Vekter i 100 år

MED dette nummeret har Vakttårneta kommet ut i 100 år. I løpet av disse årene har det skjedd mange forandringer i verden. Dette bladet har også gjennomgått visse forandringer. Men i visse viktige henseender er det ikke blitt forandret i det hele tatt. La oss nå se litt på hvordan Vakttårnet har tjent som en vekter i 100 år.

Dette bladet kom ut første gang i juli 1879. En av de viktigste grunnene til at det ble utgitt, var en diskusjon angående gjenløsningen. Dette fikk Charles T. Russell til å utgi bladet Vakttårnet hvor, som han senere skrev, «læren om gjenløsningen [vil bli] forsvart og de gode tidender om en stor glede forkynt i så stor utstrekning som mulig».

Navnet «Vakttårnet» var passende, for i gammel tid advarte ofte vektere i tårn om en fare som truet. Dette er også viktig når det gjelder åndelige spørsmål, for Gud sa til sin profet Esekiel: «Menneske, jeg setter deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg.» (Esek. 3: 17) Bladet har bestrebet seg på å leve opp til sitt navn ved å være på vakt i åndelig forstand.

TILLIT TIL JEHOVA

I det annet nummer av Vakttårnet ga vi uttrykk for vår tillit til at det «har . . . JEHOVA som sin støtte». Utgiverne av dette bladet er takknemlige for at det nå i mange tiår har kunnet gi sine lesere «den trøst som skriftene gir» og pålitelig veiledning som bare Guds Ord, Bibelen, kan skaffe til veie. (Sal. 119: 105; Rom. 15: 4) Den åndelige hjelp dette bladet har kunnet gi, tar utgiverne imidlertid ikke selv æren for. De bestreber seg på å bli «opplært av Gud», den Høyeste. — Joh. 6: 45.

Denne tillit til Jehova Gud har vist seg å være en velsignelse, og kjensgjerningene viser at bladet har hatt Guds støtte. Det første nummeret av bladet kom bare ut i et opplag av 6000 på ett språk (engelsk), og det ble bare gitt ut én gang i måneden. I dag blir det trykt over 9 000 000 eksemplarer av det to ganger i måneden. Det kommer dessuten nå ut på 82 språk. Denne vekst gir vi Gud æren for. — Sak. 4: 6.

FORSVARER GUDS ORD

Helt fra begynnelsen har dette bladet forsvart Bibelens grunnleggende sannheter. I nummeret for august 1882 sa det for eksempel: «Vi påstår med overbevisning at navnet Jehova aldri ble anvendt i Skriften på noen annen enn Faderen.» Som en anerkjennelse av Guds Sønns rolle sa det første nummeret at «fortjeneste hos Gud oppnås . . . ved Kristi fullkomne offer».

I årenes løp har Vakttårnet også framholdt bibelske sannheter i forbindelse med de dødes tilstand, håpet om en oppstandelse og Guds rike. (Fork. 9: 5, 10; Dan. 2: 44; 7: 13, 14; Apg. 24: 15) Kristenhetens presteskap har spesielt protestert mot dette. Hvorfor det? Fordi disse sannhetene er i strid med mange av dets læresetninger — slike læresetninger som læren om sjelens udødelighet, skjærsilden, evig pine og treenigheten. — Esek. 18: 4, GN; Joh. 14: 28.

Helt fra begynnelsen av viste Vakttårnet at Kristus under sitt annet komme, sitt parousia, skulle være usynlig nærværende som en mektig åndeskapning. (Matt. 24: 3; 1. Pet. 3: 18, EN) I egenskap av vekter omtalte et par av bladets første numre (numrene for mars og juni 1880) 1914 e. Kr. som et avgjørende år. Det skulle avmerke slutten på de 2520 år lange hedningenes tider da ikke-jødiske folkeslag skulle herske over jorden uforstyrret av et Guds rike. — Luk. 21: 24, King James Version; se også LB; NTM.

Men selv om dette bladet har offentliggjort slikt opplysende stoff, hevder vi naturligvis ikke å være ufeilbarlige. Det er Jehova Gud vi fylt av takknemlighet ser hen til for å få åndelig veiledning. — Sal. 119: 169; 1. Kor. 2: 10.

