Ungdommer som tenker på sin Skaper
TEMAET for programmet fredag ettermiddag ved de over 100 internasjonale stevnene med mottoet «Den tro som seirer» som Jehovas vitner arrangerte i 1978, var: «Dere unge, vær et eksempel i tro». I programposten «Ungdommer som tenker på sin Skaper» fortalte ungdommer om sitt liv som tjenere for Jehova. Nedenfor er noe av det de fortalte, gjengitt.
Av beretningene framgår det at mange av dem bestemte seg for å vie all sin tid til forkynnelsen av «evangeliet om riket». (Matt. 24: 14) Noen gjør det som «spesialpionerer», ved å benytte minst 140 timer i måneden i denne gjerningen. Mange er blitt «alminnelige pionerer», det vil si at de bruker minst 1000 timer i løpet av året til å forkynne «evangeliet» eller det gode budskap. La oss merke oss noe av det disse kristne ungdommene hadde å berette.
På stevnet i New York fortalte en ung pike følgende: ’Jeg kjenner noen unge som nøler med å gå inn for å tjene Jehova Gud. Til og med noen som er døpt, viker tilbake fra å sette åndelige interesser på førsteplassen i sitt liv. Jeg snakker av egen erfaring, for det var slik jeg hadde det. Slike bibelske prinsipper som det vi finner i Malaki 3: 10, som oppfordrer oss til å gi Gud det vi skylder ham, hjalp meg til å forandre innstilling. Jeg anbefaler alle dere unge i forsamlingen å sette de åndelige interesser på førsteplassen. Alle som er gamle nok til å ha «fast følge» eller å være umoralske eller å ta narkotiske stoffer, er også gamle nok til å innvie seg til Jehova.’
«FELTTJENESTENS» GLEDER
«Åkeren er verden,» sa Jesus. (Matt. 13: 38) Det forkynnelsesarbeidet som Jehovas vitner utfører i verden, omtaler de som «felttjeneste». På stevnet i New York fortalte en pike i tenårene hva felttjenesten betydde for henne:
’Jeg begynte tidlig å dele Bibelens sannheter med andre. Når jeg var ute sammen med foreldrene mine fra hus til hus, pleide jeg smilende å hilse på beboerne og tilby dem en liten trykksak. Etter hvert som tiden gikk, ble jeg i stand til å drøfte bibelske emner med folk. Det gleder meg å oppdage at mange av dem jeg snakket med, ønsket hjelp til å forstå Bibelen. Jeg besøkte dem regelmessig, og det gledet meg å se dem vokse i kunnskap om Gud og legge av urene vaner, og ikke minst å se deres ønske om å dele sin nye tro med andre. Det at jeg til stadighet tar del i felttjenesten, har styrket min tro på Guds kommende, nye ordning, som vil forvandle jorden til et paradis. (Åp. 21: 1—5) Hvis jeg skal kunne overbevise andre, er det en forutsetning at jeg selv har en sterk tro på det håpet jeg holder fram.’
Et ungt vitne på den engelsktalende avdelingen ved stevnet i Montreal i Canada sa: ’Min felttjeneste begynte tidlig i barneårene. Jeg pleide å bli med foreldrene mine ut i tjenesten. Da jeg var omkring fem år gammel, begynte jeg å komme med enkle presentasjoner ved dørene.
I disse tidlige barneårene var det bare moro å ta del i felttjenesten. Men med tiden ble jeg klar over at jeg skilte meg ut fra de andre på skolen. Jeg fant det da vanskelig å snakke med mine skolekamerater om sannheten. Når jeg forkynte fra hus til hus, ble jeg redd bare ved tanken på å møte noen som kjente meg fra skolen. Når jeg tenker tilbake på denne tiden, så var nok problemet mitt menneskefrykt, som ifølge Bibelen «fører i snare».’ — Ordsp. 29: 25, EN.
