Hvordan en kan leve med sykdom

KONG DAVID var alvorlig syk, og fiendene hans håpet at han skulle dø. De som besøkte ham, ønsket ham på en hyklersk måte alt godt, mens de var svært interessert i å finne tegn på at kongens helse var sviktende. Etterpå frydet de seg over å fortelle andre om hvilke negative tegn de hadde oppdaget. «Noe uhyggelig har tilstøtt ham,» sa de. «Nå ligger han der og står aldri mer opp.» Selv en nær venn, den betrodde rådgiveren Akitofel, ble en forræder. — Sal. 41: 7—11.

Hva var det som hjalp David til å utholde denne tiden med forferdelige plager? Han mistet ikke håpet og ga ikke etter for en lammende frykt. Hans tillit til Gud forble sterk, for han erklærte: «[Jehova] er [sin tjeners] støtte på sykesengen; du forvandler hans leie når han er syk.» (Sal. 41: 4) Til slutt ble David virkelig frisk igjen.

Men hvordan støtter den Høyeste sine tjenere som er plaget av sykdom? Jehova Gud benytter sin ånd og tilfører sinnet til den syke tanker som virker trøstende, og som styrker håpet. Det Gud gjør i denne henseende, spiller en viktig rolle for helbredelsen. Av denne grunn kunne David si at Jehova forandrer den sykes leie, idet han forvandler den fra en sykeseng til en rekonvalesents seng.

Det er verdt å legge merke til at leger i vår tid har erkjent håpets verdi når det gjelder å komme seg etter en sykdom. Et eksempel på dette har vi i dr. Karl Menningers uttalelse i boken The Vital Balance: «Den vitenskapelige viten vi har i dag, er ikke tilstrekkelig til at vi skal kunne kjenne eller identifisere alle de krefter som virker for helbredelse, like lite som den kan hjelpe oss til i hvert enkelt tilfelle å vite hvilke krefter vi arbeider imot. Men dette vet vi: Noen ganger svikter håpet, og døden inntreffer kort tid etter, mens noen ganger varer håpet ved, og det umulige skjer.»

The Encyclopedia Americana sier angående de skadelige virkninger håpløshet og frykt har: «Hvis frykt uhindret får virke på sinnet, kan det få de alvorligste konsekvenser, særlig hvis vedkommende allerede er eller er i ferd med å bli syk. Den virkning frykt har på mange, er langt mer alvorlig enn den verste tilstand av en hvilken som helst fryktet sykdom. Den redsel epidemiske sykdommer er årsak til, er ofte like dødbringende som smitten. Den lammer organismen og nedbryter den naturlige psykiske styrke og motstandskraft. Sinnet berøves håpets ukuelighet. Dette gjør at de som i betraktning av sin alder og styrke skulle ha de beste muligheter til å slippe unna, blir offer for sykdommen. Frykt er en mental gift og den verste av alle fiender av helse og legekunst.»

En som har en urokkelig tro på Gud og på løftene i hans Ord, er beskyttet mot å bukke under for en slik nedbrytende frykt. Fordi han vet at alle lidelser til slutt skal få en ende, blir han trøstet. Selv om denne ende skulle vise seg å være døden, blir han ikke overveldet av frykt, for Guds løfte om en oppstandelse fra de døde holder ham oppe. Han ber Jehova Gud om hjelp til å utholde vanskelighetene som han gjennomgår. Og Guds ånd eller virksomme kraft gir ham den nødvendige styrke. Dessuten ser den syke tillitsfullt fram til at følgende bibelske løfte skal bli oppfylt: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» — Åp. 21: 4.