DETTE «GODE BUDSKAP» MÅ BLI FORKYNT

Sann kristendom innbefatter imidlertid noe mer enn det å ransake Bibelen og lære sannheten å kjenne. Jesus ga sine etterfølgere i oppdrag å gå ut og gjøre disipler og sa at det «gode budskap» måtte forkynnes for alle folkeslag. — Matt. 28: 19, 20; Mark. 13: 10, NW.

Det var derfor passende at Vakttårnet for april 1881 hadde en artikkel med tittelen «Vi etterlyser 1000 forkynnere». I et annet nummer av bladet sto denne utilslørte uttalelsen: «Forkynner du? Vi tror at bare forkynnere vil tilhøre den lille hjord [av Kristi salvede etterfølgere]. . . . Ja, vi ble kalt for å lide med ham og å kunngjøre dette gode budskap nå.»

FORANDREDE HOLDNINGER — EN UTFORDRING

De som forkynte det «gode budskap» i slutten av det 19. århundre, ble virkelig stilt overfor mange utfordringer. Livsstilen var til en viss grad blitt forandret i mange land. I 1880 fantes det telefoner, elektrisk lys og elektriske sporvogner. I 1890-årene ble noen «hesteløse vogner» eller biler tatt i bruk. Men for dem som forkynte det «gode budskap», besto utfordringen i å møte de forandrede holdninger til Bibelen.

Charles Darwin hadde lansert teorien om menneskets utvikling i sitt verk Origin of Species (Artenes opprinnelse), som han ga ut i 1859. Etter hvert som tiden gikk, kom utviklingslæren, bibelkritikk og lignende til å utgjøre en virkelig utfordring for forkjemperne for Guds inspirerte Ord.

Vakttårnet har alltid for søkt å møte den utfordring som forandrede holdninger utgjør. Nummeret for mars 1885 inneholdt for eksempel en artikkel med tittelen «Utviklingslæren og hjernealderen». Utviklingslæren er siden ofte blitt imøtegått på dette bladets sider.

Hva så med annen kritikk som er blitt rettet mot Bibelen? Noen hevdet at profeten Jesaja tok feil da han omtalte Sargon som Assyrias konge, ettersom Sargon ikke var nevnt i den verdslige historie. (Jes. 20: 1) Men Vakttårnet for januar 1886 pekte på oppdagelser som viste at Bibelen hadde rett.

EN FORKYNNER AV GUDS RIKE

I årenes løp har Vakttårnet selv gjennomgått visse forandringer. I 1892 begynte for eksempel den engelske utgaven, et 16-siders blad, å komme ut to ganger i måneden, og i 1908 hadde opplaget økt til 30 000 eksemplarer av hvert nummer. Fra og med 1909 ble bladet kalt «Vakttårnet og forkynner av Kristi nærvær». Senere, i og med nummeret for 1. mars 1939, ble det tatt et meget viktig skritt. Bladet ble da kalt «Vakttårnet — forkynner av Jehovas rike». Fra og med nummeret for 15. august 1950 ble formatet på bladet forandret, og det hadde fra nå av 32 sider. Siden den gang har fargerike illustrasjoner og forskjellige slags forsider gitt bladet et enda mer tiltalende utseende.

Men når det gjelder det å forsvare Guds Ord og hensikter, er Vakttårnet ikke blitt forandret i det hele tatt. Den dag i dag er det en standhaftig forkjemper for Guds regjering; det er en «forkynner av Jehovas rike». Dette bladet har dessuten tjent som en vekter ved å henlede menneskenes oppmerksomhet på bibelske advarsler og nødvendigheten av å holde seg våken åndelig sett. Det har også gjort sine lesere oppmerksom på at krigene, hungersnøden, farsottene og andre ting viser at vi lever i de «vanskelige tider» som ifølge profetiene skulle kjennetegne de «siste dager». — Matt. 24: 3—14; Luk. 21: 10—36; 2. Tim. 3: 1—5.

