Ekteskapsbryteren synder mot sitt eget liv
HAN som skrev Ordspråksboken, taler som en far som rettleder sin sønn. Ordspråkene 6: 30—35 sier: «Blir ikke tyven foraktet når han stjeler for å stille sin sult? Blir han grepet, må han bøte sjudobbelt, han må gi fra seg alt han har i sitt hus. Tankeløs er den som driver hor med en kvinne; den som gjør slikt, ødelegger seg selv [sin egen sjel, NW]. Han får bare skam og skade av det, og hans vanære slettes aldri ut. For skinnsyken brenner hos ektemannen, han viser ingen skånsel den dagen han tar hevn. Han bryr seg ikke om løsepenger og vil ikke ta imot om du byr ham store gaver.»
Her sammenlignes en ekteskapsbryter med en tyv. Mennesker kan føle en viss medlidenhet med en tyv som stjeler fordi han er sulten. Noen oversettelser sier derfor: «Folk forakter ikke en tyv . . .:» (Se NW; MMM.) Men enten tyven nå foraktes eller ikke, så blir han straffet når han blir tatt. Etter Moseloven skulle tyven betale dobbelt, firedobbelt eller femdobbelt tilbake, alt etter hva som var stjålet, og avhengig av omstendighetene. (2. Mos. 22: 1, 4, 7) Her i Ordspråkene 6 skal «sjudobbelt» sannsynligvis bety en fullstendig betaling, den betaling dommerne ville fastsette. «Sju» ble ofte brukt for å betegne fullstendighet. Det kan også bety at tyven måtte ut med alt han eide, for å kunne forlike seg med den forurettede part og oppnå fred med ham.
Ekteskapsbryteren er på den annen side «tankeløs»; han «mangler hjerte» (NW). Han har ikke noe motiv som kan få andre til å føle medlidenhet med ham. De vil forakte ham mer enn de forakter en tyv. Og ekteskapsbryteren taper ikke bare sine eiendeler, men han ødelegger sin egen sjel — sitt eget liv. Ifølge loven skulle ekteskapsbrytere henrettes. (3. Mos. 20: 10) I vår tid blir han vel ikke straffet med døden, men likevel kan ikke hans skam og vanære slettes ut — de sår han volder seg selv, sin ektefelle, sin familie og forholdet til sine venner, blir aldri fullt ut leget. Og han kan også skade seg selv ved å påføre seg en kjønnssykdom.
Ekteskapsbryteren vil dessuten pådra seg en sjalu ektemanns raseri. Når ektemannen finner ut hva som har skjedd, vil ikke hans harme godta noen argumenter eller unnskyldninger. Tyven kan nok oppnå forlik ved å gi erstatning, men ingen løsepenge eller gave kan tilfredsstille en krenket ektemann og garantere beskyttelse mot hans hevn. — Jevnfør Ordspråkene 27: 4, NW; MMM.