En by som Jehova voktet

HVIS vi samvittighetsfullt forsøker å tjene Gud og holde fast ved hans Ord, vil det gå oss godt, selv om vi skulle bli utsatt for mange vanskelige trosprøver. Og hvis vi bevarer troen og ser hen til Gud, kan vi regne med at dette løfte vil bli oppfylt på oss: «[Jehovas] engel slår leir til vern om dem som frykter [Jehova], og frir dem ut av farer.» — Sal. 34: 8.

På den annen side vil det vi gjør, ikke lykkes hvis vi stoler på vår egen kraft eller på andre mennesker, uansett hvor hardt vi arbeider. Kong Salomo ga uttrykk for denne sannhet i Salmene: «Hvis ikke [Jehova] vokter byen, våker vaktmannen forgjeves.» (Sal. 127: 1) Dette prinsippet ble anskueliggjort i forbindelse med at fortidens Jerusalem ble ødelagt og senere gjenoppbygd.

På kong Davids og kong Salomos tid hadde Jerusalem vært en blomstrende by, hovedstaden i en mektig nasjon. Men på grunn av ringeakt for Guds lov og derav følgende urettferdighet og korrupsjon ble byen etter hvert fylt av ondskap. Til slutt trakk Gud sin beskyttende hånd tilbake. Selv om Jerusalem lå strategisk til og var ganske mektig, falt byen for Babylons konge, som la den fullstendig øde.

Men Gud hadde noe bedre i sinne for Jerusalem, som nå lå øde. Hans tempel for den rene tilbedelse lå der; hans navn var knyttet til den byen. Han ønsket at den skulle bli gjenoppbygd. Var det mennesker som unnfanget den tanken? Ble byen gjenoppbygd ved menneskers styrke? Nei. Det var et mirakel at den ble gjenoppbygd, selv for de omkringliggende nasjoner.

Templet ble først gjenoppbygd av noen få jøder som foretok den risikable, 800 kilometer lange reisen gjennom ørkenen. (Esra 6: 15) Noe som imidlertid viser at gjenoppbyggingen av Jerusalem ikke var overlatt til mennesker og ikke kunne tilskrives menneskers makt eller besluttsomhet, er det forhold at de første av dem som vendte tilbake, ga etter og til slutt ble fullstendig oppslukt av sine egne gjøremål på grunn av motstand fra omkringliggende folkeslag. De sank ned i en svært sørgelig tilstand og ble spottet av sine fiender. Dette brakte også skam over den Gud de representerte.

JERUSALEMS SØRGELIGE TILSTAND

Omkring 82 år etter at de første jøder hadde vendt tilbake, fikk en jøde ved navn Nehemja høre nytt fra Jerusalem. Nehemja hadde tjent som munnskjenk hos kong Artaxerxes (Longimanus) i Persia. Nå fikk han høre nytt av sin bror Hanani og andre menn fra Juda, som fortalte ham om byen Jerusalems sørgelige tilstand. De sa: «De som slapp fra fangenskapet . . . lever i stor nød og vanære. Muren omkring Jerusalem er revet ned [det var store åpninger i muren], og portene er brent opp [slik Babylons konge hadde etterlatt seg dem].» — Neh. 1: 1—3.

Dette gjorde Nehemja svært urolig. Han ba til Gud og la fram sin anmodning for kong Artaxerxes. Han ba om å få lov til å dra tilbake for å styrke og hjelpe sine brødre. Gud beveget kongens hjerte, slik at han sørget for at Nehemja fikk med seg vaktmannskap og en tjenerstab. Han fikk også myndighet til å skaffe seg materialer og forsyninger hos de lokale stattholderne. — Neh. 2: 3—9.

Til å begynne med fortalte Nehemja ingen om sin plan. Grunnen til det var den bitterhet som ble lagt for dagen av fiendtlig innstilte nabofolk, ja, til og med av noen jøder som hadde stadig kontakt med disse. Nehemja undersøkte omfanget av skadene og fant ut hva som måtte gjøres. Så kalte han sammen prestene, stormennene, forstanderne og dem som skulle føre tilsyn med reparasjonsarbeidet. Han anviste dem bestemte porter og deler av muren. Programmet skred framover. Arbeidet ble imidlertid spottet kraftig av Sanballat fra Bet-Horon og Tobia fra Ammon, høvdinger for noen nabostammer, som da sammensverget seg for å ta livet av arbeiderne. På grunn av dette ba jødene til Gud og satte ut vaktposter både dag og natt. — Neh. 4: 1—9.

RISIKABELT BYGGEARBEID

Presset fra arbeid og vakthold var stort. Arbeiderne ble mismodige, men Nehemja henledet oppmerksomheten på deres virkelige Beskytter med ordene: «Tenk på [Jehova], han som er stor og fryktinngytende.» (Neh. 4: 14) Nehemja tildelte sin egen tjenerstab oppgaver. Halvparten av dem satte han til å arbeide, og halvparten til å bære våpen. Hver av bærerne (som bar materialer og grus) arbeidet med den ene hånden og holdt et våpen i den andre. Hver av bygningsmennene hadde et sverd ved sin lend. Når de sov, forble de fullt påkledd med sitt våpen ved høyre hånd.