Da hedningenes tider endte, var stadig flere nasjoner i ferd med å bli innblandet i den første verdenskrig, en krig som til slutt krevde omkring ti millioner menneskeliv. Etter denne verdensomfattende konflikten ble det foreslått at Folkeforbundet skulle opprettes, og blant dem som var ivrige talsmenn for denne tanken, var den anglikanske kirke og de kanadiske kirkesamfunn. Den 18. desember 1918 sendte Kristi kirkers fellesråd i Amerika (som besto av representanter for forskjellige protestantiske trossamfunn) en vedtatt erklæring til De forente staters president, Woodrow Wilson, hvor det blant annet ble sagt: «Et slikt forbund er ikke bare et middel til å oppnå fred; det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden.» Men fra 1919 av kom Vakttårnet gang på gang med modige uttalelser om at Folkeforbundet ville slå feil.

Da den annen verdenskrig brøt ut, i 1939, gikk Folkeforbundet ned i uvirksomhetens avgrunn. Denne fryktelige krigen raste for fullt i 1942, da Jehovas vitner kom sammen til et stevne for å høre det tankevekkende offentlige foredraget «Freden — blir den varig?» «Mens talen ble framført,» sto det i Vakttårnet, «fikk tilhørerne tegnet et bilde i ord basert på Åpenbaringen, kapittel 17. De ble gjort kjent med identiteten til det skarlagenrøde dyr som nå ’ikke er mer’, men som er rede til å stige opp av avgrunnen for å bli det dyr ’som var og ikke er mer, men som skal komme igjen’, denne gang med den babyloniske religiøse skjøge på ryggen. Men dette framtidige forhold skal bare vare i ’én time’. Så blir skjøgen fjernet og tilintetgjort, og ’kongenes konge og herrenes herre’ tilintetgjør dette . . . ’fredsdyret’ med sju hoder og ti horn.» Allerede før forbundet kom til syne igjen i form av De forente nasjoner i 1945, erklærte Vakttårnet modig at ingen slik menneskelaget organisasjon, men bare Guds rike vil kunne skape varig fred.

BEGEISTRET KUNNGJØRING AV RIKET

Etter den første verdenskrig var det virkelig blitt fart i forkynnelsen av det «gode budskap». Dette var spesielt tilfelle etter et kristent stevne i Cedar Point i Ohio i USA i 1922. I samsvar med den oppfordring til virksomhet som ble gitt på dette stevnet, oppfordret også Vakttårnet dem som forkynte det «gode budskap», til å ’forkynne, forkynne, forkynne om Kongen og hans rike’.

I slutten av 1920-årene kom børskrakket i New York, som førte til den store depresjonen i 1930-årene, da nesten hvert eneste land i verden ble berørt av stor arbeidsløshet og en sterk nedgang i forretningsvirksomheten. Trass i de økonomiske vanskeligheter innvigde kristne kan ha hatt i løpet av denne tiden, nådde de imidlertid en milepel i 1931. På et stevne som de da var samlet til, vedtok de med begeistring en resolusjon (som snart ble offentliggjort i Vakttårnet), hvor de erklærte: «Vi tar med glede imot det navn Herrens munn har nevnt, og vi ønsker å bli kjent under og kalt med dette navn, nemlig Jehovas vitner.» — Jes. 43: 10—12.

ÅNDELIG FØDE «I RETTE TID»

En av hensiktene med Vakttårnet var, slik det ble vist i det aller første nummeret, «å forsyne ’troens husfolk’ med ’mat i rette tid’». (Luk. 12: 42; Gal. 6: 10, King James Version) Vi er takknemlige for at det ved hjelp av dette bladets sider er blitt mulig å henlede oppmerksomheten på Guds Ord og på den måten skaffe til veie åndelig føde «i rette tid», ikke bare til gagn for Kristi salvede etterfølgere, men også til gagn for deres medarbeidere, for dem som utgjør den ’store skare’. — Matt. 24: 45; Åp. 7: 4—10.