Dette enestående løftet kan gi en person et slikt håp at han kan fortsette å ha et positivt syn på livet trass i de vanskeligheter en sykdom eller ulykke fører med seg. Ta for eksempel tilfellet med den 43 år gamle Robert, som ble rammet av terminal ryggmargskreft. Legene fortalte ham at han bare hadde omkring en uke igjen å leve. Men fire måneder senere ordnet han seg slik at han kunne overvære et av Jehovas vitners stevner, trass i sin alvorlige sykdom. Mens han lå der i sengen, kunne han lytte til en rekke av stevnets foredrag. Medisinske spesialister kunne ganske enkelt ikke forstå hvordan han kunne fortsette å være ved så godt mot. ’Håpet som Jehovas løfte om en ny ordning gir meg, gjør at jeg kan holde det gående,’ sa Robert. Han var også vedholdende i bønnen. Han ba til Gud om at han måtte gi ham styrke til å holde ut.

Det samme løftet forandret livet til Yuko, en ung kvinne i Japan. Da hun var 31 år gammel, ble hun rammet av en lidelse som gjør at huden blir hard, slik at kroppen stivner og blir som en mumie, og forårsaker en langsom død etter som den sprer seg. Til å begynne med stivnet den høyre hånden hennes, og fingrene ble krokete. En kjenner ingen behandlingsmåte for denne sykdommen. Yuko ble derfor ytterst deprimert, særlig når hun tenkte på den framtid hennes tre barn gikk i møte. Mens hun var på sykehuset, ble hun blodfattig, og musklene i munn- og hakepartiet ble så stive at det ikke lenger var lett for henne å snakke. Det ble nødvendig å sette Yuko på en diett av flytende føde.

Men hva skjedde etter at hun begynte å studere Bibelen? Hun ble svært trøstet over å få høre om Jehovas nye ordning, hvor ingen vil bli syke og dø. Yuko forteller: «For første gang hadde jeg funnet et sikkert håp. Med tiden fikk jeg et sterkt ønske om å gi uttrykk for min tro overfor andre som befant seg i en lignende situasjon, slik at de også kunne få anledning til å legge alt i Jehovas hender. Legen ønsket ikke at jeg skulle gå ut og utsette meg for solstrålene, for han var redd for min blodmangel. Men jeg følte at jeg måtte dele med andre det jeg hadde lært. Hva førte det til? Jeg lider ikke lenger av blodmangel. Fordi jeg har gått ut for å fortelle andre om Bibelens budskap, har jeg fått god appetitt, og jeg har lagt på meg. Musklene i munnen forandret seg også, slik at jeg kan bruke dem fritt. Legen bare rister på hodet i forundring når han ser hvilken mirakuløs forbedring som har funnet sted i min helsetilstand. Han forstår ikke hva som har kunnet forårsake en slik forandring.»

En ung mann som var plaget av multippel sklerose, opplevde en lignende forvandling. Han var lam i halve kroppen, og han tilbrakte tiden i en rullestol på et rom i et sykehjem. Med den ene hånden kunne han bevege rullestolen framover og bakover, til høyre og til venstre. Han så fram til å dø, for han hadde mistet alt håp. Etter å ha studert Bibelen en stund sammen med et av Jehovas vitner begynte han imidlertid å bli mer interessert i å leve. Han gjorde forsøk på å gå ved å støtte seg til møblene. Etter en tid kunne han benytte en gåstol på en mesterlig måte. I stedet for å fortsette å bo på et sykehjem, flyttet han inn i sin egen leilighet, begynte å tilberede sine egne måltider og gjorde til og med rent der hvor han bodde. Denne unge mannen så ikke lenger fram til å dø, men han begynte å se fram til at Bibelens løfte om en verden fri for sykdom skulle gå i oppfyllelse.

Bibelens budskap har således helt fram til vår tid gitt trøst og oppmuntring til de gamle, de vanføre og de som lider fordi de er blitt rammet av en ulykke eller av sykdom. Disse menneskene har lært å stole på Jehova Gud. Han har gitt dem styrke og håp. Derved har de vært i stand til å utholde store vanskeligheter. Hvilket fint vitnesbyrd er ikke dette om at Bibelen er en enestående kilde til trøst!