Behov for flere «arbeidere» — kan du delta?
JESUS påbegynte et arbeid som er blitt så viktig at menneskehetens framtid avhenger av utfallet av det. Han sammenlignet seg selv med en såmann ’som sår god sæd’. Som en kontrast framstilte han Djevelen som en som sår verdiløst «ugress». Både hveten og ugresset skulle fortsette å vokse inntil «høsten», «verdens ende» eller «avslutningen på tingenes ordning» (NW). Da ville «høstfolkene», englene, glede seg over å samle inn fruktene av den gode sæd og brenne opp det verdiløse «ugresset». — Matt. 13: 36—43.
Jesus satte i gang arbeidet med å forkynne og gjøre disipler. I tre og et halvt år vigde han hele sin tid og alle sine krefter utelukkende til dette. Han lærte opp disipler og sendte dem ut for å lære opp atter andre. Fra denne spede begynnelse skulle dette arbeidet til slutt bre seg ut «like til jordens ende». (Ap. gj. 1: 8) Dets klimaks skulle komme like før «enden» — da budskapet om Riket ville være blitt ’forkynt over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag’. (Matt. 24: 14) Alle ting bekrefter at vi har nådd «avslutningen på tingenes ordning», noe som plasserer oss i motbildet til innhøstningstiden blant jødene som nådde sin klimaks med løvsalenes fest. (2 Mos. 23: 16) Gode og dårlige mennesker, som Jesus sammenlignet med «får» og «geiter», er i ferd med å bli atskilt med tanke på liv eller død. — Matt. 24: 3—8; 25: 31—46.
Når en tar menneskehetens framtid i betraktning, er det ikke noe arbeid som er så påkrevd eller viktig. Det vil aldri bli gjentatt. Den tiden som gjenstår til å fullføre det, er kort. «Markene . . . er alt hvite til høsten!» (Joh. 4: 35) Det er mye som må gjøres, og unødige forsinkelser kan vise seg å være skjebnesvangre. Mulighetene er til stede for at det skal bli en stor høst, men «arbeiderne [er] få». Dette faktum forårsaker at det kommer en inntrengende anmodning om å ’drive ut flere arbeidere’ som kan hjelpe til. — Matt. 9: 37, 38.
Ordningen med hjelpepionertjeneste har vist seg å gi mange en fin anledning til å gjøre en ekstra innsats for å få dette arbeidet utført. Er det mulig for deg å delta?
Å GJØRE SEG ANSTRENGELSER FØRER TIL GLEDE
Enhver som er kjent med livet i et jordbruksdistrikt, vet at høsttiden er en tid med mye hardt arbeid. Når avlingen er moden, må innhøstningen begynne. Enhver forsinkelse kan føre til et stort tap. Alle, kvinner og barn innbefattet, blir bedt om å hjelpe til. Andre oppgaver av mindre betydning blir midlertidig utsatt. Hver dag begynner arbeidet før solen står opp, og ofte varer det til sent på kvelden. Høsten er sannelig en tid med hardt arbeid! Det er også en tid med mye glede, når utbyttet er rikt. — Es. 9: 3.
Den nåværende innhøstning gjør det på en lignende måte nødvendig med mye ekstra arbeid. Arbeidet med å gjøre disipler kan ikke utsettes til et mer beleilig tidspunkt. Når liv står på spill, kan unødvendig nøling få vidtrekkende konsekvenser. Et ønske om å utnytte tiden best mulig får mange til å begrense omfanget av mindre viktige beskjeftigelser eller utsette dem en tid. En helhjertet arbeider erfarer ofte at dagen begynner tidlig, og at det er mye å gjøre før han til slutt kan gå til sengs om kvelden. Også kvinnene og barna blir bedt om å hjelpe til på en eller annen måte. Ja, den oppgave den kristne menighet har fått å utføre i denne høsttiden, innbefatter i sannhet mye arbeid! Likevel er de som arbeider av hele sin sjel, «fylt av glede» over den store høst i form av nye disipler. — Ap. gj. 13: 48, 52.
EN OPPMUNTRENDE REAKSJON
Mange av Jehovas vitner er fullt ut klar over behovet for «arbeidere» og har fortsatt å undersøke om det finnes måter de kan gjøre mer på. Det har ikke vært lett. De har måttet kjempe med de økende krav som er forårsaket av presset på familien, den økonomiske ustabilitet og de usunne innflytelser som gjør seg gjeldende. De som har økt sin andel i dette arbeidet, trass i disse hindringene, fortjener i sannhet ros. Ved å gjøre det har de bevist at de har et ønske om å forbli «faste, . . . alltid rike i Herrens gjerning». (1 Kor. 15: 58) Det er nå to år siden det ble foretatt forandringer, slik at den enkelte kan tjene som hjelpepioner ved å bruke bare 60 timer i måneden i forkynnelsen av Riket. Reaksjonen har vært høyst oppmuntrende.
Mange som tidligere ikke var i stand til å være med på dette, finner nå ut at de kan være med. Et av Jehovas vitner som er husmor, skriver: «Jeg har funnet ut . . . at ved å gjøre meg bare litt større anstrengelser . . . kan jeg vie familien, hjemmet og våre kristne møter den rette oppmerksomhet.» En menighet hvor flere tok del i denne tjenesten, sendte inn følgende rapport: «Det var bare to stykker som ikke var i fullt arbeid. Noen arbeidet om natten og var pionerer om dagen, noen tok del i pionertjenesten etter arbeidstid og i week-endene . . . i det minste noen få fikk en spesiell ordning med sin arbeidsgiver, slik at de kunne få ekstra fritid for å nå sitt mål.» Et av vitnene som har familie, fortalte at «min eldste datter, som går på high school, ønsket å delta . . . vi fant ut at et barn kan ta fire dager fri i måneden for å utøve sin religion . . . hun tjente som hjelpepioner». I en menighet var begeistringen stor: «Sytti av 133 i menigheten søkte som hjelpepionerer!» Det er altså klart at mange har vært snare til å benytte seg av denne muligheten.