La oss i denne forbindelse trekke fram det som skjedde i årene fra 1933 til 1945, da Adolf Hitlers «Tredje rike» forsøkte å utslette Jehovas vitner i Tyskland. Deres virksomhet ble forbudt, og 6019 ble arrestert, flere av dem to, tre eller flere ganger. Hele 2000 ble sendt til konsentrasjonsleirene. I alt 635 vitner døde i fangenskap. Derav ble 203 henrettet. Men vitnene bevarte sin åndelige styrke, til dels fordi de gjenkalte i erindringen det som hadde stått i tidligere numre av Vakttårnet, og til dels fordi nyere numre ble smuglet inn i leirene, slik at de kunne drøfte de bibelske opplysningene i nyere artikler. Et bemerkelsesverdig eksempel på åndelig føde «i rette tid» var artikkelen «Nøytralitet», som sto i et av de siste numrene i den engelske utgaven i 1939 (1. januar 1940 i den danske). Den styrket Jehovas vitner til å bevare den nøytrale holdning de allerede hadde inntatt. — Joh. 17: 16.

Bønn, tillit til Jehova og verdsettelse av den åndelige føde styrket troen. Vakttårnet offentliggjorde disse ordene som en fange i en konsentrasjonsleir skrev i sitt siste brev: «I betraktning av at jeg holdt fast ved min vegring, ble dommen avsagt. . . . Jeg har en slik fred og ro at dere neppe kan forestille dere det. . . . Mine inderlig elskede, oppfyll dette mitt ønske: Vær trofaste og sterke, så vi snart kan få se hverandre for evig.»

I den samme tidsperioden tok sanne kristne andre steder til seg av den åndelige føde «i rette tid» som ble skaffet til veie gjennom dette bladet. Fra 1933 til 1951 ble flere tusen Jehovas vitner arrestert i De forente stater, mange på grunn av at de som kristne inntok en nøytral holdning. Dessuten fant det sted minst 1500 mobbangrep på Jehovas vitner der i landet. Men ved domstolene kjempet de tappert og vant ofte og ble på den måten kjent som forkjempere for de borgerlige rettigheter.

Da atombombene ble sloppet over Hiroshima og Nagasaki i 1945, trådte verden inn i en tid med frykt og usikkerhet. I 1957 sendte russerne opp den første kunstige satellitt, og dermed var romalderen en realitet. I 1960-årene var det indre uroligheter i mange land, og nasjonalismen gjorde seg stadig mer gjeldende. Men i alle disse årene bestrebet Vakttårnet seg på å skaffe til veie passende åndelig føde. Når vi kaster et blikk tilbake, ser det ut til at de artiklene som klargjorde de kristnes holdning til de ’myndigheter de har over seg’ (på engelsk i 1962, på norsk i 1963), og viste at de kristne skal underordne seg under dem på en relativ måte, er et bemerkelsesverdig eksempel på slik «mat i rette tid». — Rom. 13: 1—7.

VÆR PÅ VAKT

Vi lever nå i urolige tider. Forurensningen truer helse og liv. Det finnes mange eksempler på hvordan mennesker opptrer på en umenneskelig måte overfor hverandre. Selviskheten sitter ofte i høysetet. Mange sulter og lider. Men Jehova har lovt å «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Åp. 11: 18) Det finnes derfor et «godt budskap» for dem som ønsker å ta imot det og vise verdsettelse av det, og dette bladet fortsetter å framholde dette oppmuntrende budskapet.

I 100 år har Vakttårnet nå tjent som en åndelig vekter. Hvis det er Jehovas vilje, vil det fortsette å virke på den måten. Vi håper oppriktig at du vil fortsette å være på vakt sammen med dette bladet og tillitsfullt se fram til den tid da Jehova Gud skal utfri ærlige og oppriktige mennesker og fullt ut la dem få del i de velsignelser hans lovte ’nye himmel’ og ’nye jord’ vil bringe. — 2. Pet. 3: 11—13.

[Fotnote]

[Bilder på sidene 4 og 5]

1914 — HEDNINGENES TIDER UTLØPER

«Dere er mine vitner, sier [Jehova]»

[Bilde på side 6]

Hedningenes tider utløper i oktober 1914

[Bilde på side 7]

«Et nytt navn» — nummeret for 1. desember 1931

[Bilde på side 8]

Første norske utgave — 1945

Nytt format — 1956