Avgudsdyrkelse — årsaken til de israelittiske rikers fall
TISTAMMERIKET Israel fikk en dårlig start da den første kongen, Jeroboam, innførte kalvedyrkelsen. Avgudsdyrkelsen ble aldri avskaffet og førte med tiden til at Jehova lot assyrerne ødelegge dette riket i nord. I stedet for å lære av dette advarende eksemplet begynte også innbyggerne i tostammeriket å tilbe avguder. Jehova holdt derfor sin velsignelse tilbake fra folket. Til slutt lå hovedstaden og det vakre templet som kong Salomo hadde bygd, i ruiner. Annen Kongebok er en fortsettelse av den historiske beretning i 1 Kongebok og viser tydelig at israelittene kunne ha unngått ulykken hvis de hadde gitt akt på profetenes ord.
To av de fremtredende profetene i riket i nord var Elias og Elisa. Da Elias på mirakuløst vis ble fjernet fra skueplassen, fortsatte Elisa hans gjerning. Et av de viktigste oppdrag Elias fikk, var å salve kong Jehu. Etter at Elisa hadde sendt en av sine tjenere for å gjøre dette, lot ikke Jehu noe tid gå til spille, men fullbyrdet straks Jehovas dom over Akabs avgudsdyrkende hus, deriblant over den onde dronning Jesabel.
Jehu satte seg deretter fore å utrydde Ba’als-dyrkelsen i landet. Under påskudd av at han ville fremme Ba’als-dyrkelsen enda mer enn Akab hadde gjort, fikk han alle Ba’als-dyrkerne til å samle seg i Ba’als hus. Etter å ha forvisset seg om at ikke en eneste av Jehovas tilbedere var blant dem, ga Jehu sine menn befaling om å slå i hjel alle de forsamlede avgudsdyrkerne. Fordi Jehu tok dette skrittet, fikk han løfte om at hans sønner i fire ledd skulle etterfølge ham som konge. Disse sønnene ble Joakas, Joas, Jeroboam II og Sakarja.
Jehu utryddet imidlertid ikke kalvedyrkelsen. Bibelens beretning sier: «Jehu ga ikke akt på å vandre i [Jehovas], Israels Guds lov av alt sitt hjerte: han vek ikke fra Jeroboams synder, som han hadde fått Israel til å gjøre.» — 2 Kong. 10: 31.
Ingen av Jehus etterkommere og ingen av de senere herskerne i tistammeriket påtok seg å utrydde kalvedyrkelsen. Beretningen i 2 Kongebok sier følgende om situasjonen og utfallet av den: «Israels barn vandret i alle de synder som Jeroboam hadde gjort; de vek ikke fra dem, inntil [Jehova] støtte Israel bort fra sitt åsyn, således som han hadde talt ved alle sine tjenere profetene. Så ble Israel bortført fra sitt land til Assyria, hvor de har vært til denne dag.» (17: 22, 23) Elias og Elisa var ikke de eneste profetene som hadde advart israelittene. Andre profeter som hadde gjort det, var Jonas, Obed, Hoseas, Amos og to som het Mika. Men folket ga ikke akt på profetenes inntrengende oppfordringer til dem om å angre og vende om.
Situasjonen var ikke stort bedre i tostammeriket. Til tross for de fine tiltak som ble truffet av slike gode herskere som Josafat og Esekias, fikk avgudsdyrkelsen om og om igjen et fast grep om israelittene. Esekias’ egen sønn Manasse sørget for at avgudsdyrkelsen fikk et oppsving. I Manasses regjeringstid sank folket så dypt i sin avgudsdyrkelse at senere forsøk på å snu tendensen ikke nyttet. De oppførte seg verre enn kana’anittene, som de hadde fordrevet. Manasse tok ledelsen i falsk tilbedelse. Han lot sin sønn gå gjennom ilden og praktiserte trolldom, spådomskunster og spiritisme. I tillegg utøste han mye uskyldig blod.
Ikke engang det voldsomme felttoget mot avgudsdyrkelsen i Manasses sønnesønns Josias’ tid kunne redde tostammeriket fra ulykken. Josias selv døde i kampen da han prøvde å drive egyptiske styrker tilbake ved Megiddo. De siste fire kongene i Juda — Joakas, Jojakim, Jojakin og Sedekias — etterlignet ikke den trofaste kong Josias. De var alle onde herskere og dyrket avguder. Fordi herskerne og deres undersåtter nektet å høre på profetene og vende seg bort fra avgudsdyrkelsen, ble Jerusalem til slutt ødelagt, og Juda land ble til en ørken.
Guds syn på avgudsdyrkelse har ikke forandret seg siden 2 Kongebok ble skrevet, sannsynligvis av profeten Jeremias. De som dyrker avguder, kan ikke gjøre seg noe håp om å unnslippe Guds dom. Vi gjør derfor vel i å følge Bibelens formaning: «Fly fra avgudsdyrkelsen!» — 1 Kor. 10: 14.