’Etter at jeg hadde sluttet på skolen, bestemte jeg meg for å prøve pionertjenesten midlertidig. Det førte til at forkynnelsen appellerte til meg som aldri før. Jeg så ikke lenger på den som noe jeg deltok i bare fordi det var morsomt, og heller ikke som en tung byrde. Når jeg merket hvordan de jeg studerte med, vokste i sannheten, og således fikk bevis for at Jehova Gud støttet meg i mine anstrengelser, følte jeg en dyp tilfredsstillelse. Nå har jeg vært pioner i mer enn to og et halvt år. Når jeg tenker tilbake på de forskjellige muligheter som sto åpne for meg, føler jeg det på samme måte som apostelen Paulus, som skrev: «Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus.»’ — Fil. 3: 8.
VERDSETTELSE AV MENIGHETEN
Er de unge glade for at de kan være en del av menigheten? Dan, som tjener som pioner i Quebec, fortalte hvordan han føler det: ’Jeg har ikke vært døpt lenger enn siden 1975, og før jeg fikk kjennskap til Bibelens sannheter, levde jeg et løsaktig og ukristent liv. Jeg var stadig på jakt etter moro og drakk meg ofte full. Da jeg ble lei av det, begynte jeg å røke marihuana og eksperimenterte med andre stoffer. Som 17-åring røkte jeg marihuana så å si hver dag.
Den glede jeg innbilte meg at jeg hadde den gang, kan ikke sammenlignes med den glede som jeg har hatt siden jeg kom i kontakt med Jehovas folk. Jeg glemmer aldri det første møtet jeg var på i Rikets sal. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var at det var så mange som kom bort til meg etter at møtet var slutt, og hilste på meg og derved hjalp meg til å føle meg velkommen. Siden den gang har jeg regelmessig overvært møtene i Rikets sal. Før jeg lærte sannheten å kjenne, likte jeg ikke å være sammen med eldre mennesker fordi vi ikke hadde noe felles. Men nå har jeg fått mange gode venner i alle aldersgrupper i menigheten.’
Et annet ungt vitne, fra New York, oppga en annen grunn til at han verdsatte fellesskapet med menigheten: ’Jeg er glad for at jeg er en del av menigheten, fordi jeg derved har mulighet til å tjene andre. Jeg finner stor glede i å hjelpe eldre brødre og søstre som trenger å få gjort rent i leiligheten sin. Av og til kan jeg hjelpe til når noen i menigheten flytter, og det synes jeg også er et privilegium. Fordi jeg er ung, er jeg jo sterk og har energi nok. Og finnes det noen bedre måte å bruke kreftene på enn å tjene andre i menigheten og på den måten bringe ære til Jehova?’
EN Tl ÅR GAMMEL GUTT BA OM HJELP
På stevnet i München i Vest-Tyskland fortalte en ungdom følgende opplevelse på den gresktalende avdelingen: ’Da jeg gikk på folkeskolen, sluttet foreldrene mine å komme sammen med den kristne menighet. Men jeg er glad for å kunne fortelle at jeg trass i at jeg bare var et barn, klarte å opprettholde en viss kontakt med menigheten.
I tiårsalderen begynte jeg å be til Jehova om hjelp. Fordi foreldrene mine ikke tillot meg å komme sammen med Jehovas vitner slik som jeg ville, mente jeg at den eneste måten jeg kunne støtte forkynnelsesarbeidet på, var med pengebidrag. Jeg begynte derfor å spare lommepenger som foreldrene mine pleide å gi meg. I løpet av to år sparte jeg 500 drakmer, som jeg var svært glad for å kunne gi til menigheten. Brødrene ba for meg og ordnet det slik at en annen gutt på min alder besøkte meg. Da vi skulle leke, hadde vi et bibelstudium, og det var noe som styrket min tro. Flere år senere reiste jeg utenlands for å studere. Men mitt virkelige motiv var å oppnå frihet til å gå på møtene.
Da foreldrene mine fikk høre om det, hadde det en god virkning på dem. De begynte igjen å gå på møtene i Rikets sal, og min far tjener nå i en ansvarsfull stilling i menigheten. Jeg for min del har nå den glede å tjene som alminnelig pioner, og jeg skulle ønske at alle unge kunne være opptatt i den samme tjenesten.’
Det er virkelig en glede å høre om alle de ungdommer som har gjort tilbedelsen av Jehova til det viktigste i sitt liv. Vi håper at disse opplevelsene vil få enda flere til å gi akt på denne bibelske formaningen: «Tenk på din skaper i ungdommens år.» — Fork. 12: 1.