Fordi fiendene var oppsatt på å forhindre at Jerusalem ble gjenoppbygd, forsøkte de å få Nehemja til å komme til et møte med dem (angivelig en fredelig forhandling for å ordne opp i uoverensstemmelser), men den egentlige hensikt var å drepe ham eller ta ham til fange. Ettersom dette slo feil, benyttet de falske profeter som bodde i Jerusalem, for å forsøke å få Nehemja til å bli grepet av frykt. Men Nehemja stolte på Gud og lot seg ikke lokke til å forlate byen. — Neh. 6: 1—13.

Til slutt, etter 52 dager (som var på grensen av hvor lenge bygningsarbeiderne kunne fortsette å arbeide under slike vanskelige forhold), ble muren fullført. Dørene i portene ble så satt i stand, og en vaktpost ble satt ut. Men det gjensto mye arbeid med hensyn til å ordne indre forhold. Folket måtte få en grundigere kjennskap til Guds lov. De måtte bli gjort oppmerksom på visse uregelmessigheter og brudd på loven. Nehemja visste at Gud hadde vært med dem, og at Guds lov måtte tre i kraft igjen og adlydes i Jerusalem hvis de fortsatt skulle ha Guds gunst. — Neh. 6: 15; 7: 4.

GUDS LOVER GJENINNFØRT

Nehemja helligholdt derfor nymånedagen i den sjuende måned. Den ble etterfulgt av løvhyttefesten, fra den 15. til den 22. dagen. Og så — på den 24. dagen — samlet jødene seg for å faste og bekjenne sine synder. Ved alle disse anledningene leste presten Esra høyt Mose lov for hele folket som var samlet. — Neh. 8: 1 til 9: 3.

Selv da var Jerusalem svært tynt befolket. Derfor ble det besluttet at en tiendedel av de familiene som bodde utenfor Jerusalem, skulle bosette seg i byen. En undersøkte om det fantes noen som ønsket å melde seg frivillig, og disse ble så ved loddkastning tildelt bosted i selve byen. Nehemja sørget også for å gjeninnføre tempelskatten, betaling av tiende og ofring av førstegrøden, slik at den sanne tilbedelse ved templet kunne bli gjenopprettet i samsvar med loven. Da dette var brakt i orden, ble bymuren innvigd, og det ble holdt en stor gledesfest. Det må ha vært et vakkert syn å se den fargerike prosesjonen med to store lovsangskor som sang mens de gikk rundt byen oppe på muren. — Neh. 10: 32 til 11: 2; 12: 27—39.

Ennå var det flere forhold som måtte vies oppmerksomhet. Det forekom korrupsjon og forsømmeligheter i forbindelse med tilbedelsen i templet. Mens Nehemja var bortreist en tid i tjenesteoppdrag for Artaxerxes, hadde presten Eljasjib satt til side et stort lagerrom som ammonitten Tobia skulle benytte. Dette var et klart brudd på Guds lov. Levittene hadde heller ikke fått det de ifølge loven skulle ha til livets opphold. Følgelig måtte de utføre annet arbeid for å forsørge seg selv. Da Nehemja kom tilbake og oppdaget disse foruroligende forhold, kastet han straks ut alle Tobias eiendeler og sørget for at rommet ble benyttet slik det med rette skulle benyttes, nemlig som lagerrom for varer til templet. Deretter sørget han for at levittene fikk det de skulle ha av korn, vin og olje. — Neh. 13: 4—14.

Nehemja visste at hvis Guds lov ble overtrådt, ville Gud ikke velsigne byen, selv om det var han som hadde forårsaket at byen ble bygd. Tidligere hadde Nehemja gjort slutt på den praksis som var vanlig blant rike jøder, nemlig å kreve rente og å ta pant i hjem og marker. Nå forbød han også alle former for arbeid og handel på sabbaten. Dessuten befalte han handelsfolk som kom utenfra, å holde seg borte fra Jerusalem på sabbaten. Til slutt irettesatte han jøder som giftet bort døtrene sine til menn fra fremmede folk og tok fremmede koner til sine sønner. — Neh. 5: 1—13; 13: 2—27, 30.

Det Nehemja utførte i samarbeid med presten Esra, var ikke forgjeves. Jehova benyttet disse trofaste mennene, men i virkeligheten var det han selv som voktet byen og sørget for at den hadde framgang. Trass i alle fiendtlige forsøk på å ødelegge Jerusalem eksisterte byen derfor fortsatt omkring 400 år senere, da Messias og hans apostler var her på jorden. Jerusalem var følgelig den by hvor tilbudet om å bli en av Kristi medarvinger begynte å bli framsatt til ’jøde først og så til greker’. — Rom. 2: 10.