Spørsmål fra leserne
● Første Mosebok 3: 22 antyder at andre i himmelen foruten Jehova hadde spesiell kunnskap om godt og ondt. Er det tilfelle?
Det ser ut til at ikke bare Jehova, men også hans enbårne Sønn hadde kunnskap om godt og ondt i den betydning 1. Mosebok omtaler dette.
Etter at Adam og Eva hadde syndet, avsa Jehova dommen over dem. Deretter sa Gud: «Mennesket er nå blitt som en av oss når det gjelder å kjenne godt og ondt, og nå, for at han ikke skal rekke ut sin hånd og ta frukt også fra livets tre og spise og leve til ubestemt tid, — » — 1. Mos. 3: 22, NW.
Det første menneskepar var ikke fullstendig uten kunnskap om godt og ondt. Gud hadde fortalt dem at det ville være galt eller ondt å spise av frukten på et bestemt tre; på den annen side ville det være godt å adlyde Gud. (1. Mos. 2: 16, 17) Den «kunnskap» som var inne i forbindelse med «treet som gir kunnskap om godt og ondt», var forbundet med en personlig avgjørelse av hva som er godt, og hva som er ondt. Professor T. J. Conant skrev om dette: «Ved å ringeakte Guds vilje og ved å bestemme og handle på egen hånd valgte mennesket selv å vite hva som er godt, og hva som er ondt.» Ja, Adam og Eva forkastet Guds avgjørelse og valgte å sette opp sin egen norm for hva som var godt, og hva som var ondt.
Men hva med Guds uttalelse: «Mennesket er nå blitt som en av oss når det gjelder å kjenne godt og ondt»?
Noen har trodd at Gud her benyttet majestetsflertall, i likhet med en menneskelig konge, som kan si «vi» når han taler bare på vegne av seg selv. Det finnes imidlertid en annen mulighet som ser ut til å ha sterk støtte i Bibelen.
I 1. Mosebok 1: 26 sa Jehova: «La oss skape mennesker i vårt bilde.» Bibelen får oss til å trekke den slutning at Gud her snakket med sin enbårne Sønn, som senere kom til jorden som Jesus. Han, Ordet, var Guds mesterarbeider. Gjennom ham ble alt annet skapt. (Joh. 1: 1, 3; Kol. 1: 15, 16; Ordsp. 8: 22—31, NW) Den lignende uttrykksmåte vi finner i 1. Mosebok 3: 22, antyder at Jehova igjen snakket med den som sto ham nærmest, hans enbårne Sønn.
Hvis dette er tilfelle, indikerer det at Ordet allerede hadde «kunnskap om godt og ondt». Fordi Sønnen i så lang tid hadde stått i et så nært forhold til Jehova, hadde han helt sikkert lært sin Fars tenkemåte, prinsipper og normer godt å kjenne. Jehova var overbevist om at hans Sønn var godt kjent med og lojal overfor hans prinsipper og normer. Jehova kan derfor ha gitt Sønnen en viss handlefrihet, slik at Sønnen kunne ta seg av saker uten nødvendigvis å rådføre seg med Faderen i hvert eneste tilfelle. Sønnen ville derfor i denne utstrekning være i stand til og bemyndiget til å avgjøre hva som var godt, og hva som var ondt. Han ville imidlertid ikke sette opp en norm som var i strid med Jehovas normer.
For Adam og Eva innebar det at de fikk kunnskap om godt og ondt, at de brøt Jehovas bud og forkastet hans normer. Av denne grunn fortjente de å dø, og de ble dømt i samsvar med det.
I New World Translation og enkelte andre oversettelser slutter 1. Mosebok 3: 22 med en tankestrek. Dette indikerer at Gud ikke lot en erklæring om hva som skulle gjøres, bli nedskrevet. I stedet slutter ordene hans, og det neste verset beskriver selve handlingen. Han jaget Adam og Eva ut av hagen. Deres egen norm for hva som var godt, og hva som var ondt, var derfor ikke lik den norm som Jehova og hans Sønn hadde. Den førte i stedet til ulykke for dem. — Jer. 10: 23.