tid som med sikkerhet kan si det. Noen har, basert på jødiske rabbinske skrifter, hevdet at navnet ikke ble brukt i det første århundre, da Jesus var på jorden. Men hvis denne overtroiske tilbøyelighet til å unngå det begynte å gjøre seg gjeldende da, betyr ikke det at Guds personlige navn aldri ble brukt. Dr. M. Reisel skrev angående dette: «Tetragrammet må ha blitt uttalt av ypperstepresten inntil ødeleggelsen av det annet tempel i år 70 e. Kr.»
Men du kan kanskje lure på hvordan det forholdt seg med Jesus og hans apostler. Brukte de Guds navn når de skrev eller snakket, eller når de leste skriftene? Hva gjorde for eksempel Jesus den gangen han sto opp i synagogen i Nasaret og leste Esaias 61: 1? Tetragrammet forekommer i den hebraiske tekst, som begynner slik: «Min herre Jahvæs ånd er på mig, . . . » (MMM) Tror du at Jesus med vilje ville unngå å bruke Guds navn fordi om noen jøder på grunn av overtro avholdt seg fra å uttale det? Husk at han sa: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden.» — Joh. 17: 6.
Vi finner beretningen om hva Jesus sa da han leste Esaias 61: 1, i Lukas 4: 18, 19. Hvis du leser disse versene i noen annen utbredt engelsk oversettelse enn New World Translation, vil du ikke finne Guds navn. Du vil i stedet finne at det står at Jesus leste: «Herrens Ånd er over meg . . . », slik som det også står i den vanlige norske oversettelsen.
Tror du det var det Jesus sa? Hva er grunnen til at de fleste bibeloversettelser her sier «Herren» i stedet for å bruke Guds navn? Svaret på dette spørsmålet er forbundet med en undersøkelse som er blitt gjort i den senere tid, og som kan minne om det rene detektivarbeid. Vi vil oppfordre deg til å følge sporet og merke deg noen av de overraskende ledetråder som er blitt brakt for dagen.
[Bilde på side 5]
Tetragrammet i et brev på et gammelt potteskår