IHERDIGE ANSTRENGELSER FØRER MED SEG MANGE GODER
De som begynner som pionerer, er blitt belønnet med velsignelser som omfatter mer enn bare det at deres virksomhet har økt. Ett av vitnene beskrev sin deltagelse som «den største åndelige glede jeg har hatt på flere år». En annen skrev: «Jeg har vært i stand til å finne to til som ønsker et bibelstudium.» En gruppe som arbeidet sammen, sa at det «hjalp oss til å bli kjent med våre nye brødre og søstre». En husmor uttrykte hva hun følte, på denne måten: «Det gir meg glede og tilfredshet å vite at jeg har utvidet og forbedret min tjeneste for Jehova . . . Jeg føler at jeg står i et mye nærere forhold til Jehova.» En annen opplevelse fortalte om hvordan et av vitnene som hadde helseproblemer, ikke var i stand til å være alminnelig pioner, men «da målet med hensyn til timer [for hjelpepionerer] ble satt ned til 60, fant jeg ut at jeg kunne fortsette måned etter måned». En av de unge blant vitnene kom med følgende kommentar: «Jeg fikk mange nye gjenbesøk. Jeg ble hjulpet åndelig sett. Jo mer jeg snakker om og bruker Bibelen, desto mer verdsetter jeg den.» Disse begeistrede uttalelsene bekrefter at mange har erfart en personlig glede som har vært berikende åndelig sett.
Dessuten har menigheten fått del i lignende goder. En eldste sa at det har vært «svært oppmuntrende for menigheten, og det har forbedret åndeligheten så vel som møtedeltagelsen». En eldste, som selv tok del i denne tjenesten, var svært tilfreds: «Mange har vært hjelpepionerer sammen med oss . . . mens andre har økt sin tjeneste betraktelig.» En annen la til: «Menighetens åndelighet er blitt bedre.» På et sted syntes de eldste at «alle forbedret sin evne til å bruke Bibelen og fant større glede i å gjøre det». Et av vitnene sa at «ånden i Rikets sal har forandret seg til det bedre, noe vi alle setter pris på». En reisende tilsynsmann sa etter å ha besøkt en menighet at «ni hjelpepionerer gjorde uken svært hyggelig og oppmuntrende for alle». Mange lignende uttalelser viser at denne ordningen i høy grad har bidratt til å øke gleden og åndeligheten i menigheten, i tillegg til at den har vært en spore til mer nidkjær og effektiv tjeneste.
KAN DU DELTA?
Noen har kanskje nølt fordi de føler at de ikke makter oppgaven. Eller de kan ha tvilt på at de vil ha glede av det. Noen kan ha følt at de ganske enkelt ikke vil ha tid til det. Etter å ha reflektert over hva andre har gjort, og hvilke gleder de har erfart, har de kanskje nå lyst til å se på sin timeplan enda en gang. Kanskje er det, når alt kommer til alt, ikke så vanskelig. Ved at de foretar noen mindre forandringer her og der, kan de få anledning til å ta del i denne tjenestegrein av og til.
Ved å ta del i tjenesten for Riket bare to timer pr. dag vil en oppfylle kravene til hjelpepionerer. Noen av dem som har verdslig arbeid, har av og til vært i stand til å redusere arbeidstiden eller til å dra nytte av stille perioder. Skoleelever som har kunnet tilrettelegge dagen slik at de har fått tidligere fri, har benyttet seg av denne muligheten. Andre har gjort god bruk av fridager og ferier. Mange husmødre har funnet ut at ved ganske enkelt å forandre timeplanen og be om samarbeid fra familien er det blitt temmelig enkelt å ta del i hjelpepionertjenesten fra tid til annen.
Før du legger endelige planer, vil det være bra å snakke med andre som har vært pionerer, for å dra nytte av deres erfaring. Husk at de eldste ønsker å hjelpe. Mange av dem har god erfaring og vil være glad for å bistå andre med råd. Av og til har eldste ordnet seg slik at de har tatt en dag eller to fri fra arbeidet bare for å få en anledning til å samarbeide personlig med en gruppe hjelpepionerer. Et slikt sunt samarbeid kan føre til gjensidige velsignelser for alle.
I alt hva vi gjør, bør vi alltid vende oss til Jehova i bønn for å be om hans hjelp. Vi har behov for fysisk styrke, og dette gir han alle som er villig til å tjene. (Es. 40: 29—31) Vi kan be ham om visdom til å si og gjøre det som er rett, og om at hans ånd må støtte oss. — Jak. 1: 5; Luk. 11: 13.
Vi har det privilegium å leve i denne gamle ordnings åndelige høsttid og å ta del i et arbeid som aldri kommer til å bli gjentatt etter at denne ordning ender. De krav høsttiden stiller til oss, utgjør kanskje en stor belastning for oss når det gjelder vår tid og energi, men allikevel får vi del i en glede uten like. Ekte kjærlighet til Gud og nesten får sitt beste uttrykk i vår deltagelse i arbeidet med å gjøre disipler. (Matt. 22: 37—39; 28: 19) Når vi anstrenger oss for å øke eller forbedre vår andel i dette arbeidet ved å utføre hjelpepionertjeneste, hører vi i sannhet med til dem som «arbeider hardt og anstrenger» seg, og som hjelper «alle slags mennesker» til å bli frelst. — 1 Tim. 4: 10, NW